Rudolf Keyser (over til venstre) og P. A. Munch var to av gigantene i norsk nasjonsbygging og utviklinga av den nye staten fra 1830-tallet av og utover. Sentralt står deres innvandringsteori om den norrøne, germanske innvandringa til det som seinere skulle bli Norge, der de så møtte samene. Deres syn var at samene var nordmennene underlegne, både fysisk og åndelig, skriver historiker Steinar Pedersen.

Sannhetskommisjonen, samene og det norske germanske herremennesket

Når sannhetskommisjonen skal undersøke drivkreftene til fornorskinga, og hvorfor den var så langvarig, kommer man vanskelig utenom den til dels ekstreme norske nasjonalismen og fotsporene til det norske germanske herremennesket som vandra rundt i en hundreårsperiode fra 1830-tallet av.

Stortinget har vedtatt å opprette en sannhetskommisjon som skal gjøre en grundig gjennomgang av statens fornorskingspolitikk i forhold samer og kvener. Et flertall på Stortinget meiner at en slik kommisjon er nødvendig for å etablere en felles forståelse av historia. Kommisjonen skal også se på hvilke tiltak som ble satt i verk i fornorskingsøyemed, drivkreftene som bidro til denne politikken, beskrive og analysere skadevirkningene for de som ble ramma, og skissere opplegg for å skape større likeverd i forhold til majoritetskulturen.

Stortinget anfører også at kommisjonen bør drøfte hvorvidt fornorskingspolitikken hadde samme begrunnelse for samer og kvener/finner, selv om tiltakene ble de samme for begge gruppene. Likeledes påpeker man at det er viktig å få frem hvilke holdninger fornorskinga skapte i majoritetssamfunnet, og blant de som ble ramma.

Fornorskingspolitikken i forhold til kvenene er i vesentlig grad forklart ut fra sikkerhetspolitiske forhold. Men - gjelder dette også samene? I den forbindelse er det ett spørsmål man ikke kommer utenom. Ble de negative holdningene til samisk kultur skapt av fornorskingspolitikken, eller var den et uttrykk for allerede eksisterende holdninger i det norske samfunnet?

I et forsøk på å på å belyse det, må man se på hva som skjer i Norge etter at landet i 1814 fikk den mest demokratiske grunnlov i Europa. Denne hadde ingen brodd mot samene. Til tross for at staten Norge var etablert også på samiske bosetningsområder helt frem til 1826, fikk man likevel etter hvert en offisiell politikk hvor den samiske kulturen og det samiske språket ble plassert nederst på rangstigen, og fradømt eksistensberettigelse.

Det vil si at lovgivning og regelverk som bygde på Grunnlova, førte til det motsatte av kulturell vekst og utvikling for samene. Hovedprinsippet ved oppbygginga av den nye staten var ett folk (det norske), én stat, ett språk, og én rettstenking.

Et viktig ideologisk fundament for dette ble lagt av to av gigantene i norsk nasjonsbygging, Rudolf Keyser og P. A. Munch, fra 1830-tallet av og utover. Sentralt står deres innvandringsteori om den norrøne, germanske innvandringa til det som seinere skulle bli Norge, der de så møtte samene.

Deres syn var at samene var nordmennene underlegne både i åndelig, fysisk og våpenteknologisk henseende. Derfor var det enkelt og naturlig for den norrøne, germanske folkestamme, å fortrenge de samiske nomadene til de ytterste utkanter, eller delvis utrydde dem under innvandringa. Der de germanske folkestammene slo seg ned, var det kun de som eide jord og etablerte staten. Samene var trolig også nordmennenes første treller. Dette er essensen i Rudolf Keysers monografi Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab, som ble utgitt i 1839.

Hans gode venn og elev - Norges fremste åndshøvding rundt midten av 1800-tallet - P.A. Munch, fulgte opp i sitt storverk Det norske Folks Historie, som ble påbegynt i 1852. Der skreiv han samene fullstendig ut av historia på første side i bokverket:

Norge har ingen historisk Tilstedeværelse uden ved Nordmændene, og Nordmændene ingen uden Norge. (…) De vesentlige delene av Landet – dalene og de lavere strøkene var ikke bebygd før vore Forfædre vandra inn, men at der oppe paa Fjeldsletterne maaske vandrede nogle Finner eller Lapper med deres Renhjorder, kan man ikke kalde nogen Bebyggelse.

Keyser og Munch hadde meget stor innflytelse på opinionen i sin samtid, og mange i den intellektuelle elite i Norge var påvirka av deres lære - blant annet Eilert Sundt.  Deres innvandringsteori som sådan ble forlatt etter midten av 1800-tallet, og erstatta av en lære om at samene hadde innvandra fra øst til den nordlige delen av Norge. Derfra skulle de ha ekspandert sørover i Norge, og oppfatninga av den kvalitative forskjellen på nordmenn og samer ble ikke mindre av den grunn. Rasehierarkiet som hadde utvikla seg ble i tillegg ytterligere bestyrka gjennom sosialdarwinismen henimot siste kvartal av 1800-tallet. Noen eksempler gjengis i det følgende.

Amund Helland gir en god beskrivelse av dette rasehierarkiet i det nordligste Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Samene ble i større eller mindre grad sett på som degenererte. Kvenene var en kraftig rase med både legemlig og åndelig seighet. Derfor måtte den kunne bestaa i kampen for tilværelsen. Nordmennene var imidlertid de to andre rasene overlegne både i legemlig og åndelig utvikling, og - besidder den germanske races beste egenskaper. Selv om kvenene kunne være både slanke og velbygde, savna de imidlertid det kraftige og mandige trekk som nordmennene hadde, og som med én gang stempler dem som den herskende race.

Presten Christopher Bruun gikk ytterligere ett skritt videre, og hevda at den germanske stammen stod fremst inden menneskeheden. Alle andre folkeslag stod i skyggen av de germanske, og nordmenn sto øverst på lista over rasereine folk.

En fremtredende rasehygieniker, Jon Alfred Mjøen, belyste i 1921 spørsmålet om krysning mellom «nordmenn og lapper». Avkom etter slike krysninger var gjerne åndssvake, eller plaga av sykdommer og sosial mistilpasning. Personlig hadde han gjort forsøk med kaniner som bekrefta teorien.

Under krigen ga NS-styret ut igjen P.A. Munchs Det norske Folks Historie fra 1850-tallet. Jeg tror ikke det var fordi NS-ledelsen var spesielt historieinteressert, men fordi Munchs historieskriving var så overensstemmende med deres ideal – det germanske herremennesket.

NS-retorikken var at det i sagatida var viktig å være av god norsk ætt. Mindre aktverdige elementer var folk med trælle- og lappeblod. De mangla den kraft og reisning som vikingalderen krevde av sine menn. Fra tidenes morgen hadde de nordiske stammer vært herskerfolk i forhold til andre folk og raser, men hadde blanda seg med dem og tapt sitt hegemoni.

Når sannhetskommisjonen skal undersøke drivkreftene til fornorskinga, og hvorfor den var så langvarig, kommer man vanskelig utenom den til dels ekstreme norske nasjonalismen og fotsporene til det norske germanske herremennesket som vandra rundt i en hundreårsperiode fra 1830-tallet av.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse