- Per Sandberg stadfester folkets eiendomsrett

Per Sandbergs stortingsmelding om trålernes plikter stadfester at eiendomsretten til fiskeressursene ligger til fellesskapet i Norge, skriver professor Jahn Petter Johnsen.

Forslagene kan ha negative konsekvenser for de samfunn som berøres

Forslaget til endring i pliktsystemet som fiskeri- og kystminister Per Sandberg har fremmet for behandling i Stortinget, stadfester fellesskapets eiendomsrett og råderett over de levende marine ressursene. Forslaget forsøker å løse juridiske floker som har gjort flere fiskeristatsråder handlingslammede. Det Nærings- og fiskeridepartementets rådgivere foreslår via sin statsråd, vil etter mitt skjønn gi fellesskapets valgte representanter i storting og regjering et større politisk handlingsrom for forvaltning og fordeling av ressursene i framtida, enn hva de har i dag.

Meldinga slår faktisk indirekte fast at ingen fiskeripolitiske ordninger er å anse som evigvarende, det være seg fordeling mellom grupper eller ordninger som innebærer geografisk binding.  De vil kunne endres med endrede betingelser. Dette er etter mitt skjønn helt i tråd med Havressurslova. Videre sier meldinga at det er rimelig å forvente at de som har fått fisketillatelser på visse vilkår må godta at de må kompensere fellesskapet dersom de skal løses fra vilkårene. Men meldinga sier ikke at det med disse frikjøpte tillatelsene følger varige rettigheter til bestemte kvoteandeler.  

Noen vil mene at avkortninga på 20% for aktivitetsplikten er for lite. Det kan Stortinget mene noe om. Det viktige her er imidlertid at det i meldinga foreslås å avkorte trålkvoter og refordele dem til flåtegrupper som regjeringa mener bedre kan oppfylle intensjonene. Og sia kvotefaktorer tas fra trål og refordeles til lukket gruppe i kystflåten under 15 m i Nordland, Troms og Finnmark så sender det en beskjed til næringa om at den såkalte trålstigen som har skapt ro omkring ressursfordelinga i 25 år, ikke er en evigvarende ordning som overstyrer andre hensyn. Dermed understrekes det at fordelingskompromisser mellom næringsutøvernes organisasjoner og staten også kan endres, spesielt hvis fellesskapet gjennom valg stemmer for en annen fiskeripolitisk retning. Med dette forslaget stadfester faktisk regjeringa at fellesskapets interesser går foran næringsutøvernes interesser og at fiskeripolitikk også kan ta distriktspolitiske hensyn.

At forslagene kan ha negative konsekvenser for de samfunn som berøres av bortfall av aktivitetsplikten er ganske åpenbart. Likevel, i stedet for å forankre ansvaret for aktivitet i fiskeindustrien hos enkeltselskaper som får tillatelser på spesielle vilkår, så innebærer meldinga at hensyn til landingsmønster, aktivitet i kystsamfunn og andre gode formål nå helst skal handteres gjennom den generelle politikken. Dermed flyttes ansvaret dit det hører hjemme, nemlig til den til enhver tid sittende regjering som må sørge for at den har ryggdekning i Stortinget for den politikken den skal føre. Til gjengjeld slipper de at politikken begrenses av et innfløkt regelverk som bygger på forutsetninger som ikke lenger er tilstede.

Meldinga pirker borti trålstigen. Det er et dristig trekk som særlig rokker ved forholdet mellom Norges Fiskarlag og staten, men ved bare å refordele det kvantumet som følger av ei moderat avkortning, signaliseres det likevel at det er ønskelig med langsiktige ordninger forankret i næringa og gjennom brede kompromisser i Stortinget.  Like fullt så understreker meldinga at ei regjering og et storting kan skifte kurs hvis situasjonen tilsier det eller fellesskapet gjennom valg gir mandat til det det. Nettopp derfor kan også meldinga brukes som et argument for å forankre fellesskapets eiendomsrett til de levende marine ressursene i Grunnloven, for å forhindre at et stortingsflertall kan privatisere ressursene ved et simpelt flertallsvedtak.

Mitt råd til våre folkevalgte er at de demper retorikken før behandling av meldinga og benytter muligheten som ligger i stadfestinga av fellesskapets eiendomsrett til å vise styringsansvar. Og at de i neste omgang også enes om at eierskapet til fellesskapets ressurser kan ha behov for et grunnlovsvern. Det vil være et godt utgangspunkt for også å bli enige om hovedlinjene for en ny framtidig kvotepolitikk som skal ivareta alle hensynene i Havressursloven.  

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse