SYDSPISSEN: Mitt resonnement handler om blikkretning og oversikt, det geografiske landskap vi mentalt orienterer oss mot. Det kan variere mellom regioner, nasjoner og verdensdeler. For oss i nord finner jeg at vår blikkretning i hovedsak vender sørover. Sjekk med deg selv hvor ditt indre blikk mot verden vender, skriver Arnt Ryvold. Foto: Yngve Olsen

Ser du sørover?

Men Tromsøfolk har jo vist seg å være villige til å samarbeide nordover? Ja, hvis vi kan vinne på det, som å innlemme et lite Danmark i vårt med-territorium. Bare vi styrker vår by med uinnskrenka kjøttvektmakt.

Dette skal handle også om deg. For at vi bedre skal forstå oss selv. Vi som bor i nord.
Dette er et hobbypsykologisk dypdykk som forhåpentlig ikke har gått meg til hodet.

Det begynte med en tanke, trigget av regionale spenninger, mellom nord og sør selvfølgelig, men mest mellom oss som bor i det som til nylig ble kalt Nord-Norge og bestod av de tre bukkene bruse, Nordland, Troms og Finnmark. Regionen som – trolig selvforskyldt – har ramla mellom sine stoler. Vi stoler ikke lenger på hverandre, vil ikke samarbeide, men gjerne motarbeide. Hverandre.

«Det er langt dette landet. Det meste er nord», skrev lyriker Rolf Jakobsen. Dette nord var en mental kategori, et fellesskap i tanke og gjerning, mens vår væremåte stort sett var i samme båt.

Hvorfor ligger nå dette fellesskapet inflatert, som en punktert gummibåt?

Mange har forklart det bra, med rasjonelle argumenter som jeg ikke finner grunn til å imøtegå. Mitt ærende er en psykologisk tilleggsforklaring: Å peke på et mentalt trekk ved oss mennesker, av betydning for en tenkemåte som kanskje kan kaste lys over vår nordlige kamparena. Den måte vi orienterer oss mot verden.

Så jeg begynner med å spørre. Ser også du sørover? Og alle vi her nord, ser vi ikke bestandig mot hovedstaden, langs en sørgående sektor fra Kirkenes, forbi Tromsø, over Bodø og Trondheim, forbi Bergen og Stavanger/Kristiansand?

Mitt resonnement handler om blikkretning og oversikt, det geografiske landskap vi mentalt orienterer oss mot. Det kan variere mellom regioner, nasjoner og verdensdeler. For oss i nord finner jeg at vår blikkretning i hovedsak vender sørover. Sjekk med deg selv hvor ditt indre blikk mot verden vender.

Jeg påstår ikke at man går rundt og er seg dette bevisst. Blikkretningen bare er – en erfaringsbasert orientering. Men jeg tror altså det er en psykologisk realitet. Det som kan bryte blikket i en annen retning, er nære personlige bånd og egeninteresse. Å skifte blikkretning kan være ubehagelig. Kan da dette si oss noe om våre stadige krangler om samfunnsutvikling og vilkår i nord? Har det betydning for livsveivalg og politisk væremåte?

Jeg svarer med nye spørsmål. Hva bryr Oslo-folk seg med, i hvilken retning reiser de – nordover, hæ? Og hvor ser Bodø-folk hen når de vil utvikle byen sin – nordover? Hva skal vi der å gjøre, og attpåtil samarbeide nordover, vi? Nei-et kommer uvilkårlig, også fordi Tromsø er deres største konkurrent. Om å bli stadig større! Mot sin argeste konkurrent blir man arg.

Og hvor tenker så vi Tromsø-folk å fare og gjøre. Te’ Finnmark, hæ?

Og finnmarkingene – jovisst tenker også de sørover - og trives i Tromsø. Men vil gjerne bo i sitt Finnmark, hvis de bare kan beholde sine samfunnsgoder. Sånn som tromsøfolk, trøndere, bergensfolk og stavangerfolk også tenker. Eneste blikk nordover finner vi på Sørlandet, når de ser mot Oslo.

Til støtte for tanken: Universitetet i Tromsø har hatt forholdsvis få studenter fra Nordland. Bodø fikk Politihøgskolen og sitt PCI for å spare Bodø for en tur til Tromsø. De ville ikke bare forbli en høyskole-by og tilkjempa seg status som eget universitet. Og forlot samarbeidsorganet landsdelsutvalget. Ville ikke ha et landskap bak sin rygg å samarbeide med?

Men Tromsøfolk har jo vist seg å være villige til å samarbeide nordover? Ja, hvis vi kan vinne på det, som å innlemme et lite Danmark i vårt med-territorium. Bare vi styrker vår by med uinnskrenka kjøttvektmakt. Som forsåvidt ligner på det finnmarksfolk forfekter: Bare viktige egeninteresser ikke går tapt, sånt som likeverdig innflytelse og antall arbeidsplasser opprettholdt (samt gjerne et eget politikkområde å forvalte i tillegg). Forståelig. Hvis ikke, sitter man bare bakerst i en buss hvor festen pågår forrest, mens man kjører mot sin egen avmakt.

Skyldes vår dekonstruksjon av vår egen landsdel bare en urasjonell fornuft, eller er den også psykologisk til å fatte? For den sunne fornuft?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse