Forskere lar seg nå fascinere av avhengigheten sosiale medier skaper hos folk. Det er sammenlignet med ruslignende opplevelser. Delinger, likes og hjerter skaper et stimuli i hjernen som er lik effekten av narkotiske stoffer. Ah. Den deilige dosen. Foto: Colourbox

Snipp snap snute - du er ute

Her om dagen slettet jeg Snapchat. Jeg hadde egentlig ikke vurdert det så nøye, trodde heller ikke at det kom til å bety så mye. Jeg tok feil.

Så når du ber poden skru av telefonen, så må du kanskje prøve å skru av din egen ei stund. Se hvor lenge du varer, før du har lyst å legge deg inn på et rehabiliteringssenter.

Hei, jeg heter Silje og er avhengig av mobilen min. Som andre avhengige vil jeg ikke innrømme det, men nå har jeg bevis.

Tommelen på høyre hånd kan rutinen ut og inn. Den vet akkurat hvor på skjermen de ulike appene befinner seg. Hver morgen sjekker jeg de viktigste. Trykk, åpne, swipe, sjekk, les. Mobilen lyser opp trøtte fjes. Slik går det gjennom dagen.

Jeg tar et bilde av en artig tittel i avisa, baksten som er i ovnen, toppturen på ski, kaffekoppen som brygges. Alt dokumenteres og distribueres. Gjennom sosiale medier sørger jeg for å spre et inntrykk av hvordan livet mitt er, de fleste er vennene mine, andre har jeg ikke sett på år og dag. Snapchat er humor. Her skal ikke de forgyllede bildene ut. Det har vi Instagram for. Facebook har blitt for rotete. Her er det bare de viktigste og kanskje mer profesjonaliserte annonseringene som skal ut (her lenker jeg til saker vi skriver og sånn). LinkedIn bare er der. (Helt til du trenger en ny jobb).

Før skrev jeg dagbok. Nå skriver jeg livet mitt opp hos applikasjoner eid av Silicon Valley. Jeg har full kontroll på fortellingen om meg selv, som jo er dagens nye markedsføringsvaluta.

Her en dag installerte jeg en NY (!) app som fulgte med hvor MYE jeg er på telefonen. Grøss. Til hvilket tider av døgnet. Selve appen oppdro meg nok litt til å beherske meg, men selv da ble tallene skremmende. Opp mot tre timer. I snitt et par timer hver dag. Og da er jo ikke skjermtid på data inkludert. Og jeg som klager på at jeg ikke får gjort alt jeg skal?

Så jeg slettet Snapchat. En av de artigste appene. Den jeg har hatt mye glede av. Bra beslutning! Skrev om det på Facebook (oh the irony!). En uke inn i detoxen har jeg full forståelse for at det er vanskelig å slutte med hardere substanser.

Dag 1: Hvorfor slettet du Snap, spør hjernen. - Jeg trodde jeg ikke brukte det noe særlig, svarte jeg meg selv. Følelsen av å gå glipp av noe var plutselig over meg. «Du som var blitt så god på snap», sa en kollega før hun måtte fortelle meg om tre ting som hadde skjedd i livet hennes, som jeg ikke hadde fått med meg siden jeg ikke lengre var der. «Lykke til» lød en sarkastisk kommentar på Facebook (tror jeg, fordi den hadde latterfjes med tårer). Snap-oholikerne var overalt. Jeg får et bilde på messenger med teksten «Streak» på. Min Snap-slutting møter motstand. Hvor er AA-møtet for Snap-avhengige?

Følelsen av å gå glipp av noe er jo ikke nytt. Hvis venninnene da jeg var tenåring skulle samles hos noen en kveld og jeg ikke fikk lov av pappa å være med, sa han det – kokrolig, selvsagt – at jeg ikke måtte være så redd for å gå glipp av noe. At han ikke i sin villeste fantasi kunne fatte hvor jævlig det var å gå glipp av akkurat dén kvelden med vennene, har jeg fortsatt vanskelig for å begripe. (Sjøl er han ganske god på ikke å gå glipp av noen verdens ting!)

Den samme følelsen trigges av sosiale medier. Jeg føler jeg er 14 år igjen. Jeg vet ikke hva folk driver på med. Hva gjør de? Hvilke morsomme situasjoner har de opplevd? Jeg må vente til jeg ser dem, så kan jeg spørre.

Dag 3: Hjernen: Kanskje har jeg sluttet å spørre vennene mine hva de driver med så ofte som før? Jeg forventer å bli fullt ut oppdatert på livene deres via sosiale medier. Ja, vi lever travle småbarnsliv her og der. Men det tar like lang tid å ta en telefonsamtale som å sende et par snaps. Det går kanskje fortere. Også er det hyggeligere. Hvorfor ble det så vanskelig å møtes? Ta en telefon?

Kanskje jeg skal prøve det i kveld.

Forskere lar seg nå fascinere av avhengigheten sosiale medier skaper hos folk. Det er sammenlignet med ruslignende opplevelser. Delinger, likes og hjerter skaper et stimuli i hjernen som er lik effekten av narkotiske stoffer. Ah. Den deilige dosen.

Vi drev også med noe som ligner på snapchat på ungdomsskolen. Jeg fant spor av dem her om dagen. Et A4-ark med små skrevne meldinger med ulike håndskrifter.  Jeg og skolevenninnen min utvekslet lappene – garantert midt i timen. Med dagens øyne var beskjedene ikke av presserende art. Det handlet om motebildet, venninner, kjærester og mødre. Like lite viktig som sosiale medier-innleggene mine i dag. Men de hadde så klart en funksjon: Deltakelse i det sosiale limet.

Det var garantert distraherende, for både oss som elever og for timen for øvrig, men det ga et samhold og en følelse av tilhørighet, og utviklet vennskap. I dag er vi fortsatt gode venner.

Dag 6: Hvorfor slettet jeg det igjen? Hva var poenget? Savn!!! Tar en selfie av meg selv og sender til et par utvalgte på Messenger. Ingen respons.

Kanskje handler sosiale medier om et grunnleggende behov vi har for å kommunisere med hverandre, lik lappene på ungdomsskolen. Ungdommen forteller at de er sammen, mens de ser på mobilene sine. De vet det meste om hverandre gjennom telefonene. De holder kontakten konstant. De er sjeldent alene.

Så når du ber poden skru av telefonen, så må du kanskje prøve å skru av din egen ei stund. Se hvor lenge du varer, før du har lyst å legge deg inn på et rehabiliteringssenter.

Dag 7: Ingen vil vel si noe om jeg reaktiverer kontoen min? Streak!!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse