Onsdag er det duket for nytt møte mellom direktør Christine Meyer i SSB og finansminister Siv Jensen. Her må all mistanke om sensur av byråets forskning ryddes av veien, dersom SSB fortsatt skal ha høy troverdighet hos det norske folk. Foto: Studio Vest AS

På troverdigheten løs

SSB og direktør Christine Meyer er i hardt vær om dagen. Kan omorganiseringen og flyttingen av forskere internt i byrået ses på som sensur av kontroversiell forskning, eller er det bare konspirasjonsteorier?

At Meyer tilsynelatende ikke ser at hun ikke er i posisjon til å slenge om seg med «private» meninger som i neste omgang går direkte på forskningen til egne medarbeidere, er ikke bare keitete, men også svært betenkelig.

Sjelden har vel en omorganisering skapt så høye bølger. Men rundt Statistisk Sentralbyrå (SSB), kjent for oss alle som den allvitende, saklige, kunnskapsbaserte og kanskje litt tørre og kjedelige leverandøren av statistikk og analyser, koker det. Konspirasjonsteoriene har gode dager, og de gjødsles ganske effektivt av topplederen selv.

Direktør Christine Meyer gjør det ikke enkelt for seg med sine uttalelser. En hjelpeløs opptreden i NRKs Politisk kvarter torsdag kan ha vært avskjedssøknaden fra den svært kontroversielle direktøren.

 For er det noe SSB er avhengig av, så er det folkets tillit. Statistisk Sentralbyrå har i alle år raget som bastion for de korrekte og uangripelige fakta om nasjonens tilstand. Helt siden 1876 har SSBs stempel på statistikker og rapporter borget for kvalitet og uavhengighet – og lagt premissene for mange viktige politiske beslutninger.

Men så kom innvandrings- og integreringsdebatten. Og det som hadde gått knirkefritt for seg i alle de årene konklusjonene var entydige og fortalte oss at innvandring var lønnsomt, og at Norge var helt avhengig av innvandring, var ikke like akseptert lenger. For tallene for arbeidsledighet og sosialhjelp, blant annet, viste noe annet: integreringspolitikken, i den grad vi hadde noen, virket ikke.

Integreringspolitikken må nødvendigvis basere seg på tall, fakta og kunnskap, når politikerne skal bestemme hvilke virkemidler som skal tas i bruk. Regjeringen Stoltenberg satte ned det første Brochmann-utvalget. SSB-forsker Erling Holmøy fikk i oppdrag å utvikle en modell for framskriving av langsiktige, økonomiske konsekvenser av innvandring og utvandring.

 Det var slutt på idyllen. De offentlig vedtatte sannheters tid var forbi. Det som i dagligtale fikk betegnelsen «innvandringsregnskapet» ble en svært viktig faktor i alle polariserte og emosjonelle debatters «mor»: innvandringsdebatten.

Regnskapet viser oss blant annet hvor viktig det er for norsk økonomi å få flere i arbeid, og at den norske velferdsmodellen holdes oppe av nettopp høy sysselsetting.  

To ganger fikk professor Grete Brochmann ved UiO i oppdrag å lede utvalg som utarbeidet rapporter om langsiktige konsekvenser av høy innvandring. Erling Holmøy var delaktig i begge. Nå er han en av 25 forskere som skal organiseres vekk fra forskning og over i statistikkavdelingen i SSB. Tvangsflyttingen bringer fram konspirasjonsteorier. Er dette en ordinær omorganisering eller har det sammenheng med at direktør Meyer ikke liker forskning på innvandring?

Christine Meyer sa i et intervju da hun ble tilsatt i SSB høsten 2015, at var det noe hun var villig til å gå i demonstrasjonstog for, så var det fortsatt innvandring. Hun har omtalt innvandringsregnskapet som et «sårt punkt». Hun har også uttalt at hun frykter at innvandringsregnskap kan stigmatisere enkelte grupper. I Politisk kvarter ga hun konspirasjonsteoretikerne ytterligere vann på mølla ved å si at hadde hun fått spørsmålet om innvandringsregnskap på sitt bord første gang det var aktuelt, kunne man tatt en debatt om det var riktig å utarbeide det eller ikke. Men, la hun til, det jo kunne tenkes at resultatet hadde blitt regnskap likevel. Og så forsikret hun at hun er en profesjonell leder som holder jobb og egne oppfatninger strengt adskilt.

Stridens kjerne er hvorvidt Meyer vil la sine personlige politiske preferanser influere på SSBs forskning? Er omorganiseringen av helt ordinær karakter, eller kvitter hun seg med sterke forskere og framtidig uønskede forskningsresultater?

At Meyer tilsynelatende ikke ser at hun ikke er i posisjon til å slenge om seg med «private» meninger som i neste omgang går direkte på forskningen til egne medarbeidere, er ikke bare keitete, men også svært betenkelig.   

Men det mest betenkelige ved denne omorganiseringen er at byrået bygger ned forskningsavdelingen. Det bekymrer langt flere enn finansminister Siv Jensen, som har kalt SSB-direktøren inn på teppet i to omganger. Også Ap og Trond Giske er uroet over beslutningen. Forskningsavdelingen leverer nemlig viktig grunnlagsmateriale for politiske beslutninger. I så måte er det interessant å vite hvem som er de største brukerne av sosialhjelp, for eksempel. Uten slik kunnskap blir det neppe gjort noe for å rette opp forholdet.

Kommende onsdag skal direktør Meyer i nytt møte med finansministeren. Det viktige for Siv Jensen nå er å sikre at SSB fortsatt skal være en kompetent leverandør av «offisielle statistikker og analyser av høy kvalitet», for å sitere byråets egen hjemmeside. All mistanke om sensur av byråets forskning må ryddes av veien, skal SSB fortsatt ha høy troverdighet hos det norske folk. Det er i så måte liten tvil om at bråket har svekket SSB.

Ytterligere omdømmetap har ikke SSB råd til. Det trenger man ikke noe regnestykke for å forstå.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer