Vestre Jakobselv skole ved Vadsø hadde både samiske og kvenske elever. Bildet er fra 1890. Foto: Ellisif Wessel / Norsk Folkemuseum

Sannhet og forsoning

Det er en undervurdering av våre forfedre å framstille dem utelukkende som stakkarer, prisgitt en germansk herrefolksmentalitet, og det bør ikke være noe mål å få aksept for dette som en allmenn historisk kjensgjerning.

I sin avhandling «Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905», som han offentliggjorde som bok i 1956, konkluderer Helge Dahl slik:

«En rettferdig vurdering forutsetter at en tar hele problemkomplekset i betraktning, og at en er oppmerksom på alle de vanskene denne europeiske utpost hadde å stri med. Videre må en se problemene ut fra samtidens forutsetninger, og ikke ut fra våre.

Stockfleths storstilte plan, som kan ses på som en reaksjon på den ensidige språkpolitikken i perioden før hans tid, er interessant historisk sett. Om den hadde ført til målet, er det ikke godt å si noe bestemt om. Den står delvis som uttrykk for tidens romantikk. Tidsrommet 1850-80 har med sin orientering mot realismen mange positive og tiltalende trekk. Mange vil nok hevde at en burde ha holdt fast på de samme liberale retningslinjer som preget denne mannsalder, bare med videre utbygging av skolen. Men de dårlige resultatene av den ufullkomne skolens arbeid og frykten for kvenene førte over i en strengere fornorskningspolitikk etter 1880. Det er lett å sette fingeren på svake punkter ved denne strengt nasjonale politikk der religiøse og pedagogiske omsyn kom i andre og tredje rekke.

Målet for det hele var: Å føre samene og kvenene inn i det norske kultursamfunnet og sikre Finnmark for Norge.»

Det Dahl skisserer som målet, er etter mitt syn bunnplanken i dagens oppfatning av vår fæle og brutale fortid. Stockfleths «storstilte plan» som ble fulgt i tiårene etter ca.1820, førte i praksis til at man prøvde å drive opplysning i skolen på samisk, til dels med læremidler presten sjøl hadde laget. Stockfleth var også positiv til kvensk og således både «same- og kvenaktivist» i sin tid.

Fornorskningen ble begrunnet både med norsk nasjonalisme, sikkerhetspolitikk, sosialdarwinisme (svake grupper var dømt til undergang), paternalisme (faderlig omsorg for de svake), tro på opplysning og forbedring av materielle og sosiale levekår m. v. Bernt Thomassen, Wexelsens håndplukkede fornorsker som skoledirektør i Finnmark (1902-1920), hadde tro på ei striks linje som rettesnor for språkbruk i skolen. Han anså dessuten fattigdommen som skolens verste fiende, og ifølge Lydolf Lind Meløy la han «ryggen til for å legge vilkåra til rette slik at barna kunne komme regelmessig på skolen». Elementer av undermenneske-holdninger til samer, til dels også til kvener, fantes sjølsagt. Dette var strømninger i tida, men de som styrte og stelte var likevel ikke en samkjørt gjeng rasister.

Det er en undervurdering av våre forfedre å framstille dem utelukkende som stakkarer, prisgitt en germansk herrefolksmentalitet, og det bør ikke være noe mål å få aksept for dette som en allmenn historisk kjensgjerning. Ytterliggående holdninger fantes blant maktmenneskene, men kraftige motstemmer høyt på strå var det også, slik at det ikke var fritt fram for de ekstreme. Avstanden mellom målsettinger og praksis var også stor.  Skolepolitikken var derimot horribel, også om fornorskning hadde vært det alle ønsket, fordi som Dahl sier, religiøse og pedagogiske omsyn kom i andre og tredje rekke.

Interessant er det at sameforkjemperne i fornorskningsperioden hadde flere talsmenn blant norske maktmennesker, mens jeg bare kommer på én for kvenene, nemlig prost Beronka. Skoledirektør Brygfjeld i Finnmark (1923-33) siteres ofte for sine nedlatende holdninger (nordnorske bumannsholdninger?) overfor samene, mens hans etterfølger Lyder Aarseth (1933-51) nesten aldri siteres når fortidas begredeligheter omtales. Tilfeldig?

Det skapes undertiden et inntrykk utad av at det var forbudt å snakke samisk på skolen, til og med at det generelt også var det i samfunnet. Samisk mistet aldri sin hjelpespråksstatus i skoleloven, sjøl om dette for et par år siden ble hevdet i et skrekkprogram i NRK/Sámi Radio om forhold  i 70-årene, for øvrig vel fem år etter at samisk begynneropplæring med norsk som fremmedspråk kom i gang. Adgangen til å bruke kvensk som hjelpespråk ble imidlertid fjernet fra skoleloven i 1936 i et enstemmig stortingsvedtak. Kvenene Richard Kollstrøm og Aksel Mikkola som møtte på Stortinget da, stemte også for å ta bort denne passusen fordi “behovet for finsk som hjepespråk ikke lenger var betydelig”. Om flertallet vedtok å beholde bestemmelsen, ville de erstatte ordet “kvænsk” med “finsk”. De anså betegnelsen “kvæn”som et utnavn.

En av de dyktigste pedagogene i indre Finnmark, Inger Seierstad, skriver dette i Samisk skolehistorie:

«Jeg kom fra Oslo til Kautokeino rett etter gymnas og husmorskole i 1953. Vi var fem lærere uten utdanning, den yngste var 17 år. Det var Ole K. Sara, som hadde et kortere vikariat. Fire av oss hadde ikke stemmerett, vi var under 21 år. Bare Ole kunne samisk. De utdannede lærerne på skolen var Ola Aarseth, Alfred Larsen og Anders Bongo. De var alle samisktalende. Jeg forsto med en gang at det var nødvendig å prøve å lære samisk om man skulle kunne fungere som lærer. Mange av elevene kunne lite norsk. Jeg hørte aldri at det skulle være forbudt å snakke samisk på skolen og ble svært forbauset da jeg hørte det mange, mange år senere. Jeg har forhørt meg hos andre norsktalende lærere som har vært i Kautokeino, og de sier det samme.»

Seierstads ord er ikke helt i pakt med dagens ortodoksi i samespørsmål, hvor mange mener at lover og instrukser ble tolket nidkjært av lærere som stod klare med pekestokk eller spanskrør om samiske ord slapp ut av forskremte barns munn. Dette som en følge av et herrefolkstyrrani som rammet samene på alle bauger og kanter, og som fortsatt gjør det, skal en tro det enkelte hevder i dag.

Skolene og læreplanene kolliderte både med kultur og folkeliv, det er det ingen tvil om, og mange barn led i det ufullkomne systemet. Politikken med sikte på full fornorskning var  også totalt mislykket, i alle fall i de samiske kjerneoråder. Ennå i min ungdom var det vanlig at folk fra norsktalende hjem i indre Finnmark også kunne samisk. Det lærte de i lekemiljøene der samisk dominerte. Like vanlig var det at folk ikke kunne, eller var svært ubehjelpelige i norsk. Det sier seg sjøl at en pedagogisk forfeilet metodikk og pedagogikk i undervisninga i miljøer der samisk dominerte dagliglivet, ga dårlig trivsel og magre resultater, særlig i norsk. Slikt er ikke mulig å kompensere med straff, skammekrok og spanskrør.

Så noen ord  om bestemmelsene i jordsalgsreglementet av 1902 som tilsa at salg av jord bare kunne skje til norske borgere som kan “tale, lese og skrive det norske Sprog og benytter dette til daglig Brug”. Slike eiendommer skulle “gives særskilt norsk navn”. Dette ble ifølge Ságat trukket fram av Martin Kolberg som et skrekkeksempel på brutal, norsk rasisme og praktisk apartheidpolitikk i et foredrag for ca. ett år siden. Det brukes dessuten hyppig som dokumentasjon på hvor fælt tidligere generasjoner hadde det.

Bestemmelsen var jo ufyselig, men det er bare en hake ved den som eksempel på apartheid og rasisme: Loven ble ikke praktisert, hevder jordsalgsmyndighetene. Dette harmonerer også med min smule viten om dette. Min farfar (1859-1927) som var énspråklig finsk, skaffet seg eiendom m/lakserett i Harrejok etter 1902. Han hadde derimot problemer med å få norsk statsborgerskap. Flere av mine samiske slektninger lenger oppe i Tanavassdraget, som var heller hjelpeløse i norsk, fikk også kjøpt jord som de dreiv med flid og dyktighet. Gårdsnavn har verken eiere eller etterkommere opplevd besværlige. Noen gårdsnavn ble senere slektsnavn (Jernsletten, Solbakk og Bjørklund f. eks.). Heller ikke det synes å ha voldt besvær.

De nevnte bestemmelsene i jordsalgsreglementet  var nok rettet mot kvenene og mer sikkerhetspolitisk enn rasistisk motivert. I en artikkel i Tana historielags årbok 1979, hevdet Håkon Ellila i Luftjok f. eks. at norske bureisere fikk bedre lånebetingelser til hus og driftsbygninger enn de finskættede som kjøpte jord

Jeg innledet med å sitere fra Helge Dahls bok, som innholdsmessig er på linje med avhandlinga han la fram i doktordisputasen i 1958. Her var ekspedisjonssjef Boyesen opponent. I sitt innlegg understreket opponenten at Kirke- og undervisningsdepartementet i slutten av 30-årene endret sitt prinsipielle syn i minoritetspolitikken og forberedte positive reformer i og for skolen.

Okkupasjonen forkludret dette arbeidet, som ble avbrutt og forsinket. I ruinhaugene etter krigen stod ikke prinsipielle spørsmål i forgrunnen. Da var skolens sentrale problemer å skaffe tak over hodet, inventar, lærebøker, kladdebøker og skrivebøker, penn og blekk, blyanter, viskelær, tavler, svamper og kritt. Det var heller ikke lett å finne skoleholdere. Mange i og for seg dyktige skrive- og leseføre mennesker  uten pedagogisk og metodisk kompetanse, ble plassert bak kateteret med 36 timers ukentlig undervisningsplikt.

Flere uutdannede unge, ofte sørfra, hadde man også. Det ble ikke så mange reformtanker om språk, nasjonalisme, kultur og identitet av dette. Alle måtte berge seg som best man kunne. Tror også de fleste som slapp ut noen ord på samisk eller finsk, temmelig sikkert unngikk skammekrok og smekk på munnen, sjøl om unntak muligens fantes.

2. verdenskrig og alt den medførte var trolig en sterkere drivkraft i det kultur- og språkskiftet vi fikk i samiske og kvenske marginalområder enn norske, nasjonale målsettinger. Det praktiske behovet for norskkunnskaper ble også mer påtrengende med etterkrigstidas hurtige strukturendringer i skole og samfunnsliv, som med datidas forutsetninger, umulig kunne gjennomføres med samisk- og kvenskspråklige paralleller i det norskspråklige systemet.

Jeg har tillit til kommisjonen som er nedsatt. Jeg har også tro på at den korrigerer retoriske myter og omtrentlige fakta som det dessverre vrimler av i dagens debatt, særlig i sosiale media. Men kommisjonens rapport(er) må ikke ende opp som lærd, uleselig, innviklet og uforståelig moralfilosofisk flisespikkeri. Folk må få et klart bilde av hvem som skal forsones med hvem. Personlig har jeg ingen forestillinger her. Med det læstadianske forbeholdet jeg ofte hørte i barndommen om at hvis Gud gir meg levedager, skal det bli spennende å se de mer eller mindre lærdes opplysninger og vurderinger.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse