Det kan virke som at de eneste gangene det ropes fra majoritetssamfunnet, så er det for å rette skyld.

Jeg har ofte tenkt på samisk samtaleform som en kunst. Det ligger gjerne mer i en setning enn bare ordene som uttales. Ofte er det som ikke sies minst like viktig. Babbel ses på som unødvendig, og det gjelder å si ting så enkelt som mulig. I det samiske samfunnet utrykkes uenighet gjerne med stillhet, spesielt når det gjelder ubehagelige tema.

I de siste årene har det likevel dukket opp en rekke høylytte samtaler i samisk samfunnsliv. Det snakkes om voldtekter og overgrep, om vold og selvmord, om dårlig psykisk helse og utilgjengelige helsetjenester. Vi har fått kunnskap frem i lyset gjennom vonde historier fra modige enkeltpersoner, og gjennom forskning på samisk helse fra Romssa Universitehta/Universitetet i Tromsø. Informasjonen som kommer frem er urovekkende.

 

Det er godt å se at vi nå har hevet stemmen, til tross for de vanskelige temaene og risikoen for sosial stigma. Samtidig merker jeg med forundring stillheten disse debattene møtes med av storsamfunnet. På norsk sies det at den som tier samtykker. I disse sakene har storsamfunnet forhold seg temmelig taust. Og der våre bekymringer faktisk har blitt møtt med reaksjoner, pekes det på at dette er et samisk problem, og vår kultur får skylda.

I et debattinnlegg hos Aftenposten publisert 21.06.16 spør Anki Gerhardsen ”Hvorfor blir det så vanskelig for oss når det er akkurat samene som har begått overgrep i Tysfjord?”, og  peker på at journalister i ettertid av avsløringene om overgrep i Tysfjord, ikke har sett kritisk på samisk kultur. Ved å hinte til at ”akkurat samene” eller vår kultur har skylda for overgrepene, ender et sikkert velmenende innspill opp som mer stigmatiserende enn konstruktivt. Det kan virke som at de eneste gangene det ropes fra majoritetssamfunnet, så er det for å rette skyld. Når vi faktisk løfter interne problemer og søker løsninger, møtes vi med en rungende stillhet.

 

For å finne løsningen på ethvert problem, sies det at man må finne rota til problemet. I disse sakene har Norge stort forbedringspotensial. I andre urfolkssamfunn snakkes det om at nedarvede trauma fra kolonitider skaper sosiale problemer i dag. På Kalaallit Nunaat/Grønland ble det nylig avslørt store mengder seksuelle overgrep mot barn. Der snakkes det blant annet om hvordan mange av overgriperne aldri lærte å vise kjærlighet overfor barn, fordi de som barn selv ble sendt vekk fra foreldrene, for å vokse opp som dansker i fosterhjem i Danmark. Selvstyret på Grønland ønsker en sannhetskommisjon for å komme til bunns i overgrep gjort mot inuittene og konsekvensene av dem.

I Canada søker den nye regjeringen å gjøre opp for landets kolonihistorie ved å implementere anbefalingene fra deres nylige Truth and Reconcilliation Commision. Det som skjer i Canada er et fremragende eksempel på hvordan en granskning av historien kan være et godt grunnlag for å finne løsninger på dagens sosiale problemer.

 

Her hjemme virker det som om majoritetssamfunnet ikke har fått med seg den norske stats behandling av samene, eller bare ikke lytter når sammenhengen mellom historien og dagens samfunnsstrukturer forklares. Det samiske folket har overlevd en voldelig kristning, etterfulgt av en rasistisk assimileringspolitikk. Det har uten tvil hatt grusomme konsekvenser for oss og vår kultur, og dette har vært nevnt utallige ganger. Hvordan århundrer med undertrykking påvirker dagens samers fysiske og psykiske helse, er derimot lite diskutert.

Likevel er det godt kjent, i alle fall blant samer, at det å være same til tider gjør vondt. Det spøkes ofte om ”den samiske smerten”. På tull sies det at den samiske smerten er å ikke ha øyer når du smiler. At det er å måtte lese en bok eller dra på en filmvisning, kun fordi en same står bak verket. Å spøke på denne måten er en måte å håndtere ekte smerte på. For du skal lete lenge etter en same som aldri har kjent på en følelse av sorg, urettferdighet eller tap når det gjelder vår historie eller dagens urettferdigheter.

 

Den ekte samiske smerte er å lide seg gjennom 10 år med samiskundervisning uten lærebøker. Det er å gråte etter å ha blitt slått fordi hytteeiere finner ut at du eier reinene i området. Det er å våkne hver morgen uten håp fordi du vet at reguleringer og inngrep snart vil tvinge deg ut av reindriften. Det er å se maktesløst på at barnet ditt blir omplassert i et norsk hjem og dermed mister sitt morsmål.

Og det er også å felle en tåre hver gang du hører slike historier.

 

Det samiske samfunnet har lenge visst at noe er galt, og nå er deler av problemene løftet opp til debatt. Med slike klare beskjeder, kan ikke norske myndigheter lenger vende det døve øret til. Selv om vi sannsynligvis kun har fått bekreftet en brøkdel av utfordringene, må det vi forteller tas på alvor. Nå rister vi ikke på hodene i stillhet. Nå står vi med bevis i hånda og roper.

Det er på tide at storsamfunnet tar ansvar. Både historien og dens følger for samfunnsstrukturer og enkeltpersoner må utredes. Bare slik kan vi komme oss videre.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Advokatforeningen i Norge advarer mot å legge ned det juridiske fakultetet i Tromsø.

5
357

Hurtigrutens forhandlinger med Tromsø Havn har havarert. Nå vil ikke Hurtigruten benytte seg av Tromsø Havn sine tjenester, inkludert den splitter nye passasjerterminalen som er under bygging.

4
307