Seierherrene i 2015-valget lovde å få den økonomisk skakkjørte kommuneskuta i Tromsø på rett kurs igjen. På rådhustrappa: Kristin Røymo, Gunhild Johansen, Ragni Løkholm Ramberg, Brage Larsen Sollund og Jens Ingvald Olsen.

Skuta ingen klarer å styre

Den omstillingen Røymo og hennes partnere har snakket om i to år, også benevnt som «tillits-reformen», er en partitiger som knapt har nedlagt ei mus som bytte.
Det tar lang tid å snu ei så stor skute som Tromsø kommune! Det sier de nå, de som under valgkampen for to år siden lovde at de skulle gjøre vei i vellinga bare de vant valget. Nå har Rødt, SV og Ap sittet med makta i rådhuset halve perioden. Det er tid for en forsøksvis oppsummering. Hva har den røde alliansen oppnådd på de to årene som har gått? Hva har de fått til og hva har de feilet på? Uheldige, uoverveide og bisarre uttalelser fra toppen av den lokale, politiske pyramiden har ikke vært mangelvare. Men vi lar det ligge. La oss heller se litt på hva de har gjort når det gjelder de viktigste valgløftene. Og hva de ikke har gjort.

Den første store endringen under det nye regimet er egentlig uviktig for de fleste velgere. Den seirende alliansen avviklet den parlamentariske styringsmodellen og gjeninnførte formannskapsmodellen. Med denne kom også rådmannsfunksjonen tilbake, nå omdøpt til administrasjonssjef. Egentlig uviktig for kommunens innbyggere, men de gjennomførte nå denne reformen. Spørsmålet som imidlertid må reises, er: Blir det heretter sånn at Tromsø kommune skifter styringsmodell hver gang det blir maktskifte i Rådhuset? I så fall risikerer vi stadige ombyggingsprosjekter som vil kreve ressurser som kunne vært brukt til nytte for innbyggerne i stedet. Før neste valg må de store partiene svare på om de skal bedrive denne typen palassrevolusjon hver gang opposisjonen vinner et valg.

Det viktigste løftet ordfører Kristin Røymo og hennes alliansepartnere kom med i valgkampen var at de skulle rydde opp i den kommunale økonomien. Da de hadde inntatt lederkontorene sendte de raskt ut et dramatisk OBS-varsel. Det sto så dårlig til i den kommunale pengebingen at de måtte øke eiendomsskatten. Dermed brøt de sitt eget valgløfte på det punktet, nesten før de var blitt husvarme på taburettene. Men det måtte til, sa de, dersom skuta skulle rettes opp. Nå, to år senere, er situasjonen nesten uforandret når det gjelder kommuneøkonomien. Det løpske merforbruket i pleie- og omsorgssektoren fortsetter. Den omstillingen Røymo og hennes partnere har snakket om i to år, også benevnt som «tillits-reformen», er en partitiger som knapt har nedlagt ei mus som bytte. I forrige ukes kommunestyremøte måtte representanter for det sittende regimet langt på vei innrømme at de ikke hadde lyktes med tiltakene som etter deres egne estimater skulle gi flere hundre millioner i sparte kostnader for kommunen. Nå var forklaringen som nevnt at kommuneskuta er så stor at det tar lang tid å snu den.

Spørsmålet er om den skuta de skal styre egentlig har ror? Om de styrende faktisk har et redskap som kan få den lekke prammen på rett kurs? Det ser ikke slik ut. For viljen til å innføre en stram budsjettdisiplin later ikke til å være tilstede. I denne situasjonen virker det underlig at kommunestyret i september vedtok et budsjett som overhodet ikke henger på greip. Man har vedtatt store kostnadsbesparelser på en rekke områder, som summerer seg til flere hundre millioner. Det er vanskelig å forestille seg at dette skal kunne skje uten omfattende kutt og nedbemanninger i stor skala. Skal vi tro at Rødt, SV og Ap vil gjennomføre denne massakren? Drøm videre. Til alt overmål har kommunestyret vedtatt et 2018-budsjett som utelater driftskostnader på store prosjekter som Otium og Helsehuset. Denne strutsemanøveren kan komme til å medføre en betydelig økonomisk backlash i 2018 når regnskapet skal gjøres opp.

Det er åpenbart at jobben med å rette opp økonomien er en krevende øvelse. Dessverre later det til at en del av forklaringen på problemene handler om mangel på vilje til endring. I kommunestyret har det vært mer enn antydet at det finnes en «motkultur» i den kommunale organisasjonen, en kultur som faktisk obstruerer pålegg om endringer. Dersom dette er korrekt er det svært alvorlig. Da må det gripes inn.

Oppsummeringsvis er det vanskelig å se at situasjonen i kommuneøkonomien er særlig bedre etter to år med Røymo-alliansen i førersetet. Den viktigste positive forandringen er at man i disse to årene har fylt på det tomme disposisjonsfondet som Hilmarsen-regimet etterlot seg. På minussiden må det anføres at det investeringsglade kommunestyret har sørget for at kommunens lånegjeld vil øke med hele 3,6 milliarder i fireårsperioden. Alt i alt vil det ikke komme som noen stor overraskelse dersom den økonomiske slagsiden kommuneskuta seiler med, vil tvinge frem nye økninger av eiendomsskatten.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer