Body bilder: 
Her har altså tre historikere jobbet i 5 år med et prosjekt som i utgangspunktet skulle finne glemte krigshelter. Til en samlet pris av 15 millioner kroner, munner prosjektet ut i det som oppleves som enda et knyttneveslag mot dem som beviselig ga sitt liv for at landet igjen skulle bli fritt. Det blir ingen medaljer, men det skal utgis en bok!

Ville det stride mot folks rettferdighetssans om de seks mennene som ble brutalt henrettet av tyskerne på Hopseidet i Finnmark, under vakttjeneste for Norge, nå får sine Krigsmedaljer post mortem?

De seks, den yngste bare 16 år, var fiskere som ble utkommandert til vakttjeneste i en gruppe på tretten. Uten uniformer og med ett gevær på deling(!) ble gruppen overrumplet av tyskerne, torturert og de seks som ikke klarte å komme seg unna, regelrett henrettet. Dette skjedde 6. mai 1945 - 36 timer før krigen var over.

To av ofrene var far og sønn. Familien deres  fikk også lide for råskapen fra tyskerne før de endelig overga seg. En tysk soldat tok seg inn i hjemmet, og en 13-årig vettskremt guttunge ble øyenvitne til at hans mor ble brutalt slått ned og voldtatt. Etter forbrytelsen kastet tyskeren en granat inn i huset. Som ved et under eksploderte den ikke.

Massakren på Hopseidet er en del av den blodige krigshistorien i nord. Det er en endeløs historie om menneskelige lidelser, tap og sorg. For de som ble rammet, ble det ekstra vondt å oppleve at innsats og ofre ble glemt eller rett og slett ignorert, da freden kom. De betalte med sine liv eller sin psykiske helse, var det ingenting verdt?

Selv i dag, 77 år etter at krigen startet, er det mange her nord som føler det sånn. Nå hadde norske myndigheter en mulighet til å rette på dette, men slik blir det ikke. For det skal ikke deles ut flere medaljer for innsats under krigen.

“Manglende dekorering er ikke det samme som manglende anerkjennelse”, sier forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide i forbindelse med at et historiefaglig prosjekt i regi av Forsvarsdepartementet nå er avsluttet.

Det er mulig det, forsvarsminister. Men for de det gjelder føles det ikke slik. Norge takker for innsatsen, ja vel, men har ikke flere medaljer å gi ut. Begrunnelse: det kunne bli urettferdig!

Her har altså tre historikere jobbet i 5 år med et prosjekt som i utgangspunktet skulle finne glemte krigshelter og bidra til at Norge endelig kunne gjøre opp for seg. Til en samlet pris av 15 millioner kroner, munner prosjektet ut i det som oppleves som enda et knyttneveslag til de som beviselig ga sitt liv for at landet igjen skulle bli fritt. Det blir ingen medaljer, men det skal utgis en bok!

Det er skandaløst, skammelig og smålig.

Som en følge av beslutningen har den oppnevnte referansegruppen for prosjektet, trukket seg fra boklanseringen og et møte i Tromsø 8. februar. En av deltakerne i referansegruppen, lokalhistoriker Arvid Petterson fra Lakselv, sier det er fordi mandatet til gruppen ble endret underveis, uten at de ble informert om det. I utgangspunktet skulle 5  typer medalje vurderes. Det har historikerne i prosjektet nå endret til kun de høyest hengende av medaljene, og den aller høyeste: Krigskorset med sverd. Kriteriene for å få dette er svært strenge. Dermed blir det få kandidater å velge mellom. Den eneste av  som har fått Krigskorset av de som deltok i kampene ved Narvik, er general Carl Gustav Fleischer. Skipssjefen på panserskipet “Norge” fikk også utmerkelsen, men da for sin innsats i motstandsarbeidet seinere.

Arvid Petterson mener at ofrene fra Hopseidet nå kunne fått det som heter Krigsmedaljen, post mortem.

- Historikernes begrunner sitt standpunkt for å ikke tildele medaljer med at Hjemmestyrkenes råd i 1946 besluttet å ikke innstille noen av sine medlemmer til dekorering, av hensyn til likebehandling, sier Petterson, og legger til: - Men de glemte siste setning i denne beslutningen. Der står det nemlig at “de som er falt for landet, vil dog bli innstilt til Krigsmedalje, post mortem”!(se lille bildet)

I et innlegg i Nordnorsk debatt forklarer to av historikerne i prosjektet, Kjetil Henriksen og Sindre Weber, at manglende dokumentasjon er den viktigste årsaken til at det ikke blir noen medaljer.

Men at arkivene er mangelfulle måtte man jo vite før man inviterte folk og organisasjoner til å komme med forslag på verdige mottakere? Og om det er manglende dokumentasjon i dag, etter at krigshistorien er studert og gransket av svært mange, profesjonelle og amatørhistorikere, forfattere og journalister:  hvordan var dokumentasjonen under tidligere tildelinger?

Man er redd for å gjøre urett. Men i stedet virvler man opp gamle, såre følelser hos alle dem som har levd med ettervirkningene av krigshandlinger, hos en far eller andre  nære slektninger. Som kjenner på bitterheten over aldri å bli verdsatt for det man ofret.

Men det er aldri for sent å snu, forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide!

På Hopseidet 6. mai 1945, knapt to døgn før gledesrusen over freden la seg over landet, ble 17 barn farløse. Er ikke de døde kroppene av sivilister utkommandert på post, gjennomhullet av tyske kuler, hvorav de fleste kom bakfra, dokumentasjon nok? Hvor mye trenger man?

Og hvem ville oppfattet det som urettferdig om det kom en medalje? Svaret er enkelt: Ingen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I norsk politikk er det flertallet – og ikke mindretallet, slik statsråd Per Sandberg later til å mene – som bestemmer hva som skal være rett i Norge. Sandberg har muligens misforstått dette siden har prediker et syn som ikke representerer flertallets- men mindretallet syn.

2
782

I et debattinnlegg i Nordlys 21.4.2017 trekker kommentator Tone Angell Jensen frem Steigen som eksempel på en kommune som blir brukt til fiskeoppdrett, men som ikke får noe igjen for det. 

0
0