Mens jeg sitter på hytteverandaen og nyter en kopp kruttsterk kaffe og spiser ei Balsfjordlefse av det heilt suverene slaget, hører jeg sauer som breker og sauebjeller som klinger om kapp med hverandre oppe i skogen. Lyden blander seg med fuglesang og fossedur; sammen utgjør dette en vakker natursymfoni som jeg kan oppleve fra min orkesterplass.

Jeg blir i godt humør av å sitte og tenke slik. Tenke på at sauene gir mat, de gir klær, de sørger for at skogen ikke gror igjen, og de utnytter noen av de enorme ressursene som ligger i utmarka. Slik at vi kan spise sunt, godt og smakfullt.  Fårikål, høstens ubetingede favoritt. Pinnekjøtt, hva vil ei jul bli uten? Og i påsken er jo lammesteika viktigere enn skiføret! «Det er bra at vi har sauehold», tenker jeg.

Så tenker jeg litt på sauebøndene også. Utsagnet om at «sauer er ålreite dyr», kan jo i stor grad rettes mot sauebønder også: «sauebønder er ålreite folk !» For det er de; hardt arbeidende, nøysomme, ærlige, hyggelige. Kanskje nettopp det at de arbeider med dyr gjør at de blir ålreite folk ?

Det ryker fortsatt av den varme kaffen, men uten at jeg har sett det er det er kommet ei flue opp i koppen. Jeg slurper i meg en ny munnfull som jeg må spytte ut like fort som den kom inn. Hark!  Plutselig synes jeg at kaffen ikke smaker spesielt godt.

Men det er jo noen sider med saueholdet som kanskje ikke er fullt så rosenrødt og idyllisk. Ett er jo at sauer ligger langs veiene og driter så mye at til og med skarve grusveier kan se ut som at de er nyasfaltert. Og de kan løpe ukontrollert ut i veien og skape farlige situasjoner for både seg sjøl og for bilister.   Og så kan jo sauene trenge seg inn gjennom gjerder og komme inn på innmarka hvor de kan spise opp både nytte- og prydvekster som folk møysommelig har planta og stelt.

«Men dette kan vel løses nokså greitt ved å sette ned farta, gjerde inn evt. hageplanter  og bare la sauedritten ligge på veien, den gjør nå ikke noen stor skade», tenker jeg.

Men så begynner jeg å tenke på sauer og rovdyr, og på alle oppslag i media om sauer som er tatt av jerv, gaupe, bjørn, ulv og ørn.  Det er jo trist, men kan man egentlig forvente noe annet når man slipper sauer ut i skogen og på fjellet på våren og håpe at de kommer tilbake på høsten?  Og når sauer blir tatt så brukes dette ofte som argument for en aggressiv rovdyrpolitikk som i størst mulig grad skal fjerne viktige rovdyr fra vår fauna.

Jeg får en parallelltanke til debatten om pelsdyroppdrett, hvor det med styrke hevdes at man kan ikke ha et dyrehold som behandler ville dyr som tamme dyr i bur.  Det er ikke dyrevelferd, pelsdyr er jo ikke tamdyr. Men hva med det motsatte da? Å behandle tamme dyr som ville dyr, slippe de ut i naturen og håpe at de skal klare seg i alle de utfordringer som de møter der.  Det kan jo heller ikke være dyrevelferd, sauer er jo ikke villdyr?

Så blir jeg sittende der med et forferdelig dilemma. På den ene side respekt for sauebønder og den jobben de gjør med å produsere høykvalitets kjøtt og klær, på den andre sida respekt for naturen og at ville dyr i naturen faktisk er villdyr.

Er så dette en uoverkommelig motsetning? Jeg tror ikke det. Jeg tror at samfunnet samlet må verdsette viktigheten av at vi har både sauedrift og villdyr. Så må ikke kostnadene med tap av sauer påføres hver enkelt sauebonde. Men kanskje aller viktigst; sauehold må kunne  drives ut fra en erkjennelse om at det er tamme dyr som går i en vill natur og at vi ønsker både husdyrhold og vill natur/ville dyr.  Da krever det andre tiltak enn bare å skyte ville dyr som lever etter sine instinkter. Gode forebyggende tiltak vil nok koste penger, men det er penger som vi – dvs. samfunnet og ikke den enkelte sauebonde – må betale.  Og så er det sikkert ingen enkel quick-fix, men ei stor utfordring  angående hvordan man skal kunne gjøre dette. Men det må nå være mulig ?

Så tar jeg en ny stor slurk av kaffen. Den er blitt bedre nå. Men jeg tenker fortsatt.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Ideen om jernbane mellom Finnland og Norge har eksistert i flere tiår. Tornedalsrådet har jobbet med denne ideen gjennom flere år, forstudier ble gjort i 1994 og banen fikk da navnet Nordkalottbanen.

0
23