Selve tanken om at politiske særordninger må til for å ivareta et samisk samfunnsgrunnlag, synes å vekke dype negative ryggmargsreflekser i den norske allmenhet, skriver Ivar Bjørklund.

Samene, finnes de - egentlig?

De forskere som måtte føle seg berørt, sitter for det meste musestille – til tross de bisarre påstandene som fremmes i arkeologiens, samfunnsvitenskapens og historiefagets navn.

LNasjonalstaten Norge har akseptert at der bor samer innenfor landets grenser. Denne erkjennelsen har fått dyptgripende konsekvenser; nasjonalt ved at et samisk folkevalgt organ er opprettet og grunnloven endret og internasjonalt ved at Norge har sluttet seg til ulike folkerettslige konvensjoner. Norge har m.a.o. forpliktet seg konstitusjonelt og folkerettslig til –”at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv,” som det heter i Grunnlovens paragraf 110A. Som en følge av disse forpliktelsene har Norge gjennomgått en omfattende samepolitisk utvikling både politisk og institusjonelt – frem til i dag.

De siste dagers innlegg i Nordlys forteller imidlertid en annen historie. Her florerer fordommer som premiss for synspunkter – fordommer som deles av 3.284 mennesker blant avisens lesere, hvis vi skal dømme etter applausens digitale omfang (Mortensen 19.04). Innleggene (og det er mange av dem) synes å enes om følgende tankerekke:

  1. Samene finnes ikke – og hvert fall ikke som urfolk. Det hele er en forfalsket fortelling som motsies av ”dokumenterte arkeologiske og historiske fakta” (Mortensen 19.04). De akademiske juksemakerne navngis på rekke og rad og selve ormebolet er Universitetet i Tromsø. Tvert i mot: ”Nordmenn er urbefolkningen i Troms og Finnmark”  (Mortensen 19.04), og  det vises til DNA-forskning som kan fortelle at samene hvertfall ikke er en ensartet folkegruppe (Handegård 22.04). Det hele er forstemmende lesning, man synes å mene at etnisitet og politiske rettigheter handler om haplogrupper eller vitenskapelig kvakksalveri

  2. Hvis samene likevel finnes, så skal de hvert fall ikke ha retten til å forvalte sine felles interesser – særlig hvis disse interessene uttrykkes i form av folkerettslige krav. Internasjonal folkeretts inkludering av samene blir forklart med konspirasjonsteorier og språklig inkompetanse hos UD (jfr. div. innlegg av Hellesvik, Sirkka og Nordmark). Samisk språk er uansett ”begrepsmessig akterutseilt” (EDL i høringsuttalelse til NOU 2016:18) og Sametinget må snarest mulig legges ned.

  3. Folkerettslig vern av samisk kultur og næringsgrunnlag skaper ulikhet, hevdes det videre og er derfor ikke demokratisk. En slik oppfatning bygger på den tunge særnorske forståelsen av at likeverd og likhet er sammenfallende størrelser, likeverd forutsetter at alle behandles likt.  Dette var det ideologiske grunnlaget både for 1900-tallets fornorskningspolitikk og organisasjonen ”Etnisk og demokratisk likeverd” samt bakteppet for det evige norske strevet med å skape nasjonal samling. Selve tanken om at politiske særordninger må til for å ivareta et samisk samfunnsgrunnlag, synes å vekke dype negative ryggmargsreflekser i den norske allmenhet.

Men så: Hvordan kan det ha seg at tusener av mennesker i landsdelen sier seg enig i disse fordommene uten at noen reagerer? Vi må anta at mange politikere følger nøye med på hvilke veier vinden blåser – hvor er deres politiske ansvar og anstendighet? De forskere som måtte føle seg berørt, sitter for det meste musestille – til tross de bisarre påstandene som fremmes i arkeologiens, samfunnsvitenskapens og historiefagets navn.

Mens klimaskeptikere eller oppdrettstilhengere umiddelbart blir møtt med faglig fundert motstand i media, kan man altså servere de mest forunderlige versjoner av samisk forskning uten at fagmiljøene reagerer. På Facebook florerer det med ”dokumentasjon” som skal støtte opp under alle påstander om at jorden er flat.

Referansene hentes gjerne fra nettstedet Finnmarkforlag.no  v/ Trond Gabrielsen, som under vignetten ”Falske teser ved UiT” har viet seg til å ”dokumentere hvordan historiker- og arkeologimiljøet i og rundt UiT ensretter, politiserer, fordreier, omdefinerer og forfalsker samisk og nordnorsk historie”. Her publiseres det fortløpende en rekke injurier mot navngitte forskere, uten at universitetet har tatt til motmæle.

Nå er det sannsynligvis ikke slik at 3.284 rasister abonnerer på Nordlys og vi må derfor spørre hva det er som har skapt all denne angsten? Kanskje ligger der et svar i det gamle samiske kravet om retten til land og vann, eller som Nordisk Sameråd formulerte det i 1971:”Vi er et folk med et eget bosettingsområde, ett eget språk og en egen kultur- og samfunnsstruktur.” Eller i Stortingets og Kong Haralds versjon om at ”Norge er opprinnelig etablert på territoriet til to folk – samer og nordmenn” (St.meld. nr.55 (2001-2002).

Legitimert gjennom både norsk lovgiving og internasjonal folkerett har denne erkjennelsen satt spørsmålet om arealer og ressurser på dagsorden. Dermed reises spørsmålet om hvem som skal ha adgang til det samiske ressursfelleskapet. Mens det samiske kravet handler om vern av deres kollektive bosettingsgrunnlag (slik det også spesifiseres av folkeretten), har imidlertid Sametinget gjennom sitt valgmanntall bidratt til å skape en situasjon hvor dette kravet oppfattes som individuelle rettigheter – en adgang som kan tilkomme en hver person i Norges land som måtte skrive seg inn. For mange virker dette som en logisk konsekvens av manntallsreglene – noe Hellesvik et co profiterer stort på.

Dermed fremstår politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim (”Jeg er same!”), Stortings- og Sametingskandidat Sandra Borch (”samiske aner”) og andre samfunnstopper, som selvoppfyllende bekreftelser på allerede eksisterende fordommer.

Dermed står vi også i fare for at Sametinget kan bli en arena for avvikling av de gamle samiske rettighetskravene. Ordføreren i Kvalsund vil inn på Sametinget for å få i gang gruvedrift midt i et reinbeiteområde. Ordføreren i Kvænangen vil inn for å ”fremme sjøsamiske interesser” – etter forgjeves ha forsøkt  legge et oppdrettsanlegg midt i et fiske- og gytefelt. Eksemplene er mange.

En samisk tilhørighet (legitimert via manntallet) er blitt en politisk og kulturell ressurs i dagens Norge. Mens den territorielle dimensjonen i samiske rettighetskrav fremdeles ikke er avklart, handler det samiske prosjekt for stadig flere om selvrealisering og individuelle strategier.  Hvis denne utviklingen fortsetter, er det bare med på å bekrefte argumentasjonen fra Hellesvik og hans meningsfeller om at samene egentlig ikke finnes.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!