Det hele synes å vitne om manglende rolleforståelse og en betydelig grad av arroganse; ikke bare overfor sametingsrådet, men overfor for samisk kultur og rett - og ikke minst selvbestemmelse.

På det juridiske fakultet i ved Norges arktiske universitet i Tromsø undervises det i mange juridiske disipliner. Blant tingsrett, kontraktsrett, strafferett og andre for samfunnet viktige disipliner, har jeg gleden av å undervise i det lille faget samerett. Faget har mange spennende temaer hvor de fleste av dem er basert på regler og vedtekter vårt Storting har stilt seg bak gjennom grunnlovs­bestemmelser og lovvedtak. Her kan nevnes samelov, sameparagrafen i Grunn­loven, ILO-konvensjon nr. 169 og finnmarksloven.

Retten til selvbestemmelse er et av temaene det undervises i. Dette viktige rettsprinsippet for alle folk er nedfelt i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og forankret i norsk lov gjennom menneskerettsloven fra 1999. Konvensjonen har forrang foran annen norsk lov. Urfolks selvbestemmelsesrett er dessuten nedfelt i FNs erklæring om urfolks rettigheter (§ 3) som et stort flertall av verdens stater, Norge innbefattet, sluttet seg til i FNs generalforsamling i 2007. For samer er denne retten særskilt inntatt i forslaget til nordisk samekonvensjon (§ 4), som regjeringene i de nordiske landene nå er enige om – og som sannsynligvis snart vil være en bindende konvensjon.

Til tross for denne solide forankringen i norsk rett, har det ikke vært lett å se hva selvbestemmelsen innebærer i praksis for samene. Vel kan vi vise til Sametinget, konsultasjonsavtalen fra 2005 og at reindriftsloven av 2007 åpnet for et visst selvstyre. Men dette blekner når vi vet at Sametinget knapt nok har beslutningsmyndighet, at konsultasjonsavtalen ikke er oppdatert etter at FNs erklæring om urfolks rettigheter ble vedtatt – som for vesentlige inngrep stiller krav om samtykke og ikke bare konsultasjoner, og at det selvstyre reindriften fikk i 2007 langt på veg forsvant med lovendringen i 2013 hvor opprådestyrene ble avviklet.

Det har således ikke vært lett å fortelle studentene hvordan selvbestemmelses­retten er realisert for samene i Norge – bortsett fra i Finnmark. For i Finnmark har den mektige staten gjennom finnmarksloven overlatt hele den tidligere ”statsgrunnen” til Finnmarks befolkning, samene innbefattet. Det har skjedd i erkjennelsen av at statens eierskap til all usolgt grunn var basert på en misforståelse ”som i sin tid knappest lot seg unnskylde”, slik det ble uttalt av Samerettsutvalget i 1993 

FeFo er satt til å forvalte denne finnmarkseiendommen. At samene skal oppnevne 50 % av medlemmene til FeFos styre, er mer enn en medbestemmelsesrett; det er et uttrykk for selvbestemmelse; basert på en oppfatning om at samenes tradisjonelle områder omfatter Indre Finnmark, fjordområdene innbefattet, mens kystområdene er norske. 50 % styring over all FeFo-grunn i fylket er således et resultat av en deal for å unngå å dele fylket i to forvaltningsmessig, hvor samene skulle ha full råderett over den indre delen. Tilsynelatende var ikke dette noen dårlig deal; de mektige ressursene langs kysten tatt i betraktning.

Men også denne myten om selvbestemmelse har bleknet kraftig. At FeFos direktør, stikk i strid med Sametinget, reindriftsutøvere i området og sjøsamiske organisasjoner, offentlig argumenter for at gruvevirksomhet på kysten av Finnmark er positivt for samisk kultur og språk, er en ting. Likeledes at de samiske representantene i FeFo-styret blir kritisert for å være arrogante når de stemmer for det som er deres overbevisning.

Et lavmål ble nådd for to uker siden da FeFos direktør og styreleder nekter en representant for sametingsrådet i å møte FeFo-styret. Etter diverse epostkorrespondanse, hvoretter representanter for Sametingets administrasjon måtte dra fra Karasjok til Lakselv og personlig redegjøre for formålet med et slikt møte, blir anmodningen avslått. Begrunnelsen var, slik den ble gjengitt i avisa Ságat 21.09.17, at FeFo har mange saker til behandling og det kunne bli vanskelig å finne plass til å møte Sametingsrådet – som er en representant for FeFos eiere.

I hvilken annen organisasjon ville direktøren avslå å møte eierne? Det hele synes å vitne om manglende rolleforståelse og en betydelig grad av arroganse; ikke bare overfor sametingsrådet, men overfor for samisk kultur og rett - og ikke minst selvbestemmelse. Når FeFo, i sitt retoriske svar til FNs spesialrapportør for urfolks rettigheters rapport et år tilbake i tid, påpekte at hun skulle være forsiktig med å kritisere FeFo – da hun ”hopper over det faktum at FeFo faktisk er en del av det samiske folks rett til selvbestemmelse” fremstår det hele som tragikomisk.

Til slutt kan man jo spørre om hva det var sametingsrådet ønsket å meddele FeFo-styret. Av oppslaget i Ságat fremkommer det at sametingsråd Inger Eline Eriksen Fjellgren ønsket å drøfte ”prinsipielle spørsmål knyttet til hvordan FeFo i tvistesaker velger å fremstille samisk historie og bruk, og FeFos rolle vis-á-vis statens tidligere disposisjoner av ressursene”. Eriksen Fjellgren er kjent som en dyktig jurist, og i alminnelighet skulle man tro at et organ som mener å representere samisk selvbestemmelse, men som likevel stadig vekk havner i rettstvister med den samiske befolkning i fylket, skulle være takknemlige for råd som bedre skulle gjøre dem i stand til å ivareta  selvbestemmelsesforpliktelsen og dermed unngå slike rettstvister. Men altså ikke FeFo.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

”I fjor døde 1.700 av influensa.”  

”Mange forstår ikke hvor alvorlig syke de kan bli”

“Risikogruppene utgjør om lag 1,5 millioner mennesker i Norge”.  

7
158