Langs kysten av Nord-Norge finnes nok av bygder hvor befolkningen anser seg for å være norsk, selv om historien kan fortelle noe annet, skriver Eva Sandersen Aronsen (SV). Vestre Jakobselv skole ved Vadsø hadde både samiske og kvenske elever. Bildet er fra 1890. Foto: Ellisif Wessel / Norsk Folkemuseum

Sannhet som utgangspunkt for forsoning

For å hjelpe dagens unge til å navigere i historien, trengs en kommisjon som formidler en troverdig fortelling om vårt opphav.

De nordligste fylkene i Norge har mange fellestrekk som skiller dem fra de sørlige fylkene. Landsdelen er langstrakt, naturen er vill, klimaet er værhardt og befolkningen bor spredt. Men det er ikke kun disse opplagte fellestrekkene som forener oss i nord. Historien vår er en historie om hvordan ulike kulturer har levd side om side, og om hvordan menneskene her oppe har evnet å overleve under det som for mange vil fremstå som ubeboelige kår. Historien om nordområdene inneholder også en historie om fornorskning, og om følgene denne politikken fikk. Også i dag eksisterer sår som knapt har blitt lukket, og langt mindre helt.

Fornorskningspolitikken var politikken som ble ført mot samer og kvener fra midten av 1800-tallet og helt opp til etterkrigstida. Det er også viktig å huske på at språkpolitikken har vært tilsvarende ovenfor samene i Sverige og Finland, men der har de respektive nasjonalstatenes språk vært fremmet. I starten av fornorskningspolitikken var sosialdarwinistiske strømninger viktige, og avdøde samers skjelett ble undersøkt i forskningssammenheng. Senere mente myndighetene at assimilering til det norske samfunnet var til det beste for minoritetene i nord, og samer og kvener ble i stor grad utsatt for samme behandling.

Når minoriteter får beskjed om at deres morsmål ikke hører fremtiden til, og at deres barn vil være tjent med å forlate sitt eget og lære majoritetens språk, er det klart at verdien av ens eget tale- og skriftspråk synes liten. Flere valgte å endre sitt etternavn til et som hørtes norsk ut. En annen konsekvens var at oppgitt etnisitet i folketellinger, for eksempel i Kvænangen kommune, gikk fra en overvekt av samer og kvener i 1930, til et sterkt flertall av nordmenn i 1950. På 20 år rakk altså myndighetene å endre en hel befolknings syn på seg selv. Det er vår oppgave å endre dette synet på språk og tilhørighet. Forhåpentligvis kan vi som lever i dag, ved å formidle kunnskap og ydmykhet, oppleve at flere minoriteter velger å vise hvem de er og hvor de kommer fra.

Mange unge mennesker gjør nettopp det. De finner tilbake til sine røtter, sine forfedre og sitt språk. Dette arbeidet er spesielt krevende i de områdene hvor samisk og kvensk kultur har blitt fortrengt og lagt lokk på. Langs kysten av Nord-Norge finnes nok av bygder hvor befolkningen anser seg for å være norsk, selv om historien kan fortelle noe annet. Synet på ens eget opphav og kulturelle tilhørighet, er i stor grad et resultat av miljøet en lever i. Derfor er det viktig å anerkjenne det, når unge mennesker våger å vise fram det som viser seg å være deres røtter, selv om de ikke har vokst opp med forfedrenes tradisjoner. Anerkjennes ikke denne innsatsen, vil fornorskningen av både samer og kvener være vellykket, ettersom opphavet forblir skjult også for fremtidige generasjoner.

For å hjelpe dagens unge til å navigere i historien, trengs en kommisjon som formidler en troverdig fortelling om vårt opphav. På stortinget har Sosialistisk Venstreparti fremmet et forslag som en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk. Hensikten med en slik kommisjon er å samle inn informasjon om hvordan fornorskningspolitikken påvirket livene til de som opplevde den, og ved hjelp av denne kunnskapen bidra til forsoning mellom de ulike folkeslagene i nord. Forslaget har nå blitt vedtatt av Stortinget, men mandatet for kommisjonen er fremdeles ikke klart. Forhåpentligvis blir det kun starten på et arbeid som vil resultere i en virkelig gjenopprettelse av samisk og kvensk stolthet. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer