Som ungdom i verdens rikeste land kan jeg ikke finne meg i at vi ikke tar et ansvar for noen av de mest sårbare vi har. Det sitter i dag 130 enslige mindreårige asylsøkere på mottak rundt om kring i landet som fyller 18 år i oktober og november. Mange av de kommer til å rømme landet i frykt for å bli deportert, og mange sitter lenge oppe om kveldene med tankene sine, skriver Jon Machlik. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Stans tvangsreturer til Afghanistan!

Det sitter i dag 130 enslige mindreårige asylsøkere på mottak rundt om kring i landet som fyller 18 år i oktober og november

Det har gått et år siden første gang jeg var på et asylmottak. Her traff jeg mange unge gutter som hadde flyktet fra krig og terrorisme i sine hjemland – og de aller fleste var afghanere. Siden den gang har jeg knyttet sterkere bånd til beboerne på mottaket, og etter å ha vært på helgebesøk på mottaket og invitert noen av guttene hjem til meg, så har vi blitt gode venner. Dette er også sårbare ungdommer. De har ofte vært flere måneder alene på flukt, og har ikke lenger kontakt med familien sin. Mange sliter med traumer og vonde minner fra fortiden. I Norge møter de et helt nytt samfunn med en annen kultur og et nytt språk. Man skulle trodd de skulle få en ny mulighet til et bedre liv i trygge Norge. Likevel så sitter mange av vennene mine på mottak og gruer seg til å fylle 18. Mens norske ungdommer kan feire med å kjøre bil og kjøpe alkohol, så betyr 18-årsdagen slutten på tiden i Norge for disse ungdommene.

Slik har det ikke alltid vært. I 2015 fikk nesten alle enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan permanent oppholdstillatelse, mens man i 2016 ga 2/3 permanent opphold. Hittil i år har bare 1/4 fått innvilget permanent oppholdstillatelse, noe som ikke reflekterer hvordan forholdene i Afghanistan er. 2016 var det blodigste året på flere år, og barn blir rammet i større grad enn tidligere. Røde Kors meldte i forrige uke at de trekker seg ut av de nordlige delene av Afghanistan. Det er rett og slett for farlig – selv for hjelpeorganisasjoner – å oppholde seg i der. Amnesty har også engasjert seg. På 10 dager har de samlet inn 25.000 underskrifter for å stanse returneringen til Afghanistan. Det er bred enighet innenfor fagmiljøene om at det ikke er forsvarlig å returnere mennesker tilbake til Afghanistan. Selv ikke politiet som uttransporterer afghanerne tør å sove over i hovedstaden.

Likevel har regjeringen fortsatt å implementere sin strenge asylpolitikk. Gjennom å fjerne rimelighetsvillkåret – som skal sikre at asylsøkerne får en trygg fremtid i hjemlandet – så har man gjort det mulig å overlate nylig myndige afghanere til seg selv, uten noe som helst krav til oppfølging. De færreste klarer seg. Fremskrittspartiet applauderer utsendingene og viser til UDI sin vurdering av Afghanistan, når de blir spurt om sikkerhetssituasjonen i landet. Selv om det er nettopp Fremskrittspartiet som har instruert UDI i behandlingen av asylsakene.

Som ungdom i verdens rikeste land så kan jeg ikke finne meg i at vi ikke tar et ansvar for noen av de mest sårbare vi har. Det sitter i dag 130 enslige mindreårige asylsøkere på mottak rundt om kring i landet som fyller 18 år i oktober og november. Mange av de kommer til å rømme landet i frykt for å bli deportert, og mange sitter lenge oppe om kveldene med tankene sine. Jeg blir flau av å være norsk, når Norge sender de ut på en ny flukt – selv etter å ha lært språket og fått venner i Norge. Nå håper jeg at både enkeltpersoner og politikere finner medmenneskeligheten og lar disse sårbare ungdommene få bli.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer