Mange vil peke på Støres vestkantbakgrunn og rikdom som problemet.

Skriften på valg-veggen er at Jonas Gahr Støre har mislyktes som skipper for ei sosialdemokratiske skute som kom kraftig ut av kurs, og nå har gått på grunn etter det nest dårligste valgresultatet etter 2. verdenskrig.

Nå kommer havarikommisjonen, og den bør være nådeløst ærlig, for de som ikke allerede har hoppet over bord og forlatt skipet. Det vil være høyst oppsiktsvekkende dersom Støre får fornyet tillit etter det som kanskje er det mest smertefulle nederlaget noen politiker har opplevd i norsk politikk.

Støre var Ap-lederen som hadde alt, og skulle vinne alt. Hans ry som verdensvant utenriksminister, som en kompromissets mann, var tenkt å være hans sterkeste kort. Men det er altså ikke det velgerne etterspør. De vil ha tydelig lederskap, ikke vingling og vage kompromisser. Først i valgkampens siste fase maktet Støre å fremstå som noe mer enn et vandrende seminar.

Mange vil nå peke på Støres vestkantbakgrunn og rikdom som problemet. Det er en del av bildet. Men jeg hører ikke med blant dem som tror det er hovedforklaringen. Hvis Arbeiderpartiet velger en slik forklaring, gjør de det for enkelt for seg selv.

Forklaringen på Støres fall ligger i de politiske løsningene han kunne tilby. Eller mangelen på dem. Frieriet til KrF sendte for eksempel Støres egne velgere rett i fanget til SV

Forslaget om å øke skatten med 15 milliarder uten å ha noe svar på hva de skal brukes til var en tabbe. Og den kontraproduktive hamringen (og jamringen) på Sylvi Listhaug bar helt galt avsted. 

Støre var mer opptatte av å vise frem sitt gode sinnelag, enn å diskutere selve sakene. Oppildnet av den innvandringsliberale fløyen i eget parti lot Støre seg forlede til å angripe trollkvinnen i Frp.

Han vinglet i industripolitikken, og ble et haleheng til Senterpartiets motstand mot modernisering av Norge. Det kler Ap dårlig å opptre som et rent protestparti.

Strategien ser ut til å være snekret sammen på et lydisolert rom i Oslo, der ingen signaler fra resten av Norge har trengt gjennom. Spørsmålet mange vil stille seg er om Støre har hatt rådgivere som kan arbeiderbevegelsen, som kan Norge i det helt tatt?

Fokuset på retorikk, i stedet for politikk, styrket velgerne i troen på at Ap ikke vil adressere saker folk flest opplever som viktige. Det viste seg å være en håpløs strategi for et parti som tar mål av seg til å favne bredt.

Ap mislyktes også med å ta lederskap i fremtidens store dilemma; hvordan nullutslippsamfunnet kan innføres med klokskap og langsiktighet i det langstrakte landet vårt.  Norge er et land der flertallet ikke bor i byer, men i alle de små bygdene som befinner seg mellom Kirkenes og Oslo. Men Støre var passiv og overlot til Solberg å ta jobben med å advare mot MDGs utopier.  

De mange sakene rundt Støres formue og pengeplasseringer har også skadet Ap. Norge er et egalitært samfunn der vi forventer at de lederne som snakker om ulikhet med stort patos, lever et liv som samsvarer med dette.

Støres investeringer, og oppmerksomheten om tvilsomme fond og aksjer i byggeprosjekter, befinner seg milevidt fra hverdagen til folk i Norge. Det skapte distanse og svekket Ap-lederens troverdighet som leder for et sosialdemokratisk folkeparti.

Oppvasken i Arbeiderpartiet vil også handle om det Oslo-dominerte nettverket rundt partilederen, de som staker ut kursen og gir råd. Mye tyder på forståelsen av hvilke saker som er viktige for folk, er særdeles svak, mens hovedstadsarrogansen er desto mer fremtredende.

Rent kommunikasjonsmessig står Andøya og Bardufoss igjen som et sorgens kapittel. Partiet var både for og imot flytting av helikoptre og nedlegging av en flystasjon. Ap ble partiet det ikke var mulig å få noe klart svar fra. Derfor går Ap nå tilbake med 7,5 prosent i Troms, 8 prosent i Finnmark og nesten 10 prosent i Nordland. At det skjer etter fire år i opposisjon, er en ren fallitt. Nord-Norge er ikke lenger rødt, og Ap har ingen andre enn seg selv å skylde på.

Etter fire år med borgerlig regjering klarte ikke Støre å rettferdiggjøre behovet for Aps historiske posisjon i norsk politikk.

Han var ute av stand til å lage en troverdig fortelling om de utfordringene Norge står overfor. Det handler om et parti som i 2017  mislyktes med alt de alltid har vært gode på – å peke ut en retning og en kurs for landet. Under Støres ledelse har Ap mer og mer fremstått som et AUF for voksne.

Ap har vært selve sjefsingeniøren bak velferdsstaten. Partiet burde spilt en hovedrolle i Norge, i en verden preget av usikkerhet. Globalisering, automatisering, migrasjon, alt dette er politiske utfordringer som Ap burde hatt de beste svarene på.

I stedet synker partiet ned til stakkarslige 27,5 %, og ser ut til å vakle videre uten mål og nesten også uten mening. Det er arven Støre og dagens partiledelse vil etterlate seg til et ny lederskap, som får en tung ryddejobb.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

KrF-leder Knut Arild Hareide sier at det må bli en pause i sentraliseringen, likevel svek han Finnmarks befolkning og sørget for en tvunget sammenslåing av Troms og Finnmark. Og det selv om befolkningen i de to fylkene var i mot det.

3
297

Antallet ryper i Norge er halvert. Ønsker vi virkelig jakt på bestander i tilbakegang, og økt dødelighet hos en rypebestand som allerede ligger med brukket rygg?

4
342