NIM har nå fremlagt sin første årsmelding til Stortinget. Den viser skarp tenkning og skarpe tenner.

Sjøsamenes menneskerettigheter

Endelig kom gjennombruddet for sjøsamene. De har nå fått offentlig anerkjent sin fulle rett til sjøfiske og sin fulle rett til medbestemmelse i forvaltningen. 

Samtidig har Norges nye nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) vist seg å være oppgaven verdig, som en uavhengig vakthund for rettighetene overfor statsmyndighetene. NIM har nå fremlagt sin første årsmelding til Stortinget. Den viser skarp tenkning og skarpe tenner.

Et avgjørende skille

NIMs rapport om sjøsamenes rett til sjøfiske setter et avgjørende skille i det offentlige syn på sjøsamenes rettigheter. Den viderefører Kystfiskeutvalgets rettsoppfatning fra 2008. NIM har erklært lovendringene i 2012 for å være utilstrekkelige og dermed uriktige i forhold til sjøsamenes rettigheter. Rapporten sier at sjøsamenes rett må sikres bedre i lovverket. Annerledes sagt, loven er i dag i strid med statens internasjonale forpliktelser.

NIM tar også opp vern mot inngrep utenfor selve fiskeriforvaltningen, som deponering fra gruvedrift og oppdrettsvirksomhet.  

Statens resultatansvar

NIM legger til grunn at det er «bred nasjonal enighet» om at samenes kulturvern i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter omfatter retten til fiske, og at konvensjonen «gir staten et resultatansvar» for videreføring av samisk kultur. At det er bred nasjonal enighet kan man si fordi departementets proposisjon til 2012-lovgivningen åpnet med en juridisk fin analyse av sjøsamenes rett. Men så skjedde det, at det også kom med et par tilføyelser til analysen, forfattet av noen med mindre juridisk innsikt, men trolig med høyere myndighet, og som ga en annen konklusjon. NIM har nå med sikker hånd styrt mot de beste rettskilder. 

«Resultatansvar» er et nøkkelord for hva man kan kreve av tiltak fra statens side. Dette resultatet må ha gitt seg en synbar virkning i fisket som næring og økonomisk livsgrunnlag i de sjøsamiske lokalsamfunn. 

En områderett

Kystfiskeutvalget la til grunn at retten for sjøsamene skulle forstås som en områderett, som vil gjelde for de som bor i samme kystområder som samene, og ikke utøves som en samisk individrett. NIMs utredning slutter seg til at dette vil virke kulturbevarende, og er det mest hensiktsmessige fremfor en samisk særbehandling. 

 De tre anbefalinger

NIMs utredning munner ut i tre hovedslutninger, kalt for «anbefalinger», idet NIM ikke har domsmyndighet. Men formålet med institusjonen tilsier at det er rettslig kraft i dens slutninger. 

  1. Retten til fiske. NIM mener at sjøsamenes rett til fiske som gir økonomisk utkomme, bør lovfestes for å sikre at sjøsamenes menneskerettigheter ikke krenkes. Denne retten kan kun begrenses dersom hensynet til ressursforvaltningen tilsier det, men da må sjøsamene ha en fortrinnsrett til fiskeriressursene.
  2. Retten til medbestemmelse. Sjøsamenes rett til deltakelse i bruk, styring og forvaltning av sitt materielle kulturgrunnnlag må sikres bedre i lovverket enn hva som er tilfellet i dag for at Norge skal oppfylle sine internasjonale forpliktelser.
  3. Vern mot inngrep. Sjøsamene må sikres formell og reell innflytelse i saker som har konsekvenser for deres rett til fiske også utenfor selve fiskeriforvaltningen. NIM omtaler inngrep fra senere tid uten å ta stilling. Men NIM skriver at hensynet til nye arbeidsplasser kan ikke tillegges avgjørende vekt i vurderinger av om et inngrep skal tillates, «dersom inngrepet vil være til hinder for retten til fiske for den sjøsamiske minoriteten». Lovgivningen må sikre at inngrep som kan innvirke på sjøsamenes materielle kulturgrunnlag, blir tilstrekkelig utredet. 

Staten og sjøsamene

Ved statens hundreårige politikk om fornorskning av samene ble sjøsamene særlig rammet og i stor grad fratatt sitt språk. Men ikke før er denne tiden avsluttet, og samene som folk får sameloven av 1987 og Grunnlovsvernet i 1988, så begynner en ny trengsels tid nettopp for sjøsamene fra 1990. Da kom fiskerireguleringene, der sjøsamene i stor grad ble fratatt sin tradisjonelle levevei ved ikke å bli tildelt nok kvoter og ikke fikk sin medbestemmelse ved fordelingen. Dette ble heller ikke reelt anerkjent da retten ble fremhevet av Kystfiskeutvalget. 

Den tapte tid

Tenk forholdene langs kysten hvis man fra 1990 hadde hatt for øyet sjøsamenes rettigheter, som områderettigheter også for de øvrige fiskere, om nødvendig som en fortrinnsrett til fiskeressursene fremfor resten av fiskeflåten. Da ville staten oppfylt sitt resultatansvar. Det hadde vært 25 år med levende lokalsamfunn og større fremtidshåp.

Hva nå?

Statens myndigheter må nå gjennomføre NIMs anbefalinger for å handle som en ansvarlig rettsstat. Saken gjelder ikke politiske spørsmål der staten har handlefrihet. Det dreier seg om rettslige spørsmål der staten har handlet i strid med retten overfor en svak stilt gruppe landsmenn med en utsatt kultur. Det minste sjøsamene nå må kunne kreve, er hurtighet og raushet fra statens side ved nødvendig lovgivning og øvrige tiltak.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

– Den faren verden står overfor, er like stor som før annen verdenskrig, eller sannsynligvis større, fordi klimaendringer er irreversible, sa Californias guvernør Jerry Brown da han nylig hadde besøk av klimaminister Vidar Helgesen (H).

0
15

Det har vært fremmet påstand om at Arbeiderpartiet er uklare på hva de vil med trålernes pliktordninger. Det medfører ikke riktighet.

1
1