Og jeg tenker at den dagen jeg ikke lenger skjelver på hendene etter tvangsmedisinering - og kanskje gråter en skvett alene på medisinrommet etterpå - ja så har jeg ingenting ved et psykiatrisk sykehus å gjøre.

Etter besøk av sivilombudet har avdelinger ved UNN Åsgård fått en meget sterk reprimande. Det er alltid greit å bli gått nærmere etter i sømmene, vi har alltid et forbedringspotensial. Men; en sak har alltid minst to sider, og denne rapporten krever, synes jeg, et mer nyansert bilde.

Jeg har jobbet ved Åsgård sykehus i 26 år, som ektravakt/assistent og som psykiatrisk sykepleier de siste 22 årene. Jeg har jobbet med kronikere som har vært sterkt handikappet av sin psykiatriske lidelse, jeg har jobbet med alderspsykiatri og nu de siste 13 år som spesialsykepleier på natt ved en akuttpost.

Jeg har opplevd det meste. Pasienter som hører engler snakke til seg, pasienter som mener å ha magiske evner, eks kan slå av/på gatelys, pasienter med befalende stemmer som sier de skal skade seg selv eller andre. Manikere som rundvasker rom på natt, kler seg naken, som ringer pårørende - både ektefeller og tenåringsbarn flere ganger midt på natta, sier og gjør ting de skammer seg over og kan gå inn i en dyp depresjon når de er kommet over sin mani.

Vi har mordere, asylsøkere som er blitt suicidale pga. avslag på oppholdstillatelse, vagabonder, turister, deprimerte, selvskadere og demente. Jeg har blitt bokset, slått. lugget, spyttet på, fått gjenstander kastet på meg, blitt truet på livet. Men jeg har også fått tilbakemeldinger fra pasienter om at det føles trygt når jeg er på vakt, at de føler seg passet på. Også alle mine kolleger har opplevd at pasienter sier dette. 

Når vi kommer på jobb er alltid holdningen vår å sørge for en god natt med god søvnkvalitet hos pasienter. Er det uro i posten, må vi forsøke å roe ned. Uro er veldig smittsomt. Medpasienter kan være skjøre og blir lett urolige og redde selv, når en pasient er urolig (roper, kjefter, løper i korridoren mm.) Noen ganger hjelper det ikke å snakke urolige pasienter ned. Av og til må man skjerme pasienten, og vi sitter da alltid enten inne sammen med pasienten eller utenfor rommet - alt etter hva pasienten selv ønsker. 

Vi ringer vakhavende lege og får denne opp i posten for selv å vurdere hvilke tiltak som må gjøres. Av og til er det nok at lege snakker med pasienten. Men det er ikke alltid at legen kan komme opp med en gang. Vi har kun en eneste lege som skal betjene alle avdelingene på Åsgård - og da hender det relativt ofte at legen har mer enn nok å gjøre andre plasser, som er mye viktigere.  Av og til må vi skjerme. Av og til - men heldigvis sjelden - må vi tvangsmedisinere. Det er alltid traumatisk å sette injeksjon på pasienter med tvang. Både for pasienten selv, så klart, og for oss. Og jeg tenker at den dagen jeg ikke lenger skjelver på hendene etter en tvangsmedisinering - og kanskje gråter en skvett alene på medisinrommet etterpå - ja så har jeg ingenting ved et psykiatrisk sykehus å gjøre.

Åsgård sykehus har i flere år vært nedprioritert. Tidligere hadde vi “Den lille cafe”, der pasientene selv sto for driften. Vi hadde gartneri der pasientene fikk jobbe med noe meningsfylt for en liten lønn. Vi hadde også eget apotek, der farmasøyter hadde spesialkunnskap om psykofarmaka. Vi hadde et friditskontor med åpne dører og tilgang på leie av sykler og ski. Nå er den eneste aktiviten vi kan tilby to biler for en kjøretur. Borte er tanken om at pasienter har  godt av å holde kroppen ved like, snuse inn frisk luft. Jeg møter ofte kolleger på dagtid som er lei seg fordi de ikke hadde folk nok til å kunne ta en spasertur med pasienter.

For oss som arbeider ved “min” akuttpost er det ikke det samme hvordan pasientene oppfører seg. Vi prøver så godt vi kan å sette grenser når oppførselen er grenseløs. Pasienter blir ufine, truende, kler av seg, sier ting vi vet de kan angre bittert seinere. Å sette grenser gjør at man fort kan bli sett på som vanskelig, at man er slem. Samtidig vet vi at dette gir trygghet til pasientene, de vet hvor de har oss og hva vi kan tolerere, noe som også gjør at de blir i stand til å hente fram den friske siden i seg. Alle har en frisk side i seg, uansett hvor psykisk syk du er.

Det er ikke noe problem å sette grenser på en verdig måte. Men å være en ja-person, aldri sette grenser, alltid tillate hva enn det er, krever ingenting av deg, da blir du iallefall en stund sett på som den snille greie personen. Men det skaper ikke  trygghet. Barn trenger grenser i sin oppdragelse, vi alle enig i at det er viktig. Også vi voksne, friske som syke, får innimellom høre av ektemake eller venner at nu er du altfor ufin, frekk, oppfører deg hinsides mm. Føler vi oss krenket? Jeg opplever ikke det, Vi kan føle oss truffet, ja, Men da har vi fått signaler eller beskjeder om hvordan vi ikke skal te oss og har lært en lekse. Alle har vel opplevd det? Også sivilombudet vil jeg tro.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

”I fjor døde 1.700 av influensa.”  

”Mange forstår ikke hvor alvorlig syke de kan bli”

“Risikogruppene utgjør om lag 1,5 millioner mennesker i Norge”.  

5
154