Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg regnes som Barentssamarbeidets far.

Erna Solbergs blindsone i nord

Solberg-regjeringen svikter arven etter Thorvald Stoltenberg og Barentssamarbeidet, mener Nordlys.

De viktige samarbeidsprosjektene mellom Norge og Russland i nord ser ikke ut til å stå høyt i kurs i det norske Utenriksdepartementet (UD). At utenriksministeren reiser på besøk til Washington og har samtaler med høytstående medlemmer i Trump-administrasjonen er selvsagt viktig. Men hvorfor nedprioriterer UD tilsynelatende det grenseoverskridende samarbeidet mellom Norge og Russland i nord?

11. januar i år kunne Barentssekretariatet i Kirkenes feire sin 25-årsdag. Opprettelsen av sekretariatet kom som en følge av ønsket om en ny tilnærming til Russland etter den kalde krigens slutt. Det var daværende utenriksminister Thorvald Stoltenberg som var pådriver for det som skulle bli kjent som Kirkenes-erklæringen. I forkant fant det sted et møte i Tromsø den 24. april 1992, der fylkesordførerne i de tre nordligste fylkene møtte guvernøren i Murmansk og Arkhangelsk sin viseguvernør. De opprettet en arbeidsgruppe som senere la frem et forslag til samarbeidsavtale. Den 11. januar 1993 ble den historiske dagen da Thorvald Stoltenbergs visjon om et fredelig samarbeidsprosjekt mellom fem land i det han definerte som Barentsregionen, ble en realitet. Kirkenes-deklarasjonen kunne signeres. Samtidig vedtok man at det skulle opprettes et sekretariat i Kirkenes.

12. januar ble så det nye, norske generalkonsulatet i Murmansk åpnet. Og i Kirkenes åpnet det russiske generalkonsulatet sine dører den 6. august. Barentssekretariatet i Kirkenes ble så offisielt åpnet den 18. oktober 1993. Disse etableringene utgjorde et kvantesprang i forholdet mellom Norge og Russland. Barentssamarbeidet og Barentssekretariatet har vært de viktigste verktøyene for et folk til folk-samarbeid som har vekket interesse over hele verden. I dag kan sekretariatet se tilbake på rundt 4 500 store og små Barents-prosjekter, realiseringen av et grenseboerbevis som gjør det enklere å krysse grensen mot Russland begge veier, og alt i alt en rekke norsk-russiske samarbeidsprosjekter om grenseoverskridende kultur, idrett, handel og mye annet. Det har bygget forståelse, vennskap, tillit og uvurderlige nettverk.

Barentssekretariatet er eid av de tre nordnorske fylkeskommunene og finansiert av UD. I løpet av disse 25 årene har organisasjonen vært et svært viktig element i norsk utenrikspolitikk. Mens Norge har fortsatt sin nære tilknytning til USA og den vestlige forsvarsalliansen, har man samtidig sett det som viktig å ha flest mulig kanaler åpne mot Russland. Den lange linjen i norsk sikkerhetspolitikk overfor Russland har vært både avskrekking og beroligelse. Barentssekretariatet og det aktive samarbeidet med våre russiske naboer i nord har vært et uhyre viktig pustehull i alle disse årene, uansett endringer i det storpolitiske klimaet.

Det er derfor oppsiktsvekkende at sekretariatet nå muligens imøteser økonomiske kutt fra UDs side. Siden februar 2017 har Barentssekretariatet vært i forhandlinger med UD om driftsmidler for 2018 og utover, men ingen avtale er klar ennå, nesten et år etter første møte om nye midler. Det gir et inntrykk av at UD ikke ønsker å prioritere norsk-russisk samarbeid i nord. Vi finner det svært underlig at Barentssekretariatet blir gjenstand for en så stemoderlig behandling av Solberg-regjeringen. Men det samsvarer med flere andre inntrykk som til sammen tegner et bilde av det som later til å være en blindsone i denne regjeringens utenrikspolitikk. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!