Bildet som tegnes er svart-hvitt, om makt og avmakt, om overgriper og offer.

Samepolitikken er blitt en nærmest vedvarende debatt, med enkelte topper der temperaturen blir særlig høy, for ikke å si støyende. I det aller siste har vi igjen opplevd en slik temperaturøkning, særlig stimulert av forslagene om en sannhetskommisjon som skal granske norske myndigheters behandling av samene (og kvenene). I kjølvannet av dette har historien blitt mobilisert og – ikke minst – den muntlige arven om skole- og språkpolitikken og samenes opplevelse av den. Og igjen pekes det på internatene i Finnmark og Nord-Troms som versting blant fornorskningsredskapene. Debatten blir slik også en kamp om historien og om historisk minnemateriale, om «den rette» tolkning og forståelse, kanskje i håp om å lede en sannhetskommisjon på riktig spor?

Det kan være gode grunner til å problematisere opprettelse av en sannhetskommisjon, om sammensetting, metodiske utfordringer og om berettigelse. Det skal jeg la ligge her. Derimot vil jeg knytte noen kommentarer til debattens bruk av historie og minnemateriale og til forskerrollen.

Både i denne og i forrige runde – for om lag ett år siden – bidrar enkelte forskere, både ved UiT og andre forskningsmiljøer, med sterke påstander om fornorskingspolitikken i sin alminnelighet og skolepolitikken spesielt som ensidig undertrykkende, som «kulturelt folkemord». Bildet som tegnes er svart-hvitt, om makt og avmakt, om overgriper og offer. Jeg vet ikke i hvor stor grad debattanter som Lill Tove Fredriksen og Hadi Lile & Anna Lydia Svalastog har forskningsbasert litteratur i tankene. Men det jeg ser, er at de i hovedsak viser til minnemateriale og personlig overførte fortellinger og opplevelser (Fredriksen) og til fiksjonsfilm, Kong Haralds unnskyldning og til internasjonale forhold (Lile & Svalastog).

Jeg er overrasket over at forskningslitteraturen ikke blir vektlagt. Den har selvsagt ikke de endelige svarene en gang for alle, men den bidrar faktisk med en god del vel dokumentert stoff som i det minste bidrar med nyanseringer, slik for øvrig kollega Ketil Zachariassen påpekte i forrige runde av debatten. Lile & Svalastogs påstand om at fornorskingspolitikken er fortiet, blir et slag i lufta. Alt i samtida ble politikken i stor grad demaskert, bl.a. av prester, akademikere og ikke minst av samepolitiske pionerer. 1950-tallet kan oppfattes som et gjennombrudd for ny forskning om temaet, med Baard Tvetes magisteravhandling om samiske lærebøker og ikke minst Helge Dahls doktoravhandling om skolepolitikken i Finnmark. Siden 1970-tallet har det kommet en strøm av relevante studier innen en rekke disipliner, i tillegg til kildesamlinger, som det imponerende flerbindsverket Samisk skolehistorie (på norsk og samisk). 

La meg understreke at fornorskingspolitikken hadde klare elementer av språk- og kulturtvang og at målsettingen var norsk-kulturelt hegemoni, i nasjonsbyggingens og grensesikringens navn. Jeg er så fri å mene at jeg har bidratt til å dokumentere dette, sammen med mange andre; dette er langt fra fortiet. («Fornorskingspolitikk» er for øvrig et ikke et uproblematisk begrep, som mange har påpekt, men det er det ikke plass til å ta opp her). De normative kildene, som lover og instrukser, befester dette bildet. Det er også godt dokumentert at praksis ved enkelte skoler og ved enkeltlærere – også samiske lærere – var som forutsatt i lov- og regelverk.

Men det finnes flere rekke modifiserende omstendigheter. Samisk ble aldri forbudt, men ble tillatt som hjelpespråk i alle instruksene, kodifisert i skoleloven av 1936. Indre Finnmark ble også lenge holdt utenfor de såkalte «overgangsdistriktene» der fornorskingstiltakene særlig skulle iverksettes. Dessuten er det vel kjent at samisk ble praktisert mange steder og av mange lærere, også ved internatene. Hvordan kan man ellers forklare at barna til internatbestyrere med bakgrunn i Sør-Norge lærte samisk, som Aarseths i Kautokeino, og både samisk og kvensk, som Vorrens i Neiden? Det er også et faktum at lokale skolemyndigheter i utlysning av lærerstillinger etterspurte samiskkunnskaper, fra 1860- til 1950-tallet. Det såkalte «finnefondet», som ble etablert for å sikre økonomien til språktiltakene i skolen, har blitt karakterisert som gulrot og pisk overfor lærerne. I en ny undersøkelse har Geir Grenersen dokumentert at bidrag fra fondet ble brukt svært generøst som tilskudd til lærerlønningene allment og ikke som belønning for aktivt fornorskingsarbeid. Forestillingen om samene som urfolk («innfødte», «de ældste i landet») fra opplysningstida, med nedarvede rettigheter, overlevde faktisk i noen grad gjennom fornorskingstida og bidro trolig til modifiseringene. Det er da også tydelig at myndighetene noen ganger hadde dårlig samvittighet overfor samene i fornorskingstiltakene.

Hva så med motivasjonen for fornorskingen? Det er klart at mye dreide seg om nasjonsbygging, der «de utsatte grensestrøk i nord» var særlig i fokus. Men kravet om norsk som undervisningsspråk gjaldt hele landet, nedfelt i folkeskoleloven av 1889. Det er neppe tvilsomt at grensesikringsmotivet særlig gjaldt kvenene, ut fra samtidas forstillinger om at de utgjorde en trussel, samtidig som opplysningsmotivet særlig gjaldt samene, også ut fra samtidas forestillinger om primitive og opplyste folkeslag, om «underutvikling» og «utvikling». For myndighetene dreide det seg om «innlemmelse» av begge folk i nasjonalstaten («integrering» heter det i dag). I tillegg var myndighetenes målsetting et løft for skolen især i Finnmark også allment, for det er neppe tvil om at den  slet med store problemer. Innlosjering av skolebarn i overfylte privathus nær landsens skolehus og omgangsskoler var heller ingen dans på roser. For mange barn og foreldre ble internatene derfor opplevd som et framskritt.

Historiene om internatene er mange og også sprikende, slik minnematerialet og også de samtidige kildene vitner om. Det ensidige bildet som de mest kritiske av debattantene tegner, er imidlertid langt fra enerådende, som f.eks. Samisk skolehistorie har mange eksempler på, i likhet med artikler i lokale årbøker osv. Noe av forklaringen er at det fantes reelle forskjeller i tid og rom; noen internater etablerte imøtekommende praksiser mens andre var strenge. En annen forklaring har naturlig å gjøre med at mennesker opplever verden forskjellig – ris og ros, strenghet og mildhet, ensomhet og samvær. Og det er ingen grunn til å tvile på at mange barn savnet foreldre og hjem under de lange internatoppholdene. Samtidig var det sikkert slik i internattida som vi alle har opplevd det i skolen: For noen er skolen et fengsel, for andre et fristed. Så må en ta inn over seg et kildemessig forhold som forskere er vel kjent med: Minnemateriale har en tendens til endring over tid, i den ene eller den andre retning, omkring glemsel og hukommelse, påvirket av hukommelsens selektivitet – og for noen av gjentatte intervjuer og reproduksjoner av hendelser – og at samtidspolitiske koblinger til fortidshendelser. Noen ganger blir fortida eskalert til fordel for «korrekte» meninger, som vi ser eksempler på i dagens debatt.

Det er også grunn til å trekke fram foreldrenes situasjon i fornorskningstida, slik Kjell Ballari har gjort. Vår tid har ingen grunn til å moralisere over deres valg, gitt de samtidige forutsetningene. Samtidig er det grunn til å framheve – og nesten overraskes over – at ikke så få var skeptisk til ensidigheten i språkpolitikken, ja enkelte steder gikk foreldre til skolestreik: Ingen motsatte seg å lære norsk, men var det nødvendig at morsmålet ble satt slik på sidelinjen? Og så vet vi, som Ballari er inne på, at i ettertid har  mange beklaget at to- og flerspråklighet ikke i sterkere grad ble videreført, slik lokal praksis hadde vist var mulig.

Fornorskingspolitikken har blant de mest ensidige kritikerne fått nærmest eneansvar for språktap og «kulturelt folkemord». Ingen bør underkjenne politikken, også den psykologiske virkningen som nedverdigende etniske og språklige karakteriseringer fikk, med utslag som komplekser overfor og fornektelse av egen bakgrunn. Men politikken var ikke alt. Den lyktes da heller ikke helt; samisk (og kvensk) forsvant ikke som dagligspråk. Dessuten må det være et tankekors ved en monokausal forklaring at fornorskingspolitikken med dens instrukser bare gjaldt for Nord-Troms og Finnmark. Dersom man ikke trekker inn faktorer som modernisering, bosettingsutvikling, næringsutvikling osv., hvordan kan man da forklare at det største samiske språk- og kulturtapet fant sted sør for området?

Til slutt en liten refleksjon om forskerne. Det er ikke til å unngå å notere seg at de forskerne som i dag står blant de fremste kritikerne av fornorskingspolitikken og av internatene som ensidige fornorskingsinstrumenter, står ganske langt fra synspunktene til samiske akademiske pionerer innen feltet. Jeg nevner to, som begge for øvrig hadde personlig erfaring fra internatliv, Anton Hoëm og Nils Jernsletten. Ingen av dem la under stol fornorskingspolitikkens mørke sider. Men begge påpekte at internatene aldri ble det effektive fornorskingsinstrumentet som var forventet, ja at de faktisk noen steder kunne arte seg som et forsvarsverk for samisk språk.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Nok en gang legger Nordlys sammen 2+2 og får 5. Avisas spekulasjoner til tross, regjeringen har ingen planer om å endre den norske basepolitikken.

1
56