Listhaug gjør det livsviktige rommet i midten stadig trangere.

La oss bruke Sylvi Listhaugs språk, og kalle en spade for en spade: Innvandrings- og integreringsministerens solospill valgkampen handler i stor grad også om å rigge seg for å arve Fremskrittspartiet etter Siv Jensen.

Samtidig skaper hun enorme avstander i befolkningen. Listhaug gjør det livsviktige rommet i midten stadig trangere. Der er det nå snart helt tomt for oksygen. Krangelen i kjølvannet av statsråden foregår i ekkokamrene på de sosiale mediene. Den er opprivende, støyende og hatefull. Det er et sted hvor merkelappene florerer. En krigssone stadig flere, med god grunn, vegrer seg for å trå inn i.

Listhaug kan ikke alene lastes for dette samtaleklimaet. Men den uforsonlige atmosfæren gir dårligere kår for den mer lavmælte innvandringsrealismen, en nøktern diskusjon om kostnader og utfordringer knyttet til økt innvandring og integreringen. Og - slik Minerva-redaktør Nils August Andresen presist har påpekt - Listhaugs metode gjør det faktisk vanskeligere å oppnå endringer og resultater på hennes eget politiske saksområde.

For de som hadde håp om at en historisk migrasjonskrise skulle skape brede forlik om en grunnleggende omlegging av asyl- og innvandringspolitikken, bidrar nettopp Listhaugs egenmarkeringer nå til å gjøre dette mer eller mindre uoppnåelig. Snarere er en liberalisering, som en motreaksjon, like sannsynlig. 

Et mindretall i Fremskrittspartiet er derfor bekymret for retningen dette har tatt. Denne delen av partiet er opptatte av en reell politisk bredde, og ikke minst politiske resultater, der Listhaug så langt har lite å vise til.  

Det monomane fokuset på innvandring vanskeliggjør et fremtidig borgerlig samarbeid. Det skaper ikke bare problemer i forholdet til støttepartiene Venstre og KrF.  I tillegg legger det også andre viktige FrP-saker i skygge, der partiet møysommelig har bygd opp troverdighet.

Det gjelder ikke minst det FrP selv mener de har oppnådd på samferdselssektoren gjennom fire år i regjering. Ketil Solvik-Olsen kunne vært regjeringens kanskje beste kort i valgkampen. Men hvor er han?

Listhaug snakker direkte til FrPs kjernevelgere med stadig nye stunt, som valgkamp-turen til svenske Rinkeby. At hun angripes tungt fra venstresiden og kommentatorer i pressen, er full pott for henne. Når Aps Anniken Huitfeldt krever at hun skal be svenskene om unnskyldning, er det egentlig mer enn Listhaug kunne håpet på.

Det er drivstoff til profilen Listhaug dyrker, som den strengeste og mest kompromissløse på innvandringsfeltet. Derfor vil Listhaug at vi skal snakke om Listhaug, slik denne rapportør også bidrar til med denne kommentaren.

Men de mange utspillene de siste ukene, noen av dem grunnleggende illiberale, har ikke gitt FrP noe løft, med nye velgere. Tvert imot – de siste målingene tyder på at FrPs grunnfjell allerede er fullmobilisert.

Derfor er frykten på borgerlig side at Listhaug i stedet kan føre til at velgere ikke kommer ned fra gjerdet på valgdagen. Eller skifter side. Forskrekkede Venstre-velgerne kan gå til Ap i et håp om å sperre for Listhaug. Det er en reell risiko for at det samme gjelder dannede Høyre-velgere som er særdeles ubekvemme med Listhaug, ja nesten rent ut skamfulle på Erna Solbergs vegne.

Nominasjonene i Frp rundt omkring i landet foran valget, tyder på at Listhaug har et flertall i partiet med seg på sin ville ferd, og at skeptikerne så langt utgjør et mindretall.

Uroen handler om at Listhaug ikke bygger et breddeparti, men tvert imot et parti som igjen kan bli isolert, og umulig for andre å samarbeide med.

Erna Solberg angripes fra venstre for svakt lederskap, og at hun ikke har kontroll på Listhaug. Det er en belastning at statsministeren gang på gang må forsikre at statsrådens utspill ikke er regjeringens politikk. Men i realiteten er Listhaug ustyrlig, i den forstand at hun holder fast ved sin polariserende strategi, og ikke bryr seg om hva andre måtte mene, heller ikke statsministeren.

Problemet er at en slik tilnærming ikke kan overleve i møtet med hverdagspolitikken, der koalisjoner og kompromisser er avgjørende verktøy.

I dagens politiske klima har det selvsagt hatt betydning at Erna Solberg har holdt Frp inne i regjering de siste fire årene. Det har antakelig demmet opp for det høyreekstreme i Norge. Om Solberg makter å balansere på denne stramme linen i fire år til, er et åpent spørsmål. Som velgerne avgjør.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
297

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342