Body bilder: 
jeg hadde utstyrt meg med formidabel reiselektyre, den nesten 600 siders boken til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj, Slutten for det røde mennesket, også omtalt som «sovjetmennesket».
Vi hadde dyktige universitetsansatte russiske guider, som imidlertid i liten grad formidlet noe av den konfliktfylte nære historien russere har gjennomlevd

En turistreise vil naturlig vise fram et glansbilde av det landet som blir besøkt. Min ti dagers reise med elveskip fra St. Petersburg til Moskva via sjøer som Ladoga og Onega og elver og kanaler, gjennom et stort antall sluser og med stopp på steder underveis, var i sannhet et eventyr av skjønnhetsinntrykk og behag.

Vi reisende var imponert og entusiastisk i en grad som også avspeiler våre nedarvede negative forestillinger om vår store nabos usselhet formidlet gjennom den kalde krigen.  Vi så enorme samlinger av kunst og storbyer som kan måle seg med de vakreste i verden når det gjelder arkitektur, enten det er kirker, teatre, administrasjonsbygg eller eldre bygninger fra tsar- og sovjettiden til den imponerende utformingen av nyere skyskrapere og høyblokkboliger. Turismen viser nostalgisk den ortodokse kristne kulturarvens og den tsaristiske fortidens frambringelser av kirkekunst i byggverk med tårn av skinnende løkkupler og de mange palassene til en liten overklasse før 1917 (som bidrar til å forstå den store russiske revolusjonen), men byr også på safari i rolige kveldstimer til de mange undergrunnsstasjonene i metrosystemet i Moskva. De er slående vakre i kunstnerisk utforming: Stalins palasser for folket. Eksempler på den kommunistiske ideologien der enkeltindividenes private behov måtte underordnes fellesskapets. Trange, små boenheter i grå boligblokker der et eget familiekjøkken representerte et stort framsteg, men staselige kulturhus og en teknologiutvikling som gjorde at Sovjetunionen kunne sende det første mennesket ut i verdensrommet.

Vi hadde dyktige universitetsansatte russiske guider, som imidlertid i liten grad formidlet noe av den konfliktfylte nære historien russere har gjennomlevd. Men jeg hadde utstyrt meg med formidabel reiselektyre, den nesten 600 siders boken til nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj, Slutten for det røde mennesket, også omtalt som «sovjetmennesket». Som de fleste av bøkene til Aleksijevitsj bygger denne på hundretalls intervjuer med vanlige kvinner og menn som har sine røtter i Det veldige landet som var Sovjetunionen og har gjennomlevd statens oppløsning tidlig på 1990-tallet. Boka er et kor, en kakofoni, av stemmer fra enkeltindivid som forteller sine, oftest tragiske, historier og har sterke, ofte motstridende, oppfatninger. (Det er på sin plass å si at boken ikke vurderer hvor representative disse fortellingene er, selv om det framgår at forfatteren mener hun har fanget det typiske.)

Menneskene som levde i Sovjetunionen, i det store imperiet, og de som er blitt voksne etter dets oppløsning, har levd i to forskjellige verdener. I sovjettiden var det å samles på kjøkkenene, holde seg utenfor avlytting, rakke ned på makthaverne, diskutere skjønnlitteratur og poesi en vanlig beskjeftigelse. For mange representerte dette gode opplevelser, til tross for at virkeligheten knyttet til begreper som «likvideringer», «henrettelser», «forsvinning», «tortur», «fengsling» «forvisning til tvangsarbeidsleire i Sibir», og matmangel var et angstskapende bakteppe.

Den først høyt elskede «mineralvannssekretæren» Gorbatsjov, som var på vei til å lede det stolte fedrelandet til en sosialisme med et menneskelig ansikt, ble nærmest et hatobjekt og en sviker da den befriende politikken hans medførte oppløsning av unionen. »Jeg hater Gorbatsjov fordi han stjal fedrelandet fra meg». Større frihet representerte for mange en foraktet overgang til knefall for individualisme og kapitalisme, til markedets lover. Tanken på å skaffe seg alt av materielle goder, alt som den vestlige materielle verden kunne by på, ble hoveddrivkraft i menneskenes liv. Frihetene ble diktert av «Hans Majestet Forbruket. Av mørkets fyrste. Av begjærets og instinktenes mørke-«.

Da mønstrene raknet var det de som sto nært maktens tinder som gikk foran i å legge beslag på fellesskapets eiendom og bli de enormt rike nyrike som satte standarden for hva friheten skulle brukes til, - intelligentsiaen havnet i dyp fattigdom, likesom pensjonistene og andre store grupperinger i samfunnet.

Mentaliteten i den tidligere unionen er preget av det gjennommilitariserte samfunnet der heltene var de som kjempet i krig og det meste av nasjonalproduktet gikk til å produsere moderne raketter, bombefly og atombomber. Andre verdenskrig og den kalde krigen var terrorens tid som utviklet en psyke formet av «voldens vilkår». Stemmer hos Aleksijevitsj ytrer også at «Vårt land er et tsar-land av mentalitet, vi behøver en sterk leder».  

Utvilsomt sliter store deler av befolkningen i Russland med dårlige levekår: «Du trenger bare dra en fem mil ut fra Moskva… se hvordan folk lever. For noen fyllefester de har… I landsbyene er det nesen ingen mannfolk igjen… de pryler hverandre og drikker seg i hjel… De eneste som holder ut er kjerringene, de driver og graver i kjøkkenhagene sine».

Vår dyktige guide fortalte meg at Aleksijevitsj sine bøker ikke var satt pris på i Russland. Hun var fra Hviterussland og sterkt negativ i sin omtale av Russland og «nettopp derfor fikk hun Nobelprisen». Utsagnet sier ikke lite om russisk oppfatning av «Vesten».

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Det er vel et tegn på at man eldes, - det at man ser seg tilbake og sammenlikner ”før og nå.” Jeg har lenge hatt meninger om innvandring og integrering, - og det var ikke alltid like greit. De siste 3 til 4 årene har det imidlertid skjedd en endring.

0
15