Å legge forholdene til rette for at alle samer definert som etterkommer av minst én samisktalende oldeforelder, uansett hvor de er bosatt, skal oppleve samisk språk, identitet og kultur like selvfølgelig som tidligere samegenerasjoner gjorde det, er en illusorisk målsetting. Å vedta dette som politisk mål, vil i praksis føre til varig vern av misnøye og forestillinga om at “fornorskningspolitikken er sterkere en noensinne”, skriver Kjell Ballari. Foto: Sametinget

Den samiske kua har også vært kalv

Å betrakte alt med stuerein, ofte lite gjennomtenkt moralisme, fører bare til mer syting, krangel og  kiv, og det fører også til en slagordpreget debatt, flere merkelapper på dem som ytrer seg, og til plassering i båser med “samevennlige” og “samefiendtlige” meninger.

Det daglige brød stod i forgrunnen for allmuesfolk i tidligere tider. Alt tenkelig ble brukt for å få endene til å møtes. Det nye  og moderne som kunne forbedre økonomien og gjøre det praktiske livet lettere, betraktet man utelukkende som fremskritt. Mange samer og kvener så i tillegg på norskkunnskaper som et viktig element i drømmen om en bedre framtid. Denne holdningen preget både leg og lærd, også flere fremtredende samer. Samepioneren Per Fokstads far, Nils Pavelsen, anså f. eks. fornorsknngen som en velsignelse fordi den hevet opplysningsnivået blant folk. Tilsvarene uttrykte også andre sametalsmenn, men de ønsket likevel å hegne om  samisk språk og kultur, særlig i sammenheng med religiøs opplæring. Samespørsmål var et hett diskusjonstema ved sekelskiftet for ca. 120 år siden, det ble  debattert i tiårene som fulgte, og det debatteres ennå. Det er ikke riktig å karakterisere dette som et markert kamp mellom maktbrunstige, brutale norske myndigheter på den ene side, og en undertrykt, svak sameallmue på den annen. Der var, og er fortsatt,  delte meninger både om fortida og om kursen framover såvel blant norske mydighetspersoner som  blant samene.

Kautokeinolensmann Arvid Dahl, medlem av Samekomiteen av 1956, uttalte dette i 1960:

«— Jeg er overbevist om at det ville være en ulykke for samene — og for Norge — om man skulle kaste vrak på samisk språk og kultur. Ingen er i tvil om at samene med tida vil gå opp i det norske folkesamfunn, at det om en del ættledd blir ett folk. Men det vil være av avgjørende betydning at overgangen og assimilasjonen skjer gradvis og gjennom et langt tidsrom. Da får samene de muligheter de har krav på til å få lagt om sin livsform og sine arbeidsmuligheter slik at de faller organisk inn i det nye miljø og kan finne seg til rette der. Skal man derimot gjennomføre sammensmeltningen som en omveltning — slik som Karasjok-resolusjonen synes å peke mot — vil man få et samisk proletariat som vil ha svært vanskelig for å hevde seg í det norske samfunn.»

Dahl hadde en sterk posisjon midt i samenes rike, og da jeg bodde i Kautokeino i begynnelsen av 70-årene, var det nærmest bannlyst å rette kritikk mot han. Også han mente at framtida uunngåelig ville føre til assimilering, men overgangen burde være langsom og  gjøres mer smidig enn den linja Hans Rønbeck i Karasjok ville følge. Den sistnevnte  stod bak “Karasjokresolusjonen” eller “Påskeresolusjonen” i 1960 som uforbeholdent støttet en konsekvent fornorskningspolitikk, og den avviste prinsipielt Samekomiteens forslag til reformer.

Samekomiteen av 1956 kom med nye ideer i 1959, og dens grunnsyn kan kanskje betegnes integrert pluralisme. Man ville integrere samene i rikssamfunnet uten å frata dem mulighetene til å bevare og utvikle egenart og særtrekk. Dette ble senere fulgt opp av Stortinget og regjeringa. Motstanden mot de formulerte prinsippene var svært sterk, ikke minst på den samiske grasrota. Mange som husket mellomkrigstida og de første etterkrigsårenes elendighet som samer med dårlige norskkunnskaper, knytta den gang fattigdommen til sin samiskhet. Dette førte til en massiv motstand mot å heve språkets status i skolen. Tilsvarende gjaldt også opplegget “samisk begynneropplæring med norsk som fremmedspråk” som noen innsiktsfulle pedagoger og språkfolk stod bak i slutten av 1960-årene. Flere på den samiske grasota raste fordi de fryktet for at barna ikke ville lære norsk. Opinionen snudde først da folk ble orientert om at opplegget primært tok sikte på at barna skulle lære norsk fortere og lettere, og ikke på å føre folk tilbake til tidligere tiders fattigdom og hjelpeløshet. Her gjorde Hans J. Eriksen en god jobb med å orientere folk, og Odd Mathis Hætta stimulerte skolemiljøene til debatt og viktige drøftinger på kurs og konferanser. Hætta etterfulgte Eriksen som “språkblandingskonsulent” ved Finnmark skoledirektørembete.

Det Dahl sa var radikalt i 1960. Om man da systematisk hadde startet med å utarbeide hensiksmessige læremidler i samisk språk og tilsvarende  i norsk basert på samisk begynneropplæring, ville samiske barn ha fått en triveligere skole  tiligere. Og ikke nok med det: Man burde ha prioritert dette og fått på plass både målsettinger, det pedagogiske og metodiske, før man gapte over mer. Mange som hadde sin skolegang i 60-, 70- og 80-årene og klager på forsnorskningspolitikken, led fordi veien ofte er lang mellom målsettinger og praksis. Reformer tar tid å gjennomføre i de fleste systemer.

At den samiske kua har vært kalv, er det mange som glemmer. Man overser dessuten ett viktig poeng: Mens man på Østlandet brukte flere generasjoner på overgangen fra det fattige bonde- og husmannsamfunnet til dagens moderne livstilpasning, jumpet folk mange steder nordpå rett fra naturalhusholdninga til utdannings-, industri-, service-  og tjenestemannssamfunnet som hurtig trengte seg på uten tanke på å  tilpasse seg lokalmiljøene. I de første hektiske etterkrigsårene hoppet mange samer så å si rett fra lavvoen og måtte tilegne seg norsk for å klare spranget over den store kulturelle kløfta. Noen uten å lykkes. Den norske embetsmanns- og politikernasjonalismen var neppe den mest sentrale pådriveren. Det var nok de økonomiske, sosiale og tekniske drivkreftene utenfor politikernes kontroll. En annen og kanskje like viktig drivkraft var samenes og kvenenes ønske om å forbedre sine trange kår, og de så her på norskkunnskaper og utdanning som en døråpner til rom der livet bød på flere valgmuligheter enn i primærsamfunnet.

De fleste foraktelige vendinger om “lappan og finnan” kom fra personer i lokalmiljøene. Disse ble neppe oppfatta som statlige autoriteter. Men hvem tok dem høytidelig? Og bærer vi noe agg mot dem?  Direkte hovne, nedlatende  holdninger  kunne personer i mellomskiktet i det norske tjenestemannsmiljøet være bærere av. Også innen noen norske, private institusjoner fantes slike holdninger. Mange der anså seg som mye bedre enn den fattige allmuen. Embetsmenn var derimot ofte  både respektfulle og ydmyke i sine holdninger til sameallmuen, sjøl om markerte unntak fantes.

I dag har svært mange samer, takket være norskkunnskaper og  utdanning, god økonomi og et sikkert levebrød i det norske samfunnet, bl. a.  i de mange institusjonene som er opprettet for samene. Når det gjelder det sistnevnte, er det ikke utenkelig at disse representerer flere arbeidsplasser enn dem som er gått tapt i tradisjonelle samiske næringer. Samespørsmål er også hovedbeskjeftigelsen til mange samer i forskningsmiljøene. Dette kan man delvis anse som “elitearbeidsplasser”, med sikte på å erstatte de tradisjonelle elementene samekulturen tidligere var forankret i med moderne institusjonelt, kulturelt  og politisk vern. 

Den fremragende språkforskeren Knut Bergsland skreiv i en betenkning i november 1947 at en positiv utvikling må bygge på at “de (samene) som enkeltmennesker og folkegruppe, virkelig kan yte, og der må sørges for at de kan få nyte godt av de fordeler det moderne samfunn kan by på og selv ta del i utviklingen av kulturarbeidet på en hensiksmessig måte. Så får framtiden vise om det spesifikt samiske virkelig er dømt til undergang eller ikke.”

Forholdene fra 1947 er totalt forandret. I 1947 stod ifølge Bergsland “ønsket om å lære norsk i forgrunnen”, og de første tiårene etter 2. verdenskrig var sterkt preget av det forskeren her observerte. Nils Utsi jr. skriver i ei tanaårbok at dette synet rådde grunnen da han var elev på ungdomsskolen i Tana i femtiårene: “Samisk i skolen ville fortrenge norsken, som var det eneste man behøvde for å lykkes i arbeidslivet.” Dette harmonerer også med mine minner. Denne holdningen ble ikke problematisert, og den var sjelden noe diskusjonstema.

I dag er spørsmålet om språket og samekulturens framtid det sentrale. Å bygge opp sikre og livskraftige samiske miljøer, er ikke lett. De allmenne strukturelle forhold i dagens Norge spiller ikke på lag med denne målsettinga like sterkt som fornorskninga ble støttet av generelle utviklingstrekk og innovasjoner i samiske bosettingsområder i sin tid. Vi må derfor vurdere det som konkret skjedde i tidligere tider ut fra tidens forutsetninger, og det som skjer i dag ut fra dagens. Å betrakte alt med stuerein, ofte lite gjennomtenkt moralisme, fører bare til mer syting, krangel og  kiv, og det fører også til en slagordpreget debatt, flere merkelapper på dem som ytrer seg, og til plassering i båser med “samevennlige” og “samefiendtlige” meninger.

For svært mange samer er livet som “vanlige norske borgere” i dag lettere å leve enn å bruke retten til å ta vare  på eget språk og kultur i vid forstand. Det siste krever stor egeninnsats og påpasselighet. Å legge forholdene til rette for at alle samer definert som etterkommer av minst én samisktalende oldeforelder, uansett hvor de er bosatt, skal oppleve samisk språk, identitet og kultur like selvfølgelig som tidligere samegenerasjoner gjorde det, er en illusorisk målsetting. Å vedta dette som politisk mål, vil i praksis føre til varig vern av misnøye og forestillinga om at “fornorskningspolitikken er sterkere en noensinne”.

Samisk språk og kultur vil tjene på at både politikere, byråkrater og ansatte i forskningsmiljøene målrettet arbeider konkret med praktiske utfordringer. Disse det er flust av. Om det er så mye å hente for vår kultur ved å ha fokus på fortidas elendighet, og bruke store ressurser på det,  er jeg ikke så sikker på. Det foreligger allerede tusenvis av sider litteratur som dokumenterer vår fortid både på godt og vondt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse