Det er ikke vil mulig å redusere klimautslippene i en landsdel totalt avhengig av veibasert transport. Batteridrevne, tunge lastebiler er fantasi. De norske klimamålene kan ikke innfris uten at Tromsbanen bygges og er på plass innen 2030, skriver Einar Sørensen. Foto: Thor-Harald Henriksen

Skal Nord-Norge fritas for klimakravene?

Naturligvis er det ikke mulig å dele landet inn i soner der f.eks. den nordligste delen er fritatt for utslippsregningen.

Redaktør Silje Charlotte Solstad har en treffende kommentar i «Nordlys» om status for jernbanesaken i Nord-Norge. Det eneste realistiske alternativ til jernbane i nord er Troms-banen fra Narvik til Tromsø med en sidearm Narvik Harstad.

I den senere tids debatt om jernbanen i  nord,  har klimaspørsmålet av en eller annen grunn kommet i bakgrunnen. Det er synd, fordi klimameldingen som regjeringen la frem 16. juni med klare mål for det nasjonale utslippsbudsjett, som ikke kan innfris uten at Tromsbanen bygges og er på plass innen 2030!

Dette er ikke vanskelig å forstå. En av landsdelens mest driftige transportører, Oleif Simonsen i Alta, slo i et intervju med NRK samme dag som klimameldingen ble offentliggjort at regjeringens klimamål ikke kan gjennomføres i  Nord-Norge, fordi det ikke vil være mulig å redusere klimautslippene i en landsdel  totalt avhengig av veibasert transport. Det er all grunn til å lytte til Simonsen når han sier at batteridrevne tunge lastebiler i nordnorsk hardt klima og lange avstander er fantasi.

Troms fylkeskommune sier det samme i  sin klimastrategi for 2015-2025.  Mens nasjonal transport representerer 25-30 prosent av alle utslipp, så er den 50-60 prosent i nord. I tillegg er den sterkt økende på grunn av den eksplosive veksten i sjømatnæringene. Fiskeriminister Per Sandberg reiser kysten rundt nå med budskapet om fem-dobling av sjømatnæringene innen 2020. Han sier intet om transporten til markedene.

Men nå vet vi alle at det er  utenkelig å stanse transport i Nord-Norge enn si utbygging av sjømatnæringene. Likeledes at  Norge   er bundet av klimaforpliktelsene i Paris-avtalen. Skal regjeringen innfri  disse mål  ved  ekstraordinære krav til klimakutt kun i Sør-Norge, kanskje kombinert med   store  klimaavgifter på all nasjonal  transport, for å kjøpe seg fripass for klima utenlands?

Naturligvis er det ikke mulig å dele landet inn i soner der f.eks. den  nordligste delen er fritatt for utslippsregningen. Det hverken vil eller skal  resten av Norge  finne seg i.  Problemet er da hvordan skal man stille seg til klimakvoter for en landsdel der det ikke finnes alternativer hverken for  flytrafikken enn si bruk av store og små kjøretøyer på veiene.

Den eneste vei ut av dette klimamessige uføre er  jernbaneutbygging i  Nord-Norge.  Noen av oss har arbeidet iherdig med denne saken i lang tid. Det eneste resultat vi  har  pr. i dag  er et uforpliktende forslag om «informasjons-innhenting» om en jernbane fra Fauske til Narvik og derfra til Tromsø.

Dette  holder ikke vis a vis klimameldingen spesielt. Stortingsrepresentantene Kirsti Bergstø og Torgeir Krag Fylkesnes (begge fra SV)  er et unntak.  

De har fremmet et presist forslag om hvordan jernbane i nord kan realiseres,  i form av igangsettelse av konseptvalgutredning (KVU) av en jernbane fra Narvik til Tromsø med sidearm til Harstad. Det  vil være første trinn i en fremtidig jernbane fra Fauske til Kirkenes.

De to skal ha  honnør for innsatsen – og desto større  er skuffelsen over at  Stortingets  flertall opptrer direkte uansvarlig i lys av spesielt klimameldingen og de krav denne pålegger oss alle.  Skal Norge overholde klimaforpliktelsene så må transportløsningene i landsdelen planlegges i samsvar med dette.  Nasjonen Norge har rett og slett  ikke noe valg.

Som redaktør Silje Charlotte Solstad skriver, vi må mobilisere for denne saken. Det er nå det gjelder – og stortingsvalget er den store muligheten. Valget er enkelt: «Klima og Tromsbane, to sider av samme sak». Planlegging og utbygging må fremskyndes slik at vi i 2030 kan ønske toget velkommen til Tromsø.  

Hvordan skal vi klare dette? Jeg minnes i farten hva ordfører Kåre Nordgård i Tromsø sa da han i 1970-årene ble spurt om strategi for kampen om bygging av Tromsø lufthavn (!) noen år tidligere. Han sa: «Vi gav dæm der sør ikkje fred – og tell slutt så gav dæm opp!»

Jeg bør legge til at Tromsøs særdeles dynamiske ordfører hadde en samlet region bak seg. De to vertskommunene , den gang Tromsøysund og Tromsø, garanterte for deler av byggesummen, og byens  banker med næringsliv bladde også opp. Bedriftsledere, fag-bevegelse,  store og små organisasjoner gjorde felles sak – og målet ble nådd i 1964, i  en tid med store økonomiske utfordringer, men med et samhold uten like når det gjaldt.

Hvor er  denne samfunnsånden i dag?

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!