17. mai feires med like stor glede i Finnmark som i andre deler av landet. Men grunnlovsåret 1814 markerer ifølge historiker Steinar Pedersen et tidsskille for sentralmaktas stramming av grepet rundt finnmarkingene. "Burde ikke en norsk regjering i 2018 vise minst like stor forståelse for Norges nyeste riksdel som danskekongen gjorde før 1814?", spør han i denne kronikken. Foto: Jan Otto Fredagsvik, NRK Finnmark

Sentralmaktas tvang mot gjenstridige finnmarkinger – et velkjent mønster etter 1814

Det er et sunnhetstegn at store deler av det politiske Finnmark har gjennomskua spillet, og sagt nei til husmannsvilkår som skal gjennomføres med tvang.

Finnmark ble endelig innlemma i Norge på 16-, 17- og 1800-tallet. For kysten og de fleste fjordområdene skjedde det i 1613. Fra da av var det kun kongen i København som hadde jurisdiksjon og skattleggingsrett over alle som holdt til i det nevnte området. Den indre delen av Finnmark ble ikke en del av Norge før i 1751, da jurisdiksjonen og den fulle skattleggingsretten ble overført fra svenskekongen til den felles dansk-norske kongen i København. Sør-Varanger ble en del av Norge så seint som i 1826, gjennom en avtale mellom tsaren av Russland og kongen av Sverige (som på den tid også var konge i Norge). 

Det vil si at folk i Finnmark har en gammel historisk erfaring når det gjelder å bli skalta og valta med. Det at Stortinget med knappest mulig flertall har vedtatt at Troms og Finnmark skal slåes sammen med tvang, er derfor i og for seg ikke noe nytt når det gjelder praksis fra makthavernes side. Den måten det gjøres på nå, i et rotfesta demokrati, er imidlertid spesiell. Vedtaket skal tvinges gjennom, og folkets oppfatning skal ikke få komme til uttrykk gjennom en folkeavstemning er det sagt fra Oslo.

Man skal ikke idyllisere historia. Kongen i København var eneveldig, men hovedinntrykket fra tida før 1814 er likevel at den danske sentralmakta tok hensyn til folk i Finnmark. Det finner man blant annet i 1775 da det for første gang ble mulig å erverve private jordeiendommer i amtet. En stor del av bestemmelsene i dette kongelige reskriptet tok imidlertid sikte på å sikre eksisterende rettigheter. En av de aller viktigste var at finnmarkingene skulle ha førsteretten til sjøfisket. (Denne bestemmelsen står fortsatt i vår lovbok, men ser ut til å være helt glemt).

I andre halvdel av 1700-tallet ser det også ut til at oppfatningen blant skrivende akademikere i Danmark, var at Finnmark hadde en spesiell plassering i det statsrettslige hierarkiet. Regionen ble til og med omtalt som et eget land eller provins. Andreas Schytte, Justits-Raad og offentlig Lærer i Stats-Videnskaberne, skriver i 1777 at de landene som hørte til staten, eller var egne provinser, var sammen med Island, Færøyene, «Finmarken eller Lapland», Bornholm, Grønland, Kysten av Guinea, og danske eiendommer i «Ostindien og Vestindien». Om «Finmarken eller Lapland» heter det også at, «Dette Land er omringet af Havet, Nordlands Amt og det Russiske Lapland.» 

Da Norge i 1814 ble en relativt selvstendig stat, tok man ennå en stund hensyn til at folk i Finnmark hadde visse rettigheter. Dette tok ganske raskt slutt da Kristiania begynte å stramme grepet, og i 1848 vedtok Stortinget at staten hadde eid Finnmark fra de eldste tider. Begrunnelsen var at Finnmark bare hadde vært bebodd av nomadiske samer, og at amtet hadde vært en koloni.   

Påstanden om at Finnmark hadde vært kongens eller statens eiendom fra gammel tid hadde ingen rot i historiske realiteter.  Men – når Stortinget hadde vedtatt det, og juristene konstruerte juridiske overbygninger ut fra Stortingets vedtak – ble dette til en «sannhet» som vi i Finnmark har brukt mye tid og energi på å diskutere.

I Finnmark var det også mange mennesker som snakka andre språk enn norsk - samisk og finsk/kvensk. Dette skulle de slutte med. Slike språk hørte ikke hjemme i et sivilisert samfunn som det norske. En rekke midler ble tatt i bruk for å oppnå målsettinga om et språk- og kulturskifte. Når det ikke gikk fort nok gjennom skolen og andre samfunnsinstitusjoner, vedtok Stortinget i 1902 en lov som satte forbud mot salg av jord til ikke-norsktalende. Begrunnelsen var at dette er vor jord, det er norsk jord, og at myndighetene gjorde med den som man ville. Denne lova sto formelt ved lag til 1965. Da den skulle fornyes gjentok man for sikkerhets skyld usannheta fra 1848 om at ifølge den norske soga hadde staten eid Finnmark fra gammelt av.

I 2005 skulle finnmarkingene – gjennom finnmarkslova – bli herrer i eget hus. Sentralmakta har ikke kunnet forsone seg med det heller. Når FeFo i fjor prøvde seg med gunstigere regler for finnmarkingenes eget innlandsfiske, fikk man beskjed fra departementalt hold om at det fikk man absolutt ikke lov til. Hele verden skulle stilles likt.

Når det gjelder havets ressurser ble fjordene i Finnmark lagt åpne for store fartøyer og aktive redskaper gjennom store deler av 1900-tallet, og bidro sterkt til svekkelsen av disse områdene. Krona på verket ble satt i 1989 da man innførte den såkalte fartøykvoteordninga hvor en stor del av fiskerne med mindre båter, særlig i fjordstrøkene, ble satt utenfor og nekta et fullverdig levebrød. Bakgrunnen var mangeårige selinvasjoner gjennom 1980-tallet som holdt torsken ute fra fjordene. Dvs. at folk ikke hadde hatt noe å fiske på, og dermed ikke hadde det kvalifiseringskvantumet som skulle til for å få en fartøykvote – som for øvrig seinere er blitt gjort omsettelige. I dag stenger man også mindre fjordbåter ute fra krabbefisket, selv om krabbeplagen i forhold til annet fiske er svært ille nettopp der.

Hva med de gratis trålerkvotene som ble gitt til bestemte selskaper for å opprettholde aktivitet ved fiskebrukene og lokalsamfunnene på kysten? Hvordan har det seg at disse i stor utstrekning har kunnet snike seg unna sine forpliktelser?  Svaret ligger også her hos sentralmyndighetene i Oslo. 

Vi får ikke fornuftige svar på slike spørsmål. Men - Finnmark skal iallfall piskes inn i regjeringspartiene og Kristelig folkepartis nye idealregion – Finnmark og Troms som ett fylke. 

Det er et sunnhetstegn at store deler av det politiske Finnmark har gjennomskua spillet, og sagt nei til husmannsvilkår som skal gjennomføres med tvang. Trusler om lydighet er kommet fra statsråd Monica Mæland, og beklageligvis også fra Troms. Dermed er man farlig nær ved å gå sentralmaktas ærend. Det er ikke noe godt grunnlag for et fremtidig samarbeid.

Og – et avsluttende spørsmål: Burde ikke en norsk regjering i 2018 vise minst like stor forståelse for Norges nyeste riksdel som danskekongen gjorde det før 1814?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse