Body bilder: 
Agnete Lorås måtte bli 90 år før hun begynte å fortelle om sin bakgrunn og sitt liv i Finnmark til datteren Gerd. Agnete er nå 94 år gammel. Foto: Gerd Elen Lorås
Hun måtte bli 90 år før hun begynte å fortelle om sitt liv i Finnmark, men noen få historier fortalte hun meg da jeg var barn. En av dem er historien om sjøormen.

Forord

I anledning samejubileumet februar 2017 ønsker jeg å  fortelle denne lille historien om sjøsamene. Et  helt folk som er blitt  borte i den norske historien  Slik som fjellsamene kan alt om vidda og snøen kunne sjøsamene alt som dreide seg om hav og fiske. Jeg ønsker med denne historien å vekke dette folket til live igjen. Min mor er ikke den sise viking, men den siste sjøsame som levde slik de gjorde før krigen.
 
Sjøsamene finnes ikke, sier min mor som er 94 år.
 
Agnete Lorås f. 09.11.22  ble født inn i en sjøsamisk familie og vokste opp på Kvaløya i Finnmark. Der bodde hun til de ble tvangsevakuert og deres hus og hjem ble brent og en hel kultur ble utslettet.

Agnetes foreldre var allerede døde og hun reiste aldri tilbake til Finnmark, men giftet seg i Trondheim og fikk 5 barn. Hun fortalte aldri noe om sin samiske fortid, gjennom fornorskningspoltikken hadde hun lært å tie. På skolen var det forbudt å snakke samisk og de ble bedt om ikke engang å tenke på samisk. Sjøsamene kunne ikke kjøpe jord uten norske navn. Jordloven fra 1902 krevde at for å kjøpe eiendommer måtte de «tale, lese og skrive det Norske Sprog» . Det var bare på den måten det kunne frembringes en «skikket befolkning». De ble gradvis utradert  gjennom overgrep fra den Norske stat og Agnete het derfor Hansen som etternavn da hun var barn.

Hun måtte bli 90 år før hun begynte å fortelle om sitt liv i Finnmark, men noen få historier fortalte hun meg da jeg var barn. En av dem er historien om sjøormen.

Jeg vil at det er min oldefar Nils Perssen f. 1847 fra Berretsfjord i Finnmark som skal fortelle denne historien. Han giftet seg med Elen i Storbukt på Kvaløya . Som ung hadde han seilt mange år på Lofotfiske, inntil han falt ned fra et fjell under eggsanking der. Han ble lam i begge bena og de fraktet han hjem inntullet i en gammel seilduk, liggende på dørken i båten. Han ble en dyktig kunsthåndverker (duoddji ).

Jeg håper dere kan se for dere oldefar og Agnete i det lille huset hans i Storbukt. Det er utrolig vakkert der, en liten husklynge midt i en enorm rullesteinsfjære som strekker seg utover fjorden på begge sider. Naturen omkring er åpen , det finnes ingen trær, landskapet er nakent og øde .

Ved vedovnen sitter lille Agnete og hører bestefaren fortelle om den gangen han var på lofotfiske og møtte sjøormen.

Sjøormen

I

De var sjøsamer på vei hjem fra Lofotfiske, det blåste syd/vestlig kuling, en vindretning som var perfekt for å bringe dem nordover. Båtene de seilte med var Nordlandsbåter, nærmere bestemt en type båt som heter åttring, noe som betydde at den hadde fire årepar og et råseil.  I bakskotten satt rormannen, han visste hvordan man skulle manøvrere den smekre Nordlandsbåten så den skar seg perfekt gjennom bølgene. En annen hadde ansvaret for seilet og forsto seg på hvordan det skulle håndteres under alle slags vindforhold.

Noen av mennene var erfarne og gamle sjøfolk. De hadde lært å lese havet og himmelretningene. En kunne se det på øynene deres, det var en kunnskap og innsikt som hadde gått i arv i generasjoner. Sjøsamene hadde bodd langs den værharde Finnmarkskysten i tusener av år. Båtene hadde de bygget selv, de var blitt utviklet gjennom århundrene til å bli de beste havseilerene som kunne ferdes langs disse farlige havstrekningene.

Når torsken i store mengder begynte å sige inn mot Lofoten i januar/februar hvert år, trosset finnmarkingene mørketid og polarkulde for å få være med på dette eventyrlige fiske. Sjøsamene hadde seilt på Lofotfiske i hundrevis av år og de kunne manøvrere seg fram gjennom disse urene og farlige farvann ved hjelp av tyding av forskjellige naturfenomener. Om vinteren når mørket hadde lagt seg over landsdelen, hadde de rikelig tid til å studere stjernehimmelen for å finne veien etter himmelkartet. Også bølgene og måten de beveget seg på kunne gi dem mye informasjon. Hørselen og lyttesansen var viktige faktorer. Alt har sitt språk, alle havstrekninger og langs enhver strand synges en ny sang. De kunne lytte til fuglenes skrik eller lese av mønstrene de fløy i luften. Havpattedyr og fisk kunne gi dem sikre tegn. Luktesansen var ikke mindre viktig. Enhver sansing gav dem et kart å seile etter, noe som forandret seg avhengi av årstider, vær og vind.     -

Klærene var perfekt tilpasset deres liv ved ishavet. Ytterst hadde de et sjøhyre som var laget av garvet geit eller  reinsdyrskinn, hårene var blitt skrapt av og skinnet var smurt inn med tjære og tran, slik at de ble helt vanntette.Under bar de noe som kaltes dorken, den hadde også lange ermer og var laget av saueskinn. Undertøyet var laget av vevd eller strikket ull.  På føttene hadde de typiske samesko eller komager, hvor skinnet var behandlet på samme måte som sjøhyret og var vanntett. Komagene var fylt med sennagress, slik at de holdt seg varme på føttene. Skoene var surret rundt buksene med fargerike bånd, for å hindre snø og regn å trenge ned i dem. På hendene hadde de tykke sjøvotter av tøvet saueull, med en tommel på hver side. På den måten kunne de snu vottene slik at de ikke stivnet til en klo.

Alle kjente dem igjen når de kom seilende inn til havnene i Lofoten fra det mørke nord. De hadde respekt og frykt for disse sjøsamene, og de var også redd for deres trolldomskunstner.

De så tydelig silhuetten av luene deres mot den grålyse vinterhimmelen. Det var de fire vinders lue. Disse sameluene var sydd slik at fire spisser pekte i hver sin retning , og ble båret av dette folket som hadde all kunnskap om disse vindene på Nordishavet. De ble kaldt verdens modigste sjøfolk.

Folk visste at de kunne beherske og lese alle slags naturfenomener. De hadde hørt om noen som kunne stoppe stormen og alle visste at flere av dem kunne stoppe blod. I Lofoten hendte det rett som det var at deres helbredere ble tilkalt for å hjelpe syke og skadde fiskere.

De visste jo at disse urfolkene hadde klart seg uten leger i tusenvis av år ved hjelp av sine noaider og seid-menn (sjamaner).

Denne gruppen av båter som nå seilte fra Lofoten på vei nordover, kom fra forskjellige områder rundt Kvalsund i Vest-Finnmark. I båten fra Storbukt hadde de med en som var noaidekyndig, det var gammel-Peder. Men alle mennene delte den samme kunnskapen om hvordan de kunne overleve på ishavet under ekstreme værforhold.

Fisket på Lofoten hadde vært bra dette året, men nå hadde de studert nordlyset og sett at store mengder fisk var på vei inn mot øst-Finnmark. De store lodde og fiskestimene i havoverflaten, reflekterte et lysskinn opp mot himmelen som nordlyset avspeilet med sine lyse og intense vibreringer. 

De hadde allerede vært værfast i en hel uke. Nordlyset hadde blafret over himmelhvelvingen i sterke rødfarver og advart dem om at en storm var underveis.

II

Stormen hadde lagt seg nå, men gammel-Peder mente at det var andre tegn som tydet på at det ville være klokt å vente enda et par dager. Men mennene var ivrige etter å komme seg av gårde. gammel-Peder var kommet så godt opp i årene at mannskapet hadde begynt å tvile litt på hans kunnskaper.

Det var et praktfullt skue da båtene la fra land med råseilene fullt oppspent. De vakre nordlandsbåtene avtegnet  tydelige silhuetter mot det hvite vinterlyset og vinden tok godt tak i seilene og de fikk god bør ut mot det åpne havstykket. Båten fra Storbukt la seg bakerst i følget og avstanden mellom båtene ble etterhvert større. Det ble fort mørkere og vinden økte i styrke, men mennene kjente havet og bølgene skremte dem ikke.

Men gammel-Peder var urolig, og de var ikke kommet langt før de skimtet noe svart som beveget seg der ute i havgapet. Det var sjøormen som var på jakt etter dem. De så bare det hvite i de oppsperra  øynene til hverandre, og skrekkslagne så de hvordan sjøormen buktet seg i havbølgene der ute i horisonten. Den kom fort nærmere og halen lyste svart mot det hvite havskummet. Gapet på ormen var så svært at den kunne sluke både folk og båt i et eneste stort jafs. Noen begynte å rope på Gud og andre på sola. De visste at sjøormen ikke tålte lyset. Men akkurat i det de seilte langs en fjellvegg hørte de gammel-Peder sin stemme rope gjennom drønnene fra bølgene som ble knust mot berget. gammel-Peder pekte og ropte:  LAND I LE!

Rormannen lystret ordre og båten satte straks kursen rett imot fjellveggen. Det var stummende mørkt innunder fjellet og braket fra havet var øredøvende. Men det var som om fjellet åpnet seg for dem og de kom i le og havet la seg og det ble smul sjø. Der fikk de hvile for sin angst. Fjellet hadde berget dem i sin trygge mørke favn.

Det var helt stille og ingen sa noe, bare havet kunne de høre dure fjernt der ute. Slik lå de og hvilte til igjen uroen grep dem og de heiste seil og startet på reisen videre nordover.

Det var fremdeles mørkt og sterk syd/vestlig kuling og det gikk ikke lang tid før de sanset at sjøormen på ny hadde fått teften av dem. De så halen virvlet i skumsprøyten og snart var den så nær at de kunne se like inn i gapet på den, og rett inn i de fryktinngydende øynene på udyret.

Da hørte de igjen gammel-Peder sin stemme rope ut mot stormen: “Finnes det torden og lyn, må du komme nå!”

Han hadde ikke før fått ropt det ut, før lynet flerret over nattehimmelen og tordenen overdøvet bråket fra havet. Skrekkslagne så mennene hvordan sjøormen kastet seg bakover og stivnet mens den langsomt sank ned i de frådende bølgene og ble borte foran øynene på dem.

Mennene var lamslåtte og tause, mens de stirret på gammel-Peder som satt og holdt seg fast i midt-skottet på båten, med sin fire vinders lue godt trekt ned over ørene. Han hadde behersket frykten og bragt lyset inn  -   slik som seidmenn i tusner av år hadde gjort før han. - Nå har vi alle naturens tegn på at vi kan seile trygt videre. Gammel-Peder rettet opp ryggen mens han stirret utover det veldige havet.        

Han som var rormann og båteier til denne båten seilte noen år senere på nytt på Lofotfiske. På seilasen hjem til Finnmark kom han ut i en storm og de kom i havsnød på samme havstykke der de noen år i forveien hadde møtt sjøormen. Han kjente igjen det samme fjellet som hadde berget dem og han styrte båten på nytt inn mot det samme punktet i fjellet, mens han ropte: LAND I LE!  

De styrte rett inn i fjellveggen og nesten alle omkom.

  • Takk til UiT Norges arktiske universitet for at jeg fikk komme på besøk for å innhente historiske faktaopplysninger. Jeg vil anbefale interesserte å lese disse bøkene: Anders Larsen - om sjøsamene, forfattere: Ivar Bjørklund og Alv Egeland. Nordlyset, kulturarv og vitenskap, forfattere: Asgeir Brekke og Alv Egeland - samt tidsskriftet Ottar fra UiT.
  • Ellers er jo dette et sjøsameeventyr, en kulturarv og myte som må tas vare på. Det finnes sikkert mange flere slike fortellinger som burde vært samlet i en bok.
  • Agnetes barnebarn Stina har fått støtte av sametinget og har urpremiere i Vår Frue kirke i Trondheim under jubileumsuken 10. februar kl. 18.00 Forestillingen heter:  Arv - i mormors fotspor. Det er en musikk og teaterforestilling, komponert  av Roger Ludvigsen og hvor Elin Kåven synger både på samisk og norsk. Undertegnende vil under jubileet vise sine malerier på Galleri Hanne i Trondheim, utstillingsåpning sønd. 5. feb. kl. 15 -16. Det vil også under jubileet henge noen av hennes malerier på hotell Rica Nidelven.
  • NB: For å tydeliggjøre vår identitet og ta tilbake det staten har tatt fra oss, har vi begge valgt å føye til vår formors navn Anti under jubileet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Stig Hansen (Nordlys 19.8, iTromsø 21.8) - og bladet Nordlys (17.8) kommer med voldsomme angrep på meg etter pressekonferansen på

0
201

Høyre og Arbeiderpartiet har lenge vært noen få knepp unna sitt idealsamfunn. Små justeringer gjenstår.

2
12