Nordområdepolitikken er som samepolitikken drevet fram av globale prosesser. Samepolitikken trekkes likevel sjelden fram når politikerne viser til nord for at det globale samfunnet skal finne ny kunnskap om de store utfordringer i verden. Hvorfor ikke? Kan det skyldes mangelen på kunnskap om samepolitikkens betydning i formingen av det nye nord?

Er det slik at samepolitikken ikke fremmer næringsutvikling og modernisering i nord? Endrer ikke samepolitikken økonomien i nordområdene? Er norsk samepolitikk for orientert mot tradisjoner? Er den for statsfokusert? Dette er spørsmål som tas opp i den nye boken «Nordområdene i endring – Urfolkspolitikk og utvikling».

Samepolitikken griper inn i utvikling av landsdelen på flere måter. På noen områder åpner samiske institusjoner og politikk for utvikling mens det lukker for andre. Styrkede samiske rettigheter har åpnet for utvikling gjennom å bidra til økte ressurser og regional styring på områder der folk i regionen før hadde lite å si. For eksempel har samepolitikken åpnet opp for økt fjordfiske i Øst-Finnmark, mer innflytelse i arealplanlegging og styring av grunnrettigheter. Eksempler på at samepolitikken har lukket eller stanset prosjekt er at hensynet til reindrift har satt stopper for mineralutvinning eller vindkraftprosjekt. Samepolitikkens framvoksende rolle i nord har samtidig ikke bare åpnet eller lukket for utviklingsprosesser, men også resultert i en stadig sterkere debatt om hvilken utvikling en vil ha i nord.

Sametingets næringspolitikk har vært innrettet mot små bedrifter forankret i kulturbasert tradisjonell virksomhet med begrunnelse i å ta vare på det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur. Sametingets næringsvirkemidler har slik sett vært en iverksetting av statens ansvar for å sikre dette grunnlaget. Dette utgangspunktet har også medført at Sametinget ikke har hatt noe tydelig plass og stemme i den regionale innovasjons- og utviklingspolitikken.

Samepolitikken har resultert i en sterk vekst i offentlige og offentlig finansierte arbeidsplasser, arbeidsplasser som har vært avgjørende for opprettholdelsen av samiske lokalsamfunn og velfungerende kommuner. I ulike samiske institusjoner og organisasjoner er det i dag over 900 stillinger fordelt på 20 nordnorske kommuner. Mange av disse stillingene krever høyere utdanning, der en kombinasjon av et fag og samisk språkkompetanse er viktig. De fleste er å finne på småsteder, der arbeidsplasser for personer med høyere utdanning en mangelvare, og de gir et viktig bidrag i arbeidsmarkedet for høyt utdannede i flere deler av Nord-Norge.  Storparten av disse jobbene går til damene, de som oftest tar høyere utdanning.

Samtidig ser vi at ved mange av de nye og viktige utviklingsprosesser i nord har det samiske hittil i begrenset grad har vært påkoblet. Dette gjelder f.eks. storskala næringsprosjekter innenfor petroleumsfeltet. Sametinget var nærmest fraværende under utbyggingen av Snøhvitfeltet, men riktignok mer med ved Goliatutbyggingen.  I gruveprosjekt prøver Sametinget å skaffe seg innflytelse, men har så langt ikke lyktes, selv om siste ord i Kvalsund ennå ikke er sagt.  I fiskeriene står de midt i konflikten mellom hardt prøvde fjordfiskere og arbeidsplasser i oppdrett.

Samepolitikken blir i det aller meste til mellom Sametinget og Regjering og Storting, som igjen bindes av internasjonale avtaler. Det er den globale forankringen som sikrer Sametingets innflytelse og som gjør at samisk politikk framover kan bidra i nord. Det nye nord kjennetegnes nettopp av at nye globalt forankrede bedrifter kommer inn. I denne prosessen inntar gjerne staten en mer tilbaketrukket rolle enn før, og overlater mer til marked og regioner. Sametinget kjenner spilleregler fra den internasjonale urfolksarenaen, har legitimitet ved å bruke urfolksargument og kan gå i direkte kontakt med store globale næringsaktører som ikke ser seg tjent med konflikt med urfolk, nærmest mer enn regionale myndigheter kan. Videre skal helt nye aktører, slik som FeFo, sikre både økt samisk og regional innflytelse. De erfaringene som høstes er interessante langt utover Finnmark og Norge.

Samepolitikkens begrensede involvering i regionale prosesser ser vi i fraværet av samiske perspektiv i den opphetede regiondebatten i nord. Samepolitikken kunne stilt flere spørsmål, som: Vil et sterkt Nord-Norge være forankret i en tydelig samepolitikk og hvordan kan samepolitikken sette dagsorden? Hva slags regionalisering er samene tjent med? Vil samepolitikken være tjent med at antall fylkeskommuner i nord reduseres, eller er situasjonen for samene så unik i de ulike deler av landsdelen at dagens inndelinger er best? Regionreformen inkluderer storbyer i en øvrig regional utvikling. I nord har Tromsø proklamert seg som den arktiske hovedstad uten å si noe om byens bidrag til tilstanden i dette riket. Hvilke krav bør samene ha til en slik «hovedstad»?

Ingen med interesse for utviklingen i nord kommer lenger unna samepolitikken. Vi tror det er flere områder der denne i større grad burde vært med å sette dagsorden.

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Ønske om et sterkere regionalt nivå med større beslutningsmyndighet er den klare beskjeden som er gitt fra Stortinget i sommer. I tillegg skal det for øyeblikket navnløse fylket ytterst i nord ha en særskilt rolle i utviklingen av Nordområdene, og i forholdet mot vårt nabolandet Russland.

0
0

Troms og Finnmark står foran mange spennende og vanskelige valg de neste månedene. Målet med sammenslåingen er at regionen skal få mer innflytelse over sin egen framtid.

1
89