SOSIALE KODER: Vi godtar en idé om at en del menn ikke kan ta del i vanlige, sosiale koder sammen med resten av befolkningen. Som om de mangler en grunnleggende kontakt med samfunnet og menneskene rundt – fritatt for folkeskikk. Og at vi andre skal måtte ta hensyn til dette unntaket når vi reagerer på upassende oppførsel. Illustrasjon: Colourbox

Den stille aksepten

Hvor går grensen for hva kvinner skal tåle av seksuell trakassering?

Så lenge dette får fortsette gir også vi som samfunn en stilltiende aksept av at kravene til normal oppførsel ikke trenger å gjelde alle.

Den siste uken har Langeland-saken preget mange rom i norske debattfora. UiS-professor Nils Rune Langelands seksuelt eksplisitte meldinger til unge studenter har opprørt mange. De publiserte meldingene består blant annet av innhold som «Kan jeg kjøpe trusene dine?» og «Liker du rimming?». En av mottakerne fikk nok og publiserte bilder av samtalene for å advare andre unge kvinner. Det utløste en kjedereaksjon fra flere andre som hadde opplevd lignende tilnærmelser fra samme person.

Saken er ikke enestående, ei heller trolig den verste av sitt slag. Responsen den har fått viser i større grad til et mer underliggende enn bare den konkrete saken: Seksuell trakassering gjennom skjermkontakt skjer langt oftere enn offentligheten får nyss om. De fleste seksuelt trakasserende meldinger vil passeres i stillhet av mottaker, selv om vi vet at én av ti unge kvinner opplever seksuell trakassering på arbeidsplassen – hver måned.

Det kan være mange grunner til at man velger ikke å si noe høyt om det. En av dem er åpenbart responsen slike saker får og konsekvensen av å stå fram med det: Hets, kallenavn og trusler i sosiale media. Offeret mistenkeliggjøres, og den som trakasserer forsvares med et «han visste ikke bedre».

Det til tross for at lovverket er på offerets side: «Med seksuell trakassering menes uønsket seksuell oppmerksomhet som er plagsom for den oppmerksomheten rammer.» Likevel angripes offeret, mens avsenderen foreslås beskyttet og trakasseringen reduseres til «forsøk på flørting» eller «misforståelse av sosiale koder». Det er provoserende.

I Facebook-tråder deler mange en mening om at kvinner må tåle seksuelt trakasserende meldinger. Når kvinner reagerer med avsky på slike meldinger avfeies og avvises det som «prippent» og «konservativt».

Så lenge dette får fortsette gir også vi som samfunn en stilltiende aksept av at kravene til normal oppførsel ikke trenger å gjelde alle.

Vi godtar en idé om at en del menn ikke kan ta del i vanlige, sosiale koder sammen med resten av befolkningen. Som om de mangler en grunnleggende kontakt med samfunnet og menneskene rundt – fritatt for folkeskikk. Og at vi andre skal måtte ta hensyn til dette unntaket når vi reagerer på upassende oppførsel.

Det skal vi ikke. En slik undervurdering av menn går jeg ikke med på. Ignorering eller direkte avvisning er ikke vanskelig å forstå. Mange vet det. Likevel foregår seksuell trakassering i alle former daglig, både på internett og i det virkelige liv.

Det betyr selvsagt ikke at det ikke skal være lov å flørte, lov å ta initiativ – også på arbeidsplasser, i klasserom eller på bussen. Men nei betyr nei og ignorering betyr også nei.

Barrierene for forsøk på seksuell kontakt blir høyere jo større maktforskjellen mellom personene er. En 53 år gammel professor har langt større maktressurser enn en 24 år gammel student. Det er udiskutabelt. I en slik relasjon eksisterer ikke «uskyldig flørting». Det er ikke greit å trakassere selv om man ikke mente noe vondt med det.

Menn bør være fint kapable til å forstå når oppmerksomhet er uønsket. Og kvinner? Vi skal tåle mye. Men også der går en grense, og denne saken vitner om at grensen for lengst er passert.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!