Fra et forberedende møte mellom Stortinget og representanter for folkegruppene i forbindelse med Sannhetskommisjonen i desember i fjor. Foto: Stortinget

Sannhetskommisjonen må ikke bli en kamparena

Kommisjonsmedlemmer som i offentlig debatt eller i sitt yrkesmessige eller i sitt vitenskaplige arbeide på forhånd har tatt et klart prosamisk og samepolitisk standpunkt, kan en ikke se bort fra er så forutinntatte i sak at de i sitt kommisjonsarbeide vil bli preget av dette.

I et innlegg om temaet sannhetskommisjonen i lørdagens Nordnorsk Debatt fremstiller Per Lars Tonstad det som om hele Norge, unntatt «duoen Sirkka/Hellesvik og deres heiagjeng» samt «FrP og deler av SV», tar bølgen til vedtaket om å opprette kommisjonen.

Jeg lurer på om Tonstad er falt som offer for den totale forvirring eller om han opptrer som forvirringens agent. Stortingsvedtaket om å opprette en kommisjon, var et flertallsvedtak, H og FrP stemte i mot. Til Nordlys 23. mai 2017 sier Ole Henrik Magga, den første sametings-presidenten, at det ikke er behov for «egen granskningskommisjon av fornorskningen». I debatten har samer og personer av samisk avstamning gitt uttrykk for det samme syn.

Her er to sitat som langt på vei fanger opp mitt syn på kommisjonstemaet: ”Forseinka hemn på fortida er ein billeg idrett”. (Tove Bull, UiT i “Nordlys” 8. april 2016). “Dyrking og forstørring av fortidas myndigheters handlinger og tidligere generasjoners problemfylte liv, revitaliserer ikke noe som helst. Tror man kommer lenger med kunnskap og en større virkelighets-erkjennelse” (Kjell Ballari, Tana, i nordnorske aviser 20. mai 2016).

I mandatet likestilles samer og kvener/finner som nasjonale minoriteter. «Kommisjonen skal legge frem forslag til tiltak som kan skape større likeverd mellom majoritets- og minoritets-befolkningen», står det skrevet i mandatet. Det innebærer at kommisjonen må drøfte om de snakker sant, de som hevder at statlige myndigheter begikk en urett mot kvener/finner og majoritetsbefolkningen da ILO konvensjon 169 ble ratifisert og Finnmarksloven og Konsulta-sjonsavtalen mellom Sametinget og Regjeringen ble vedtatt.

«Samenes politiske og akademiske miljø er bredt representert», skriver Tonstad. Det har han rett i: Professor Ivar Bjørklund, UiT, stipendiat i sørsamisk historie Håkon Hermanstrand, seniorrådgiver i Árran-lulesamisk senter Anne Kalstad Mikkelsen, museumsleder ved Várdobáiki samiske museum Marit Myrvold, professor emeritus Einar Niemi, UiT, høyskolelektor Liv Inger Somby, Samisk høyskole  og førsteamanuensis Ketil Zachariassen, UiT. Parolen «samene som urfolk» trumfer mandatet og har tatt sete i kommisjonsarbeidet. Politisering og polarisering, må unngås. Det bringer folk fra hverandre i stedet for sammen.

Tonstad skriver at kommisjonen er «en blytung fagkommisjon som nå skal granske fornorsk-ningen av samer og kvener». Kvenlandsforbundets, Bjørnar Seppola ser det anderledes: «Hele 7 av medlemmene er plukket ut fra leiren som mener at samene alene er urfolk, mens den andre leiren ikke er representert i det hele tatt». Seppola etterlyser altså relevant kompetanse.

Det Seppola også spør om, er om kommisjonen vil kunne utføre sitt arbeide på fritt og uhildet grunnlag uten utenforstående føringer og uten å mistenkes for å fremme særinteresser. Det er et godt spørsmål.  Kommisjonsmedlemmer som i offentlig debatt eller i sitt yrkesmessige eller i sitt vitenskaplige arbeide på forhånd har tatt et klart prosamisk og samepolitisk standpunkt, kan en ikke se bort fra er så forutinntatte i sak at de i sitt kommisjonsarbeide vil bli preget av dette. Dette vil klart svekke kommisjonens samlede legitimitet.

«Kommisjonen må finne de stemmene som ennå ikke har talt» som kan «skildre den samiske smerten»», oppfordrer Tonstad. De stemmene vil kommisjonen også i tillegg finne i de årlige medisinalberetninger som landets leger fra og med 1803 ble pålagt å sende inn. Med tids-vitnes autoritet har kommisjonen her et enestående kildemateriale på kommunenivå på lands-basis om befolkningens kamp for tilværelsen, om sunnhetstilstand og levevilkår, om elendighet, sult, mobbing og trakassering som rammet småkårsfolk uten hensyn til etnisk tilhørighet. «Det var en kamp der en overklasse kjempet for å undertrykke hele befolkningen. Hele befolkningen nordpå ble innordnet og underlagt den politiske kongemakten, den religiøse eliten og den økonomiske overklassen, ikke bare samene». (www.finnmarkforlag.no, Trond Gabrielsen av samisk avstamning, Porsanger).

Tonstad står fjellstøtt med begge beina fast plantet i løse luften. Han kan virkelighetsorientere seg ved også å lese Ellisif Wessels liv i Sør Varanger, og hennes kamp for landets fattigste arbeiderklasse, for rettferdighet for de menneskene som hadde det minst. Kommisjonen må derfor starte sitt arbeide med å etablere en felles forståelse av ordene urett og fornorskning.

Det bildet av utslitte hender som illustrerte Tonstad leserinnlegg minner meg om min mors hender og Aasmund O Vinjes dikt «Du gamle mor, du sliter arm! Så sveitten er som blod».

Mamma var hverken same eller kven.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse