Morgenbladet og magasinet Harvest samarbeider om en stor serie med søkelys på oppdrettsnæringen.

Der står en rekke norske forskere frem og forteller om sine erfaringer med bransjen. Det er tankevekkende lesning. En av grunnpilarene i det norske demokratiet, den frie og uavhengige forskningen, ser ut til å ha dårlige kår i sjømatnasjonen Norge.

De som har gjort vitenskapelige funn som ikke passer inn i den glansede fortellingen, har måtte tåle store påkjenninger. Noen har blitt utsatt for det de opplever som rene korstog fra oppdrettsindustrien. Mange er skremt til taushet.

Men de som nå velger å fortelle sine historier, sier at de ikke bare har blitt angrepet av aktører i næringen og politikere, men også av sine egne arbeidsgivere, som er offentlig finansierte forskningsinstitusjoner.

I sum tegner dette et skremmende og ubehagelig bilde av samrøret mellom lakseindustrien, myndigheter, politikk og forskning. Det ser ut til å være aksept for at fakta om skadevirkninger og miljøproblemer blir motarbeidet.

Et særlig illevarslende eksempel er et forskningsprogram om rømt oppdrettslaks ved Havforskningsinstituttet. Forskerne fikk advokater fra Steenstrup og Stordrange på nakken. Advokatene og deres sjømat-klient forlangte å se forskernes eposter og telefonlogger, flere år tilbake i tid.  Advokatene forsøkte å overprøve vitenskapens egne kvalitetssikringssystemer.

- Hvis forskningen på denne måten skal underlegges vilkårlige lekpersoner, er vi tilbake i middelalderen, der inkvisisjonen kontrollerer forskningen, sier forsker Øyvind Skaala til Morgenbladet.

Denne ukulturen har fått spre seg fordi beslutningstakerne har som premiss at kritisk forskning om lakseindustrien, er uønsket. Fiskeriminister Per Sandberg har slått fast at «politikerne har lagt rammene for hvordan oppdrettsnæringen skal vokse, og Havforskningsinstituttet (HI) skal dele ambisjonene for de vedtakene. Vi skal ha en vekst på fem-seks ganger frem til 2050. HI skal legge til grunn at det er forsvarlig».

Som en forsker sier til  Morgenbladet: «Fiskeridirektøren eier aksjer i oppdrettsselskaper. Tidligere fiskeriminister eide aksjer mens hun var statsråd. Politikere som former politikken på havbruk, eier aksjer. Norge er en sjømatnasjon styrt av de næringsvennlige. Å gå til pressen med kritiske funn kan skade karrieren. De som gjør det, får ikke forfremmelser, de baktales eller sliter med å få forskningsmidler.»

Sjømatnæringa har fått for stor makt. De som eier selskapene håver inn penger. Betyr det at de kan ta seg til rette som de er allmektige konger og kakser? Er det slik vi vil ha det? Samfunnet må nå sende et klart og tydelig signal, og slå ring om den frie og uavhengige forskningen. Det er i seg selv en fallitt å måtte komme med en slik selvsagt oppfordring, men så langt har det altså gått i sjømatlandet Norge.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

”I fjor døde 1.700 av influensa.”  

”Mange forstår ikke hvor alvorlig syke de kan bli”

“Risikogruppene utgjør om lag 1,5 millioner mennesker i Norge”.  

5
149