Skal vi virkelig legge ned en suksesshistorie? Skal vi uten faglig redegjørelse og begrunnelser gjøre det som tilsvarende institusjoner ut fra sine egne erfaringer advarer mot?

I disse dager jobbes det med å omorganisere UiT Norges arktiske universitet etter en periode med flere fusjoner med høgskoler i Nord-Norge. En del av denne prosessen handler om å sette en god fakultetsstruktur. Siden 2009 har Det kunstfaglige fakultet vært samlet i et lite, men slagkraftig og synlig fakultet. Dette står vi nå i fare for å miste, og det mener vi vil være et stort tap for både universitetet og kunstmiljøet i landsdelen.

Etter inspirasjon fra vårt universitet, ble det fra årsskiftet etablert et kunstfaglig fakultet i Bergen, og i Stavanger gjør man det samme. Dette gjør man fordi det er en svært god løsning for å ivareta kunstfagenes integritet, autonomi og overlevelse i det akademiske systemet. Ved UiB og UiS har universitetsmiljøet erfart at instituttplasseringen av disse fagene ikke har fungert ideelt, verken for fagene selv eller institusjonene som eier dem. I Stavanger konkluderte prosjektgruppen som jobbet med fakultetsstruktur i 2016 med at Institutt for musikk og dans skiller seg betydelig ut fra de øvrige fagenhetene på en slik måte at man ikke kan se at det synes å være noe uforløst potensial for faglig synergi og samarbeid innenfor et felles humanistisk fakultet. Er det virkelig formålstjenlig å gå motsatt vei i Tromsø?

For Kunstfak handler ikke dette om å posisjonere seg internt ved UiT. Det handler om å posisjonere seg i forhold til de sammenlignbare institusjonene som vi både konkurrerer og samarbeider med. Den sterke posisjonen og anseelsen vi har opparbeidet oss er også en stor fordel for UiT. Bare gjennom å vises regionalt, nasjonalt og internasjonalt kan vi ha den kvaliteten UiT og kulturlivet for øvrig ønsker.

Hva går vår annerledeshet ut på? Der alle andre fakultet holder på med vitenskapelig forskning, jobber de fleste på Kunstfak med kunstnerisk utviklingsarbeid – en aktivitet som er sidestilt kvalitetsmessig med forskning, men innholds- og metodemessig er noe annet. Disse er så ulike at til og med Kunnskapsdepartementet i lovverket om universiteter og høgskoler har skilt vitenskapelig forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid på en måte som tilkjennegir kunstfaglig forskning en særskilt status i akademia.

Departementet har også like før jul besluttet å opprette en egen doktorgrad for det kunstneriske fagfeltet. Kunstnere stiller spørsmål på en annen måte, og på andre betingelser enn i andre fag. Universitetssystemets logikk er i hovedsak basert på den tradisjonelle forskningen, og det er krevende for oss å stadig skulle kjempe for at støtteapparatet «husker på» våre behov. Måten vi er organisert på i dag gir oss muligheten til å vokse og blomstre med en kunstfaglig logikk i bunnen, og vi samarbeider best med andre hvis vi beholder denne autonomien.

Diskusjonene internt ved UiT gir oss grunn til å frykte at vi «kastes ut med badevannet» i en diskusjon som egentlig handler om lønnsomhet, effektivitet og størrelse, og ikke om vi fortsatt skal ha et Kunstfak. En overgang til institutt gjør oss ikke mer oversiktlig for en administrasjon; det gjør oss kun mindre synlig for omverden. Vi savner konkrete argumenter for at en nedlegging av Kunstfak skal kunne bedre kvaliteten på våre utdanninger. En endring som vil føre til mer byråkrati, mindre synlighet og dårligere konkurranseevne.

Synligheten for oss handler ikke om «reklame», men om kjernen i det vi holder på med, og for å få i stand slike kunstneriske prosesser er kontakten med praksisfeltet (det frie kunstfeltet) essensielt, og som en konsekvens av dette er det helt vesentlig at vi er synlige for feltet. Kunstfagene rekrutterer i større grad på enkeltpersoner og enkeltprestasjoner. Under en større paraply vil dette være vanskeligere. Det viser erfaringene fra NTNU, UiS og UiB. I tillegg ligger Tromsø langt nord og har derfor allerede en geografisk utfordring når det gjelder å lokke studenter og lærere hit.

I 2009 fikk vi i oppdrag å skape et slagkraftig Kunstfak som skulle bidra til å sette UiTs bredde og kvalitet på kartet. Det oppdraget har vi tatt meget seriøst, og er i dag ledende på flere områder. Vi leverer svært bra på utdanning og har god gjennomstrømming av studenter. Siden 2009 har vi maktet å utvikle oss til å være en av de ledende institusjonene i det nasjonale programmet for kunstnerisk utviklingsarbeid. Vi har foretatt en meget god rekruttering av studenter og lærere på høyt internasjonalt nivå, blant annet grunnet vår selvstendige posisjon som kunstnerisk lokomotiv i nord.

Vårt bidrag setter ikke bare Kunstfak på kartet, men bidrar sterkt til profilering av Tromsø og landsdelen som kulturarena, nasjonalt og internasjonalt. Vi utdanner kunstnere og kunstpedagoger på høyt nivå som gjør stor suksess verden over, og mange av våre tidligere studenter utgjør grunnstammen i musikk- og kunstmiljøene på mange små og store steder i Nord-Norge. Vi har styrket våre samarbeid med de største festivalene, galleriene, teatrene, skolene og frie kunstarenaene i nord. I tillegg er vi i disse dager i ferd med å utarbeide planene for Tromsøs nye konserthus.

Skal vi virkelig legge ned en suksesshistorie? Skal vi uten faglig redegjørelse og begrunnelser gjøre det som tilsvarende institusjoner ut fra sine egne erfaringer advarer mot?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Foruten ukene der Arctic Race er et tema virker interessen for å prate om syklister laber i de politiske kretser i Tromsø.

0
10

– Den faren verden står overfor, er like stor som før annen verdenskrig, eller sannsynligvis større, fordi klimaendringer er irreversible, sa Californias guvernør Jerry Brown da han nylig hadde besøk av klimaminister Vidar Helgesen (H).

0
31