Hovedproblemet dersom Norge skulle slutte seg til ACER er ikke nødvendigvis det som står i dagens bestemmelser om ACER, men at EUs regler er «dynamiske»: Hvis man aksepterer utgangsforutsetningene, må man også akseptere at reglene endrer seg over tid, skriver Odd Handegård.

Sammenhengene i norsk energipolitikk

Kristoffer Rypdal bagatelliserte i et innlegg i Nordlys den 14. mars problemene i deler av norsk energipolitikk, spesielt forholdet til EUs energibyrå (ACER). Og han skryter helt uberettiget av norsk energipolitikks positive konsekvenser for det globale klimaet. For å få en bedre innsikt i de langsiktige konsekvensene av norsk energipolitikk enn artikkelen til Rypdal gjør, er det nødvendig å ta med en del informasjon som Rypdal glemmer.

Hovedproblemet dersom Norge skulle slutte seg til ACER er ikke nødvendigvis det som står i dagens bestemmelser om ACER, men at EUs regler er «dynamiske»: Hvis man aksepterer utgangsforutsetningene, må man også akseptere at reglene endrer seg over tid. Har man sagt A, må man også si B, C og D. Mens Norge drøfter EUs energipakke nr. 3, er EU i full gang med å utforme energipakke 4.

Det er særlig tre trekk ved norsk energipolitikk det er viktig å forstå konsekvensene av. Når de tre nye eksportkablene til EU kommer i drift, vil eksportkapasiteten fra Norge bli så stor at (mye) mer enn halvparten av vår vannkraft kan eksporteres. Dette vil føre til et betydelig kraftunderskudd i Norge dersom man ikke iverksetter krisetiltak for å unngå kaos i norsk strømforsyning. Det er særlig to tiltak regjeringen setter sin lit til.

For det første skal utbyggingen av vindkraft prioriteres – prosjektene på Kvaløya er bare en liten begynnelse. Planene for hele landet er nesten 30 TWh inkludert vindimport fra EU pluss import av fossil energi. Problemet med det meste av denne energien, er at den er ustabil og varierende. Den kan verken benyttes av industrien eller de store datasentrene som planlegges. Ustabil vindkraft skal om 5-10 år utgjøre det meste av strømforsyningen til norske husstander.

Den ustabile vindkrafta som skal erstatte vannkraft hos norske husstander er et dårlig alternativ for folk flest, og kriseløsning nr. 2 er derfor noe mange allerede har stiftet bekjentskap med: Det installeres såkalte «smarte» strømmålere i alle norske hus. De skal snart kombineres med en ny strømtariff som skal gjøre strømmen spesielt dyr når husstandenes behov for strøm er størst (morgen, middag og vinter). Etter mitt syn er det urealistisk å tro at mange vil kunne endre tradisjonelle rutiner for vanlige gjøremål – for det store flertall av oss vil strømprisen gå til værs når de nye tariffene innføres. Det er de norske husstandene som rammes økonomisk og velferdsmessig av de endringene som nå pågår i norsk energipolitikk.

Ellers truer Rypdal med «tørrår» (som selvfølgelig bare vil komme dersom vi eksporterer 60 % av vår vannkraft). Han truer også med straffetiltak fra EU dersom vi ikke tilpasser oss – vi hørte det samme i 1972 og 1992 (økonomisk katastrofe om Norge stemte NEI). – Men den eneste fornuftige løsningen er egentlig å droppe både ACER, de nye kablene, vindkraftprosjektene og de «smarte» strømmålerne. Norge bør nøye seg med å eksportere sitt overskudd av vannkraft – eksisterende kabler har faktisk tilstrekkelig kapasitet.

Mye av det Rypdal skriver om krafteksport og klimaet i verden, er direkte feil: Om Norge hadde eksportert all egen vannkraft (nesten 150 TWh) ville det meste av EUs energibruk fortsatt ha vært fossil (20.000 TWh). Det er derfor bedre å finansiere nye arbeidsplasser og nyttige miljøtiltak i Norge enn å stimulere til forbruk og produksjon i EU.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse