Halldis Rønning er en norsk dirigent og fiolinist. Hun har arbeidet som dirigent i Vietnam, Nederland og Sverige, og var første kvinne som dirigerte i Hanoi Operahouse (bildet) i 2006. Foto: Vietnam national symphony orchestra.

Små grep gir bedre kjønnsbalanse i musikklivet

Bare 3 av 30 av «Årets Spellemann» har vært kvinner, og det er få kvinner som er såkalte headlinere på norske festivaler. Dette er ikke fordi kvinner ikke spiller bra musikk, eller ikke er gode nok utøvere.

Ja, vi skal snakke om jenter, fordi vi er opptatt av like muligheter. Vi mener det er på tide å endre måten vår å tenke på.

Det er en kjent problemstilling i norsk kultur- og samfunnsliv at mange maktposisjoner fortsatt besittes av menn, og at det i mange miljøer er stor kjønnsubalanse. Dette ser ikke ut til å endre seg i nevneverdig grad, og i alle fall ikke av seg selv. Ved UiT Norges arktiske universitet jobber vi for tiden med et prosjekt som skal bidra til å bedre kjønnsbalansen i kunstfagene. Prosjektet, som har fått navnet «Kjønn & Skjønn», har særlig fokus på toppnivået, der spriket er størst. Vi forsker på hvilke kvalitetskriterier som legges til grunn når prestasjoner i kunstfagene vurderes. I tillegg utvikler vi gode strategier for å jobbe med bevisstgjøring.

Hvorfor balanse?

Begrunnelsene for å bedre kjønnsbalansen er tuftet på både et rettferdighetsargument og den kjensgjerning at mennesker velger sine liv ut fra samfunnsmessige strukturer og forventninger, like mye som etter egne ønsker og evner. Simone de Beauvoirs tese fra 1949 om at «man fødes ikke som kvinne, man blir det», er fremdeles gyldig og kan fungere som et kompass når vi skal veilede nye generasjoner gutter og jenter inn i framtiden. I prosjektet «Kjønn & Skjønn» tenker vi at en god samfunnsutvikling er avhengig av at vi ivaretar og utvikler mangfoldet i befolkningen gjennom respekt for likeverdet. Vi står i en historie med delvis ubevisst definerte maktstrukturer, og vi må forsøke å komme ut av vante tankesett dersom vi ønsker et dynamisk og reelt demokratisk samfunn.

Noen fakta om ståa

Det har i mange tiår blitt utdannet like mange kvinner som menn i de utøvende musikkutdanningene. Likevel er det fortsatt flest mannlige professorer, også blant de yngre nytilsatte lærerne ved disse utdanningsinstitusjonene. Allerede på lektornivå er det færre kvinner enn menn, noe som skiller musikkfeltet fra andre humanistiske fag, hvor det er først på toppnivået at det er flest menn.

Lignende tall kan man også finne i musikklivet ellers. For eksempel gikk bare 2,8 av de 20,1 millioner kronene NRK utbetalte for radiospilling av norske artister til kvinner. Bare 3 av 30 av «Årets Spellemann» har vært kvinner, og det er få kvinner som er såkalte headlinere på norske festivaler. Dette er ikke fordi kvinner ikke spiller bra musikk, eller ikke er gode nok utøvere. Forskning viser at årsakene er sammensatte, og at det spesielt er kombinasjonen av vanetenkning, ubevissthet og hvem som kjenner hvem som er bakgrunnen for problemet.

Den ubevisste partiskheten

Vi er alle partiske på forskjellige måter. Det er sunt å hele tiden utfordre seg selv og hverandre i forhold til dette. Et godt eksempel er en forskningsstudie gjort med musikklærere som lot seg teste om hvor rettferdig de bedømte komposisjoner. Alle de 16 lærerne mente at de ikke var partiske når det kom til kjønn, før de deltok i studien. De fikk i oppdrag å lytte til ti korte komposisjoner, og deretter si hvilke de trodde var skrevet av kvinner og menn. To uker senere skulle de høre på de samme komposisjonene og rangere musikken ut fra hva de mente var kvalitativ god musikk. Det viste seg at lærerne vurderte de komposisjonene de trodde var skrevet av menn som bedre enn de komposisjonene de mente var skrevet av kvinner (alle de ti komposisjonene var skrevet av kvinner). Lærerne var selv overrasket over dette resultatet, og konkluderte med at det var lærerikt å bli bevisst på egne forforståelser i kvalitetsvurderinger.

Forskning viser at kvinner i mange tilfeller må prestere bedre enn menn for å bli vurdert som like gode som menn, uavhengig av om de som vurderer er kvinner eller menn. Dette gir jentene lite spillerom for tabber og å få prøve seg fram, spesielt på områder hvor det er få kvinner fra før.

Skjevhet i korpsmiljøet

Samtlige 80 dirigenter som ledet korps i NM i brass i 2014 var menn, på tross av at det i dag er mange dyktige damer som dirigerer korps. I tillegg er det svært sjelden kvinnelige dommere i disse konkurransene, og det er omtrent ingen som spiller musikk skrevet av kvinnelige komponister. Vi er helt sikre på at dette ikke er noen bevisst strategi eller utestenging i korpsmiljøet, men det er tegn på at man bør være mer bevisst sin mulighet til å presentere rollemodeller, også for de mange jentene som er ivrige korpsentusiaster og talentfulle musikere. Dette krever innsats og at vi snakker høyt om det. På brasskonkurransen Siddis i Stavanger ble det for eksempel i 2011 bestemt at halvparten av dommerne skulle være kvinner.

Det magiske ordet kvalitet

I media kringkastes festivaler og kunstinstitusjoners påstander om at de ikke velger ut fra kjønn, men ut fra kvalitet. Resultatet ser ut til å bety at menn er kvalitativt bedre enn kvinner. Men det viser seg at når man skjuler den som skal vurderes, for eksempel som ved prøvespill bak skjerm, så kommer kvinnene bedre ut. Dette er interessant og viktig å merke seg. Derfor er arbeidet med å endre tankemønstre og å forsøke å bli bevisst innarbeidede fordommer så viktig for å bidra til et mer mangfoldig og rettferdig samfunn.

Kjønnsubalansen er et globalt fenomen og kan virke uoverkommelig, men den kan utlignes ved lokale og sågar enkle tiltak. Ved Musikkonservatoriet i Tromsø talte vi for eksempel opp antallet kjente musikere som var invitert til å holde mesterklasser for studentene i 2015. Bare 7,5 prosent av dem var kvinner. Dette opplyste vi om på et personalmøte, og da vi gjorde opp status ett år senere, var kvinneandelen økt til 44 prosent. Dette viser at det noen ganger kan være tilstrekkelig å påpeke kjønnsubalanse, uten å iverksette ytterligere formelle tiltak.

Kulturskolens mulighetsrom

Vi mener at skoler og kulturskoler har en unik mulighet til å påvirke unge menneskers bevissthet omkring kjønn og kvalitet. Du blir nok ikke professor i slagverk uten å ha spilt siden du var liten, så hvis du skal inspirere en slagverker til å gjøre karriere, må hun allerede som 12-åring kunne visualisere seg selv som slagverkprofessor. Det samme gjelder kanskje en ung gutt som elsker å danse ballett. Gode og bevisste forbilder i lærerstaben kan i den forbindelse være viktige for unge talenter. Dessverre ser vi fremdeles i kulturskolen en svært tradisjonell kjønnsfordeling i musikk, dans og teater. Få jenter ser ut til å spille bandinstrumenter, og guttene får rollene som de morsomme i revyer. Disse kjønnsinndelingene får vi hele tiden bekreftet i media. Hver gang en jente viser seg å være en habil gitarist, benevnes hun som kvinnelig gitarist, og i intervjuer må hun svare på spørsmål om hvordan det er å være kvinne i rockemiljøet, og ikke om hva slags musikk hun lager.

Kulturskolene kan bidra til bedre kjønnsbalanse gjennom måten de markedsfører sine aktiviteter på, og gjennom de forbildene de fremmer når de rekrutterer elever og lærere. Som danningsarena kan kulturskolene utgjøre en betydelig forskjell.

Enke grep – stor effekt

Vi har følgende forslag til overkommelige grep den enkelte kvinne og mann kan ty til for å bedre kjønnsubalansen i kunstfagene:

  1. Tør å snakke om kjønnsubalanse.
  2. Tenk én gang til når du får i oppgave å foreslå en person til en jobb.
  3. Framsnakk representanter for det underrepresenterte kjønn.
  4. Se til at begge kjønn er representert i alle utvalg der kunst vurderes.
  5. Kjenner du en trang til å kategorisere artister med begrepene jenteband, ballerock, eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge, seksuell legning eller religiøs tilknytning. Ser det rart ut, er det rart. (lånt fra Balansekunstprosjektet).
  6. Lag egne arenaer og nettverk for jenter (eller gutter) der det trengs.
  7. Tør å påpeke og å påvirke.

Du kan høre mer om forskningen til Hilde Blix i UiTs forskningspodcast ”Observatoriet” som du finner på uit.no/50 og på iTunes, SoundCloud og andre podcast-kanaler.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse