Det er vanskelig å diskutere fag med Jon Helgheim fordi han, i likhet med hele Frp, er skeptisk til fagfolk og forskning, men faktum er at det foreligger svært mye forskning på effekter av straff. Det virker, men ikke etter hensikten, skriver Willy-Tore Mørch. Foto: Frederik Ringnes, Drammens Tidende

Sosionomer som skjellsord

Den handlingen man straffer stanser ofte umiddelbart men den gjentar seg igjen etter at straffen er over. Dette gjelder ikke bare fengselsstraff men all straffepåføring.

Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim er i et NRK studio daglig. Han aksler Sylvi Listhaugs tidligere rolle med glans. Jeg må si at jeg blir svimmel når han åpner munnen. Ikke av begeistring men av fortvilelse. Siste utspill var kritikk av oslopolitiet for ikke å ha greid å stoppe utviklingen av ungdomsgjengen Young blood på Holmlia som selger narkotika og skyter hverandre på åpen gate. Helgheim mener det er sosionomenes skyld. Det har foregått en sosionomisering av politiet hevder han, og løsningen er selvfølgelig hardere straff.

Det er litt uklart hva han mener med sosionomisering, men i politisk kvarter på NRK P2 tirsdag sa han at det var å gi ungdommene et klapp på skulderen og la dem gå uten straffeforfølgelse. Jeg er trygg på at Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) reagerer på at yrkestittelen er i ferd med å befeste seg som skjellsord.

Men budskapet hans er enkelt og besnærende fordi det vekker gjenklang hos folk som synes gjengvolden er forferdelig og ikke ser hva politiet gjør for å stoppe dem. Nok en gang samler FrP stemmer med feil forklaring på et vanskelig tema. Alternativet for Helgheim er altså streng straff for ungdommene som bryter norsk lov fordi det etter hans mening virker.

Det er vanskelig å diskutere fag med Helgheim fordi han, i likhet med hele Frp, er skeptisk til fagfolk og forskning, men faktum er at det foreligger svært mye forskning på effekter av straff. Det virker, men ikke etter hensikten. Den handlingen man straffer stanser ofte umiddelbart men den gjentar seg igjen etter at straffen er over. Dette gjelder ikke bare fengselsstraff men all straffepåføring.

Men straff, som defineres som å påføre ubehag, er forførerisk i sitt vesen fordi handlingen som straffes tilsynelatende forsvinner. Det forskningen viser oss er at det ubehaget som straffen representerer vil personen øyeblikkelig om mulig forsøke å fri seg fra. Vi kaller det fluktatferd og den er ledsaget av aggresjon og angst mot den strafferen. Hvis det dreier seg om fysisk straff av et barn eller ungdom vil fluktatferden enten være motangrep (tar igjen) eller passivitet (kapitulerer i øyeblikket). Men deretter vil personen forsøke å unngå lignende straff i fremtiden. Men det er ikke å la være å gjenta handlingen som ble straffet. «Å la være å gjøre noe» er ingen handling og er derfor en umulighet. Personen vil gjøre noe annet. For ungdom i kriminelle gjenger vil «det andre» være å gjøre den straffbare handlingen på en bedre måte. Bedre i betydningen at man ikke blir tatt eller at man kommer straffen i forkjøpe med vold mot strafferen. De gjør smartere lovbrudd eller vold for å unngå straffen. Noen ganger lykkes de, andre ganger ikke men vi ser tydelig faren for utvikling av voldsspiraler.

Fengselsstraff virker i prinsippet på samme måte. Personen er borte fra gata en stund, men vender tilbake med oppbygget hat mot politi og samfunn som har påført dem ubehaget. Deretter vil de gjøre noe for å unngå ny straffeforfølgelse som svært ofte er flere og andre straffbare handlinger. I Norge prøver vi å forebygge nye straffbare handlinger med å ha humane fengsler som respekterer fangenes egenverd og rettssikkerhet og samtidig lære dem et yrke de kan begynne med når de slipper ut. I FrP’s retorikk hører vi nedlatende kommentarer til de humane fengslene som at fangene er på ferie og at de har like god service som på et hotell.

Staffemekanismene som er beskrevet ovenfor er ikke «sosionomske» teorier som man av ideologiske grunner kan avvise. For det første er de samme mekanismene demonstrert med eksperimentelle studer på mange dyrearter, inklusiv mennesket. Og de har vært meget hensiktsmessige for artenes overlevelse. Evnen til å nærmest refleksivt å flykte fra ubehag og automatisk utvikle effektive unngåelseshandlinger og som tilsynelatende undertrykker handlingen som ble straffet har i utviklingshistorisk perspektiv gjort oss i stand til å overleve voldelige angrep fra fiender og utvikle alternative handlinger for å overleve. Disse mekanismene fungerer fremdeles oftest til det gode for menneskene men blir også aktivert i voldelig sammenheng. Hardere staffer trigger disse mekanismene og skapet mer vold og ulovligheter. Da er det mer fornuftig med «sosionomisering» ved å hjelpe barn i risiko for voldsutvikling inn i andre miljøer så de kan lære å overleve med lovlydige handlinger.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse