Body bilder: 
To 20 år gamle samegutter fra Sør-Varanger, Per Savio og Ole Must, var i 1898-1900 med på en britisk ekspedisjon til Antarktis. Deres ferdigheter og kunnskap om overlevelse i kaldt klima berget ekspedisjonen. Foto: Ellisif Wessel
Samuel Balto og Ole Ravna ledet Fridtjof Nansen over grønlandsisen. Nansen berømmet og takket samene for deres kunnskaper om klær og overlevelse under arktiske forhold.
Helter er også ei mor eller en far som makter å føre videre det samiske språket til sine barn, til tross for vanskelige omstendigheter.

Samisk historie har mange helter. De er fortiet. Alle skulle pusse de norske glansbildene.

I samenes jubileumsår trekkes Elsa Laula Renberg (1877-1931) fram. Hun var en bemerkelsesverdig kvinne i en krevende tid.

Da Norge ennå var en ung stat, og nasjonalisme og nasjonsbygging var tidsånden, sto Elsa Laula Renberg fram og krevde respekt for samiske næringer, språk og kultur. Det var uhørt tidlig på 1900-tallet.

Da reiste forskere ennå rundt og røvet samiske gravsteder for å granske skjelettene og dokumentere at samene nok var et mindreverdig folk. Den spede, unge kvinnen fra grensefjellene i Nordland tok jordmorutdanning i Stockholm, utga pamfletten “Infør lif eller Død” om samenes liv, og oppnådde å få audiens hos kong Oscar II.

Hun ledet komiteen som forberedte det første samiske riksmøtet i Trondheim 6. februar 1917. I norske og svenske aviser haglet det med ukvemsord og motbør, noen hevdet at hun var gal. Også blant sine egne møtte hun motstand.

Men hun sto rakrygget i stormen og Adresseavisen la bort fordommene og skrev dette om henne i 1913: “Lapperne er like mottagelige for kundskaper og oplysning som andre folk. Som et levende bevis paa dette sto hun der selv, den lille kloke lappekvinde i sin vakre nationaldragt og talte saa greit og klart for sit folks sag”.

Professor Ole Henrik Magga sier at han ført ble kjent med Elsa Laula Renbergs liv og innsats da han tok samisk grunnfag ved Universitetet i Oslo. Skoleårene i Kautokeino ga ingen innsikt i sitt eget folks historie, i klasserommet var alle heltene nordmenn.

– Det er fantastisk at en samekvinne på den tid sto fram på en slik måte. Hun var kvinne og same, det var nesten uhørt at hun skulle gå fra talerstol til talerstol og kreve respekt for samenes rettigheter, språk og kultur. I tillegg hadde hun en vanskelig livssituasjon, at hun orket! Det er ubegripelig.

– Hvor tror du hun hentet styrke fra?

– Hun hadde en veldig sterk overbevisning. Hun var trygg på at dette var svært viktig, og riktig. Uansett hva myndighetene sier, så har vi rett til jord og språk og vår kulturarv. En slik overbevisning gir uante krefter, det er noe jeg selv har kjent. I tillegg var hun skolert og evnet å målbære sine meninger på en overbevisende måte, sier Ole Henrik Magga.

Samer hadde gjort seg bemerket også før Elsa Laula Renberg klatret opp på barrikaden. Nordmannen Carsten Borchgrevink ledet i årene 1898-1900 en stor britisk ekspedisjon til Antarktis, det ukjente kontinentet. Han plukket med seg to 20 år gamle samegutter fra Sør-Varanger, Per Savio og Ole Must. Deres innsats berget ekspedisjonen. De sydde klær og fottøy av reinskinn, slik at oppdagerne ikke døde av kulde. De gikk alltid foran i følget, de hadde respekt for vær og natur og oppdaget lumske farer før det gikk galt. Begge kom tilbake til Sør-Varanger, og ble fort glemt. Per Savio giftet seg og paret fikk tre barn, to døde. Etter den tredje fødselen, ble også hans kone syk og gikk bort. Per Savio skulle ro over Varangerfjorden med sin kones kiste, men kullseilte i sterk vind og druknet. Deres eneste barn, John, vokste opp i fattigdom, men skulle bli en av samefolkets mest anerkjente kunstnere. Hans bilder omsettes i dag for store summer. Heller ikke John Savio fikk oppleve heder og ære mens han levde. Ole Musk henfalt til alkohol og ble funnet død i fjæresteinene etter en rangel.

I 2012 ble en bauta av to andre samiske polarhelter, Samuel Balto og Ole Ravna, avduket i Karasjok. Da var det gått 124 år siden bragden deres, de ledet Fridtjof Nansen over grønlandsisen. Nansen berømmet og takket samene for deres kunnskaper om klær og overlevelse under arktiske forhold.

Ethvert folk trenger noen helter å se opp til. Det gir styrke og identitet. Det er spennende fortellinger som ei mor og en far bringer videre til neste generasjon. Slik spinnes tråder til fortiden, vi har en felles arv som heter historie og kultur, heltene er bautasteinene og diamantene som ikke må gå tapt, fakler som viser vei og aldri skal slukke.

Den norske nasjon har ikke brydd seg om de samiske heltene. Historien er skrevet av nordmenn, de har ikke vendt blikket nordover. Sakte pusses støvet av historiske skikkelser som i generasjoner har vært glemt.

Denne historien, og også nåtiden, har dessuten andre helter. Det er personer som kanskje ikke har utført noe halsbrekkende, eller prestert en ualminnelig heltedåd. Likevel er deres innsats ekstraordinær og betydningsfull. Nylig har kjente samer stått fram som homofile, eller med psykiske plager. Det burde være lite bemerkelsesverdig, men det har helt sikkert kostet. Ei ung jente fortalte om systematiske seksuelle overgrep i et lite og gjennomsiktig samfunn. Hun vant respekt, og høstet priser og utmerkelser, men hun fortalte også til VG at det var få i bygda som klappet henne på skulderen og sa takk.

Idrettsstjerner er samtidshelter, men glansen blekner ofte fort. De er idoler som barn og unge ser opp til. Så vier man mindre omtanke til ildsjelene, trenerne som ulønnet på sin fritid har kjempet både for talentene og de mindre talentfulle. Uten alle de frivillige, heller ingen gullmedaljer, heder og ære.

Helter er også ei mor eller en far som makter å føre videre det samiske språket til sine barn, til tross for vanskelige omstendigheter. Kanskje bor de i et miljø der bare det norske har status, det koster å ytre noe på samisk i vennegjengen. Eller de er i et norsk-samisk ekteskap eller samliv, og klarer å gi ungene en tospråklig oppdragelse. En gratis ballast i livet, en ekstra kompetanse som en dag kan vei tyngst på vektskålen ved studier eller yrkeskarriere.

De er helter, kvinner og menn som fører duoddji-kunnskapen videre. En husflidtradisjon som både er til fest og hverdagsbruk. Folk i reindriften, som holder fast ved en livsstil som ikke alltid harmonerer med nåtidens krav. Høsting av utmarksressurser, skjæring og banking av sennagress om høsten, koking av marfi og gumpos (blodpølse og -kake), fiskeren og småbrukeren i en fjord, joikeren, hjelperne som lindrer smerte der skolemedisinen gir opp…..

Heltene er ikke bare den som skiller seg ut som den unike. Heltene er også alle som i det stille fører en kultur videre. Det er bredden og mangfoldet som gir styrke.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
201

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12