Norge må snarest sanere sin basepolitikk og de selvpålagte restriksjonene og ta tilbake det sikkerhetspolitiske handlingsrom.

Norge trenger mer enn noen gang alliert bistand og tilstedeværelse. Vi må fri oss fra den tvangstrøyen disse restriksjonene representerer og ta tilbake vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom.

200 amerikanske soldater på rotasjon på Værnes og nå kanskje et tilsvarende antall i Troms? Er vår sikkerhetspolitikk i endring og står vår antikvariske basepolitikk og selvpålagte restriksjoner for fall? Hele forutsetningen og atmosfæren for å beholde disse restriksjonene oser av kald krig-holdninger. Den kunne sånn sett være skrevet på 1950, 60 eller 70-tallet. De ivrigste forkjemperne forutsetter at norsk basepolitikk og våre selvpålagte restriksjoner fra sent 1940 tallet fortsatt skal være styrende for vår sikkerhetspolitikk. De selvpålagte restriksjonene og vår basepolitikk ble utformet i en turbulent tid etter den andre verdenskrigen.

Norge forlot nøytraliteten og søkte alliansetilknytning. Norge endte opp i NATO, dog ikke fullt og helt, men stykkevis og delt. Etter sterke trusler fra Russland om blant annet invasjon, bøyde Norge av og imøtekom russerne. I praksis betydde det å demilitarisere Finnmark og nekte permanente allierte baser og personell i Norge. Tiltakene skulle blidgjøre russerne og var først og fremst rettet mot amerikanerne, selve kjernen i alliansen. Denne utenrikspolitikken er i nærmere 70 år blitt gjentatt og genierklært. Det har hindret norsk politisk innovasjon og nytenkning.

En slik utenrikspolitikk hadde kanskje sin berettigelse under den kalde krigen. Jeg sier kanskje, fordi Norge ville sannsynligvis beholdt like mye, om ikke mer selvstendighet og sjølråderett med amerikanske/engelske baser i Norge. Økonomisk ville Norge ha tjent på det. NATO er, selv om enkelte motstander hevder det motsatte, en demokratisk organisasjon grunnlagt på konsensus, en stat en stemme. Men som i alle internasjonale relasjoner har NATO også et småstats versus stormakts forhold. Men er det noe sted dette er mer synlig og fremtredende enn i vårt forhold til Russland?

I 1989 falt Berlin-muren og jernteppet. Selve symbolet på den kalde krigen forsvant. Senere kollapset Sovjetsamveldet. Og hele den globale situasjonen ble meget flytende og gamle motsetninger kom til overflaten. Gamle østblokk-stater søkte trygghet i EU og NATO. Finland ble etter vinterkrigen påtvunget en ydmykende vennskapsavtale med Russland der russerne styrte utenriks- og forsvarspolitikken.  Men Finland benyttet anledningen allerede høsten 1990 til å kvitte seg med den. De gjenvant sin frihet, selvstendighet og sikkerhetspolitiske handlingsrom. Da burde Norge ha avskaffet sin basepolitikk og sine selvpålagte restriksjoner. For de er og var vel selvpålagt?

Men Norge forble i den kalde krigens politikk, spesielt med hensyn til Russland. I hele denne perioden og fram til i dag har det vært Russland som har definert, tolket og passet på at Norge har etterlevd sin egen basepolitikk og de selvpålagte restriksjonene. Det har de gjort ved å karakterisere enhver norsk som alliert bevegelse som provokativ og aggressiv. Da de har lyktes meget godt i sin retorikk fortsetter de med den. Dette er, som uttalt av NATOs generalsekretær Stoltenberg, en del av Putins overordnede strategi for å svekke og splitte Europa og NATO.    

Dette har blitt en sikkerhetspolitisk tvangstrøye for Norge. Det begrenser vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom og vanskeliggjør nødvendig fleksibilitet i en verden i rask forandring. Men illusjonen om «den evige riktige sikkerhetspolitikken» hersker fremdeles, derfor kommer spørsmålet om uthuling av basepolitikken opp igjen og igjen. Men vår basepolitikk og de selvpålagte restriksjonene hører hjemme på den sikkerhetspolitiske skraphaugen. 

Skulle Norge takke nei til amerikanske soldater begrunnet i vår utdaterte basepolitikk, sier vi samtidig at disse soldatene utgjør en trussel mot Russland. Et slikt vedtak vil stå i sterk kontrast til de kampflyene vi i perioder har stasjonert i Baltikum, og dit vi nå også sender norske soldater. I følge vår egen politiske retorikk utgjør denne norske NATO bistanden ikke noen trussel mot Russland. Det norske styrkebidraget til Baltikum er der i henhold til alliansens Artikkel 5. De skal vise solidaritet, gi beroligelse og være stabiliserende. Noe tilsvarende aksepteres ikke i Norge, der er enhver tilstedeværelse av allierte og spesielt amerikanske styrker provoserende, aggressivt og destabiliserende.

Putins politikk bygger på fremmedfrykt, først og fremst overfor eget publikum. Det å skape fiender og legge skylden på disse er kjent politikk i diktaturer, spesielt i vanskelige tider. Og nå trenger Putin fiender. Men skal norske politikere og eksperter hjelpe og forsterke Putins fiendebilde ved å selv si at enhver militær bevegelse her hjemme er en trussel? Putin vil naturligvis forsterke denne oppfatningen ved å vise til norske utsagn som: «de sier jo selv at de er en trussel mot moder Russland». En kan jo spørre seg hvem disse ekspertene jobber for direkte som indirekte. Norge må snarest sanere sin basepolitikk og de selvpålagte restriksjonene og ta tilbake det sikkerhetspolitiske handlingsrom.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I en leder skriver Nordlys at stortingsflertallet i juni fikk vedtatt en produksjonsavgift på oppdrettsfisk. Det kan se ut som om avisa har leid inn SVs Torgeir Knag Fylkesnes til å være lederskribent.

0
47