SETT FRA TROMSØ: Sett fra Storgata blir alt i Finnmark, ja egentlig det meste bortenfor tromsøsvingen, ganske smått og ubetydelig. Slik blir det gjerne når Tromsø sentrum blir eneste utkikkspunkt ut mot omverdenen. Foto: Bengt Nielsen

«Skal vi få folk til Tromsø tror jeg vi må betale ødemarkstillegg»

Den rå tromsøarrogansen kravler fram i lyset i disse dager. Det er ikke noe pent syn.

Men stopp en hal. Ble ikke selv Tromsø betraktet som en utkant; en kald og gold utpost der nord for noen tiår siden?

Skal Vadsø bli den nye regionhovedstaden? Skal vi alle bli finnmarkinger? Fri og bevare meg vel – for en skjebne vi går i møte.

Ikke bare er Vadsø en knøttliten by langt der oppe mot øst med bare rundt 6.000 innbyggere – som få med utdanning kan tenke seg å flytte til eller bo i over tid. Omgivelsene og fritidstilbudet der oppe holder åpenbart heller ikke den standard som velutdannete folk med kompetanse krever. 

Selv fotballspillere, som Sigurd Rushfeldt og Gamsten, måtte bite i kunstgresset på varangertundraen utenfor Vadsø og flykte til fotballmekkaet lengre sør. Til Tromsø. Ja, Vadsø er virkelig en blindtarm. 

Omtrent slik blir fylkeshovedstaden i Finnmark beskrevet av enkelte stemmer i Tromsø i disse dager, gjennom aviskommentarer og i sosiale medier. Stormåsesyndromet i Tromsø sentrum lever i beste velgående. Denne selvhevdende og til tider infantile tromsøarrogansen, som er blind for både politisk klokskap og empati.

Men jeg har bodd i Tromsø i mange år, og forstår stormåsen. Selv sa jeg farvel til det isnende gufset fra Barentshavet på den øde, universitetsfrie og kulturnakne finnmarkskysten, og reiste til den milde brisen av kompetanse her i selve metropolen. Jeg kan formelig kjenne kunnskapen strømme imot meg hver eneste dag, når jeg vandrer gjennom sentrumsgatene.  

Sett fra Storgata blir alt i Finnmark, ja egentlig det meste bortenfor tromsøsvingen, ganske smått og ubetydelig. Slik blir det gjerne når Tromsø sentrum blir eneste utkikkspunkt ut mot omverdenen.

Men stopp en hal. Ble ikke selv Tromsø betraktet som en utkant; en kald og gold utpost der nord for noen tiår siden? Av intelligensiaen i Oslo?

Jovisst: Universitetet i Tromsø ble åpnet i 1972, men ikke uten forutgående kamp. Sterke motkrefter sørpå mente at det nye universitetet langt nord ikke ville få et faglig forsvarlig nivå, på grunn av svak søking fra både forskere og studenter. Etableringen ble omtalt som et distriktspolitisk eksperiment.

«Skal vi få folk til Tromsø tror jeg vi må betale ødemarkstillegg», sa en Oslo-professor under debatten.  Å utdanne leger til Nord-Norge var et vesentlig argument bak etableringen, men i kunnskapsmiljøene i Oslogryta pekte man på at det var for lite folk og for tynt fagmiljø for å danne grunnlag for undervisning i medisin.

Argumentene ligger i dag på historiens gravhaug. Universitetet i Tromsø har vært en gedigen suksess, både for Tromsø by, hele regionen og for nasjonen.

Motkreftene i Oslo var også på banen da Norsk Polarinstitutt skulle flyttes fra Oslo til Tromsø på 1990-tallet. Blant instituttets ansatte i hovedstaden var det fullt opprør, og bare en håndfull ville følge med på lasset nordover.

«Det er en trist dag for vitenskapen i Norge», skrev en i akademia sørpå. «Fagmiljøet blir fullstendig ødelagt», sa en annen. «Landet taper den kompetansen vi har på polarforskning», uttalte en tredje. Denne tredje var for øvrig Rasmus Hansson, den gang forvaltningssjef i polarinstituttet i Oslo, i dag profilert MDG-politiker.

Men flyttingen ble en suksess.

Store statlige etableringer har i betydelig grad gjort Tromsø til det byen er i dag. Rundt 40 prosent av de sysselsatte i byen arbeider i offentlig sektor, hvor av ca. 24 prosent i statlig sektor. Mye som et resultat av en politisk kamp mot sterke sentrumskrefter der sør.

Nettopp dette er viktig å ha i bakhodet når vi nå går inn i forhandlingene om et ekteskap med Finnmark. Her er det nemlig opplegg for en klassisk norsk politisk kamp, sentrum mot periferi.

Men det er egentlig ikke så viktig hvor regionhovedstaden formelt plasseres, sa et lyst hode til meg forleden. Regionen blir jo så stor at fylkeskommunale administrative funksjoner uansett må spres på flere steder. Kanskje på to steder i Finnmark, som Vadsø og Alta, og to steder i Troms, som Tromsø og Harstad. Funksjonsfordelingen må bygges på den særlige kompetansen de nevnte steder allerede besitter, var synspunktet fra denne personen.

Kloke ord, og nettopp klokskap er nøkkelen til et vellykket ekteskap med finnmarkingene. Der bør Tromsø faktisk ha et utmerket utgangspunkt. For tromsøværingene vet hva det vil si å sitte nederst ved bordet. Vi må bare huske det.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!