TILBAKEBLIKK: Einar Niemi, mangeårige historieprofessor ved Universitetet i Tromsø, har flyttet tilbake til hjembyen Vadsø. Foto: Kristina Bøland/iFinnmark

Sammenslått Troms og Finnmark – fiasko eller muligheter?

Et stort nederlag å kaste kortene og overlate beslutningene til Oslo, kommenterer Einar Niemi.

Dette skrives på den andre og siste dagen av det femte forhandlingsmøtet mellom Troms og Finnmark fylkeskommuner, denne gangen i Vadsø. Den nære bakgrunnen er Stortingets vedtak i juni i 2017 om regionreformen, der det ble gjort vedtak om sammenslåing av fylkene til nye regioner, og også vedtak om sammenslåing av en rekke kommuner. Vedtaket om sammenslåing av Finnmark og Troms fikk 96 stemmer, mot 73, altså et flertall på 23, i tråd med den politiske konstellasjonen i Stortinget den gang, med regjeringspartiene pluss støttepartiene V og KrF. i samlet flertall. Denne stemmefordelingen gjaldt i hovedsak alle fylkessammenslåingene, mens fordelingene varierte i kommunesakene.

Valget i høst medførte at antallet representanter for regjerings- og støttepartiene skrumpet betraktelig. Dette er forklaringen på at representantforslaget seint i høst om reversering av vedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark fikk kun 4 stemmer, 51 for og 47 mot. I mellomtida hadde forhandlingene mellom Troms og Finnmark fylkeskommuner tatt til, med det første møtet midt i november. Stortingsvedtakene har som kjent ikke medført noen ro om reformen, det gjelder ikke minst i Finnmark. Heller ikke forhandlingene mellom fylkeskommunene har gått på skinner. Det hører også med til bakgrunnen at Troms fylkeskommune har vedtatt å gå inn for sammenslåing mens Finnmark har vedtatt å gå imot.

Jeg vil ikke kommentere de pågående forhandlingene og heller ikke forsøke å foregripe resultater, med unntak av dette: Det vil være sterkt beklagelig om forhandlerne kaster kortene og overlater saken til regjeringen. I motsetning til de øvrige fylkene, har regjeringen overlatt til Troms og Finnmark og kommer fram til en ordning om konkret organisering, herunder valg av administrative og politiske sentra, navn osv. Det er ikke urimelig å anta at en slik tillitserklæring har å gjøre med en erkjennelse av særegne problemstillinger i denne nye regionen og de spesielle nasjonale forventninger som faktisk stilles til nyskapingen, knyttet til de store naturressursene og geopolitikken med områdets grenseposisjon til Russland og til de polare havområdene.

De to fylkeskommunene er bedt om anvisninger om hvordan Norges arktiske region skal se ut, om å innrede et hus som skal være innflyttet 1. januar 2020. Det er å håpe at forhandlerne utnytter den muligheten, for det er jo de som forventes å ha den sterkeste kompetansen på feltet både saklig og politisk.

Det eneste som så langt er iverksatt med relevans for regionreformen, er at Vadsø skal være hovedsted for det nye fylkesmannsembetet.

I debatten siden om lag 2014, da Solberg-regjeringen tok fatt på arbeidet med region- og kommunereformen, som et samlet prosjekt, har det ofte blitt framstilt som om dette var noe helt nytt. Det kan kanskje være greit med et lite historisk tilbakeblikk som en påminnelse.

I etterkrigstida var det tverrpolitisk enighet i Norge, som i mange andre land, om at lokale forvaltningsgrenser burde justeres kraftig. Mange hadde ikke være endret siden de ble opprettet, i Norge som utslag av formannskapslovene på 1830-tallet. Det moderne samfunn hadde revolusjonert kommunikasjonene samtidig som det stilte stadig nye krav til den service som ble forventet av det offentlige, herunder kommunene, innen helse og skole, velferd og tilrettelegging for næringsliv, osv. Schei-komiteen, opprettet i 1946, fikk i mandat å tegne et nytt kommunekart for Norge. Tross mye debatt og også protester, vedtok Stortinget en lang rekke kommunesammenslåinger, de fleste med virkning fra 1964.

Et eksempel er at min opprinnelige hjemkommune, Nord-Varanger herred, ble slått sammen med Vadsø bykommune. Det er selvsagt mange grunner til den sentraliseringen som fant sted nesten over hele landet i tida som fulgte, også i min nye hjemkommune, men det er neppe tvil om at kommunereformen ga et bidrag fordi ett av målene for reformen var sterke kommunale sentra. Det bør kanskje tilføyes at Finnmark lenge har vært et av de minst grisgrendt bosatte fylkene i landet, når en ser bort fra storbyområdene, ved at en så stor del av befolkningen bor på tettsteder. I dag bor nærere 80 % av befolkningen i Finnmark på tettsteder (i Troms vel 70 %).

Men Stortinget mente ikke at jobben var utført med Schei-komiteen. Fra 1968 til 1974 kom en rekke byutvidelser. Fram til 1990-tallet kom flere utvalg som skulle jobbe videre med kommunestrukturen, alle med utgangspunkt i de krav og utfordringer moderniseringen stilte – Tallaksen-utvalget på 1970-tallet, Buvik-utvalget (1 og 2) i andre halvdel av 1980-tallet og Christensen-utvalget 1989–92. I alle de kommuner der det var folkeavstemning om sammenslåinger, var det flertall imot, som stort sett ble overkjørt av Stortinget.

Nå var tida også kommet til spørsmål om fylkesgrensene, som ble særlig tatt opp i Christensen-utvalget. De hadde nærmest vært urørt siden opprettelsen av fylkene i 1919, flere også siden amtsopprettelse i 1661! Den fylkeskommunale reformen på 1970-tallet hadde skapt et nytt folkevalgt forvaltningsorgan, med sterkt økende ambisjoner, samtidig som det var store ulikheter, i befolkningsstørrelse, bosetningsmønster, kompetansemiljøer, økonomiske utviklingsprognoser osv. Impulser fra EU gjorde seg også gjeldende selv om Norge sto utenfor, nemlig EUs store regionprosjekt fra slutten av 1980-tallet, EU som «regionenes Europa», dvs. en målsetting om både å bygge større regioner i de enkelte land og internasjonale regioner mellom landene. Barentsregionen, etablert i 1994, er et eksempel på det siste.

Ved inngangen til 2000-tallet ble regionspørsmålet konkret tatt opp sentralt med målet å skape «sterkere og større politiske regioner», nedfelt f.eks. en NOU i 2004 Livskraftige distrikter og regioner og i Soria Moria-erklæringen i 2005, fulgt opp av flere stortingsmeldinger i de følgende åra under den rødgrønne Stoltenberg-regjeringen og med bred støtte i Stortinget. I utredningene ble det publisert en rekke kart med alternative nye regiongrenser, som skapte sterk debatt. Så når Trygve Slagsvold Vedum på folkemøtet i Vadsø for to uker siden kunne fortelle forsamlingen at de nye regionene nylig var tegnet nærmest på et bakrom av fire personer fra stortingsflertallet, har nok hukommelsen spilt ham et puss.

Det er kjent at det gikk tregt med det parallelle løpet med region- og kommunereformen under de rødgrønne. Enkelte forskere har antydet at noe av forklaringen kan være at det var SP-politikere som ledet kommunaldepartementet, samtidig som Åslaug Haga i alle fall syntes å ha framstått som pådriver i sin ministertid. Men det ble AP som mest frontet reformen, sjøl om det ble jobbet i motbakke. Og det ble Aps nestleder Helga Pedersen som særlig sto fram i media om reformen. I 2010 erklærte hun at Soria Moria-erklæringen og partiprogrammet om reformen ville stå fast ut stortingsperioden. Hun sa også, i intervju i NRK og hovedstadsaviser, at dersom det gikk for tregt med sammenslåinger, ville AP åpne for tvang. Argumentasjonen var behovet for «et nytt norgeskart» som ga forutsetninger for «mer robuste» og «attraktive» fagmiljøer, styrking av skole, barnehage og barnevern mv., altså en argumentasjon med røtter helt tilbake til Schei-komiteen. Regjeringspartner SV erklærte ga for øvrig sin støtte – «det skal ikke stå på SV».

Både Stoltenberg- og Solberg-regjeringen har – med rette – blitt kritisert for manglende konkretisering av innholdet i reformen. På den andre siden har hovedbegrunnelsen vært felles og gang på gang offentliggjort, for det første tiltak som kan møte behov og utfordringer som det moderne samfunnet stiller i distriktene og for det andre overføring av statlige oppgaver, både for å gi regionene større autonomi og for å demme opp for økt sentralisering. Leser man f.eks. Prp. 84 S (2016 – 2017) finner man en omfattende beskrivelse av dette, selv om det opplagt kan diskuteres hvor tilfredsstillende den er og hvorfor ikke en mer forpliktende redegjørelse er kommet tidligere. En slik er som kjent overlatt til et ekspertutvalg, som visstnok i skrivende stund legger siste hånd på verket.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse