Ved fylkesgrensen: Nå står Finnmark igjen foran et veiskille. Skal de fortsatt stå alene, eller gå sammen med Troms i det nye Nord-Norge? Foto: Montagne 70

Skål førr Finnmark!

I det samme jeg passerer (den gamle) fylkesgrensen, på vei ned mot Langfjordbotn, skifter radioen til NRK-Finnmark og Boknakaran stemmer i med «Skål førr Finnmark».

Likevel, jeg tror den tida da Finnmark lar seg styre som koloni er forbi. Det har skjedd for mye. Sammen kan Troms og Finnmark bli en formidabel sterk arktisk region.

I det samme jeg passerer (den gamle) fylkesgrensen, på vei ned mot Langfjordbotn, skifter radioen til NRK-Finnmark og Boknakaran stemmer i med «Skål førr Finnmark».

Det er magisk. Igjen får jeg denne følelsen av å komme hjem.

Det er over 30 år siden jeg flyttet fra Finnmark, men med Boknakaran i øret er hjemkomst-følelsen sterkere enn på lenge.

Du e verdensvant i Oslo – eller Tromsø, førr den sak

Men havne du i Havøysund, da blir du heller spak

Når alle vinterstormens kvite jævla ryk i hop førr å ta tak

Da merke du at mer enn bare markedskreftan rår

Med alle veia stengt og bare hurtigruta går

førrbi…

For 25-30 år siden var det krise i Finnmark. Fiskeriene slo feil, kvotene var redusert for å redde lodda og torskestammen. Filetproduksjonen var ulønnsom, fiskebruk etter fiskebruk ble lagt ned, arbeidsledigheten var høyest i Norge. Folk evakuerte sørover, hus ble solgt til spottpris eller forlatt. Tiltakskonsulentene jobbet overtid – med å klø seg i hodet.

Alle så sørover. Mange dro og slo seg ned et sted hvor de ble værende mens de mimret og lengtet tilbake.

Men noe har skjedd, og viktige vendepunkt kom i 1992 og 2005. Det var da Torvald Stoltenberg skapte begrepet Barentsregionen og Jonas Gahr Støre løftet Nordområdene til å bli Norges viktigste satsingsområde.

«Der du gikk barføtt som barn, hører du hjemme», skrev Rolf Jacobsen. Som barn gikk jeg aldri barføtt i Finnmark, men som voksen har jeg sprunget barføtt i sanda i Persfjord og på Ekkerøy. Det er minner som sitter.

Rolf Jacobsen skrev også: «Se oftere mot nord…Nord er best». Men vi ser fortsatt sørover, slik er vi innrettet, om vi bor i Bodø, Narvik, Harstad eller Tromsø. Men vi kan jo anstrenge oss litt - og oftere se nordover.

Forfatteren Terje Stigen skrev om sitt eget hjemsted: «Honningsvåg! Kan der tenkes en frekkere løgn av et havslått stykke svaberg der det til sammen finnes noe sånt som hundreogtredve gress-strå (jeg har selv tellet dem)…,der stanken av tran og guano og de utrivelige skrikene fra måsen er den sansenes morgenmanna du våkner til…».

Finnmarkingene romantiserer ikke sin oppvekst og de stedene der de sprang barfot som barn.

Noe av det sterkeste jeg har lest er skrevet av den høyt respekterte redaktøren og forfatteren Reidar Hirsti fra Tana. Han har skildret fine opplevelser fra sin oppvekst, men også hvordan han ble stemplet, som same. I 1925 skrev skoledirektøren i Finnmark:

«De få individene som er igjen av den opprinnelige lappiske folkestamme, er nu så degenererte at det er lite håp om forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkens mest tilbake satte og usleste befolkning, som skaffer den største kontingent herfra til våre sinnsykeasyler og åndssvakeskoler».

Skoledirektøren slo fast at samene bare kunne nå et høyere nivå gjennom norsk språk og kultur.

«Vi var kort sagt et folk uten fortid. Ikke så rart at mange av oss begynte å tvile på vårt menneskeverd – og tro på vår egen ynkelighet», skriver Reidar Hirsti. Dette bar han med seg hele livet.

Er det noe som kjennetegner finnmarkingen så er det at «Vi står han av». Aller tydeligst bevist da en tvangsevakuert befolkning vendte tilbake i 1945 og gjenoppbygde en rasert landsdel.

Mens Boknakaran spælle og søng på full styrke passerer jeg Langfjordbotn og fortsetter nordover. Nå kjører jeg på en vei som, bortsett fra bredden, holder motorveistandard. Noe har skjedd. Mye har skjedd. Mye kommer til å skje.

Men finnmarkingen er realist. De vet så inderlig godt at de får ingenting gratis. Derfor er det ikke plass til romantisering når Terje Stigen og Reidar Hirsti henter minner fra en oppvekst i Honningsvåg og Tana.

Nå står Finnmark igjen foran et veiskille. Skal de fortsatt stå alene, eller gå sammen med Troms i det nye Nord-Norge, Arctandria? I Tromsø, så vel som i Bodø, er blikket vendt sørover. Likevel, jeg tror den tida da Finnmark lar seg styre som koloni er forbi. Det har skjedd for mye. Sammen kan Troms og Finnmark bli en formidabel sterk arktisk region. Historikeren Einar Niemi har resonert over dette, og sett framover. Hans konklusjon er at Finnmark nå bør kjenne sin besøkelsestid. Jeg er enig.

Når jeg runder Isnestoften og den mektige Altafjorden åpenbarer seg, har siste tone med Boknakaran for lengst tonet ut med Ragnar Olsens refreng:

Men vess dem ikkje ville slåss va dem vel allerede rømt

Æ trur det beste e at vi blir med på puben og får tømt

En skål førr Finnmark! Pust ut og ta en kvil!

Skål førr same, kven og nordmann, russer og tamil!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer