Opp fra de nordnorske ruinene stiger hele Norges arktiske landsdel frem i nord, når Troms og Finnmark slås sammen. Heldigvis er det mange som tror på den arktiske kraften, og den dynamikken dette kan skape. 

Noen idealister tviholder på at drømmen om Nord-Norge lever videre i beste velgående, til tross for to-statsløsningen. Håpet er det siste man slipper, selv etter at fylkespolitikere uten visjoner har manøvrert Nord-Norge som politisk fellesskap rett i grøfta. 

For andre synker alvoret inn, og erkjennelsen av at en historisk mulighet har gått tapt. Hvorfor ville ikke lofotinger, vesterålinger, narvikinger og bodøværingene delta innenfor rammen av en sterk arktisk, nordnorsk region? 

Selv i Nordland spør noen hvilket veikart fylkeseliten i Bodø har manøvrert etter. Er det Troms og Finnmark som nå tar det arktiske hegemoniet? Blir Nordland et nytt Nord-Trøndelag, liggende uten særpreg og uten noen spesiell rolle, midt inne i landet et sted?

Det lanseres nå mange teorier om hvorfor det gikk som det gikk.  Vi har mest tro på at nestoren i nordnorsk historieforskning, professor Einar Niemi, er den som er nærmest svaret på det nordnorske nederlaget vi nå er vitne til. Niemi har pekt på at opplevelsen av felles identitet har vært unik i nord. Ja, faktisk helt fra regiontanken ble unnfanget rundt et kafebord i hovedstaden midt på 1800-tallet, og helt frem til våre dager, nærmere bestemt 1970-tallet. Nordlendingene var sveiset sammen i et interessefellesskap. Og hvilken skjebnens ironi er det ikke at noen av de aller ivrigste regionforkjemperne var saltværinger og helgelendinger?

I 1975 kom tidsskillet, ifølge Niemi. Med de nye fylkeskommunene startet forvitringen av det nordnorske prosjektet. Frem til 1975 var det ordførerne som utgjorde de tre fylkestingene i nord. De møttes noen ganger i året og hyttet med knyttneven mot Oslo. 

Men med direktevalget fra partiene til de nye fylkestingene, har det de siste 40 åra blitt utviklet sterke fylkesambisjoner. Nordland, Troms og Finnmark fikk sine egne nessekonger som krevde revir. Fiendebilder ble etablert, maktbaser ble dannet, med fylkesgrensene som vern mot trusler utenfra. 

Men fylkeskommunene fikk aldri noen oppgaver å skrive hjem om. Noen skoler og veistubber, noen fergeruter her og der. Sykehusene kranglet man raskt bort til Staten. Til gjengjeld har fylkespolitikerne i Nord-Norge hatt landets største selvbilder. Desto større avmakt, desto større ego.

De som har observert nordnorsk regionalpolitikk over tid, har sett hvordan det politiske felleskapet de siste tiårene har beveget seg i en retning, rett mot avgrunnen. Underveis har gamle myter fått lov til å bli til sannheter, som at Tromsø torpederte Bodø i kampflybase-saken, et troll som plager bodøværingene, til tross for at en faktisk gjennomgang jo viser at Tromsø støttet Bodø.

Ballen lå på straffemerket med regionreformen. Det var bare å sette den inn, og skape et felles Nord-Norge, som ville blitt en uslåelig kraft. Fylkesfolket i nord er nå mest opptatt av å legge skylda for fiaskoen på noen i Oslo.  I virkeligheten er det kombinasjonen av umodenhet og ansvarsfraskrivelse blant våre egne fylkeseliter som har ført oss dit vi nå er. Og som gjør at vi nå står overfor et Nord-Norge der følelsen av opplevd fellesskap blir enda mindre, der splid og interessemotsetningene vil øke, og hvor fylkeslogikken nå gradvis vil bli erstattet av en ny regionlogikk. Region Finnmark mot Region Nordland. Eventuelt region Nord-Norge mot Nordland - i kampen om nasjonale ressurser og oppmerksomhet. 

Det er bare å stålsette seg, og feste setebeltene.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15