KONFLIKT: Erna Solberg er på kollisjonskurs med finnmarkingene. Her fra et besøk i Karasjok i 2014. Foto: NTB Scanpix

Stopp galskapen nå!

Prisen for å tvinge sammen Troms og Finnmark har blitt for høy, skriver Skjalg Fjellheim.

Fredag har Monica Mæland innkalt til første møte i den såkalte fellesnemnda for Troms og Finnmark.

Det skal finne sted i Alta. Men situasjonen er kaotisk og uoversiktlig, ingen vet hva mandatet blir eller hvor mange som stiller i nemnda.

Mæland har delt ut svært dårlige kort til de stakkars fylkespolitikerne i Troms. De har så langt sluttet lojalt opp om Stortingets vedtak, og belønningen er at de sitter igjen med en fæl svarteper i Mælands kortstokk.

Statsråden mener at Troms kan styre en sammenslåing alene, dersom det virkelig er slik at Finnmark nekter å delta, slik alt nå tyder på.

Dette er uverdig av regjeringen, ja rent ut sagt et overgrep. Troms blir satt i en umulig situasjon og risikerer evig uvennskap med  Finnmark.

Rekk opp hånda den første som melder seg frivillig til det som - slik jeg kjenner finnmarkingene - trolig vil bli oppfattet som et fiendtlig «okkupasjonstyre» i Finnmark?

Svaret er at det vil ingen, selv ikke utrustet med ferske forskrifter fra inndelingsloven som våpen. Hvis Troms nå går regjeringens ærend, kan resultatet bli at indre splid lammer all regional utvikling i år fremover.

Og husk, det er ikke en sjel i Troms som har bedt om bli trukket gjennom dette politiske flammehavet.  Mange spør dessuten: Kan vi ikke få slippe å leve sammen med finnmarkinger som mener de er så spesielle at ingen forstår dem?

Sammenslåingen mellom Troms og Finnmark har så langt ikke gitt noen målbare resultater. De to fylkesmannsembetene er fusjonert. Men det er umulig å se noen klar gevinst i form av effektivisering. Alle offentlige ansatte skal få beholde jobbene sine.

For øvrig er resultatet splittelse og bare splittelse. Mellom Finnmark og Oslo, mellom Finnmark og Tromsø. Men også internt i de to fylkene.

I Nord-Norge må man tilbake til Alta-saken for å finne maken til spetakkel. Men det er en vesentlig forskjell, Alta-saken i 1981 var en strid som splittet Finnmark, mens tvangssammenslåingen fører til det motsatte. Den samler Finnmark.

Den eneste grunnen til at ingen har trukket i nødbremsen, ser ut til å være at systemet ikke tåler å ikke få viljen sin, til tross for at vi nå ser et tydelig bilde av en reform som er blitt til mot alles vilje.

Det virker som om regjeringen ikke kan akseptere å tape mot 75.000 finnmarkinger. Dermed opphører også fornuften.

Men det går an å stoppe denne prosessen nå. Og det bør skje før skaden som forvoldes blir for omfattende. Det vi i nord nå venter på, er at Mæland skal innrømme det åpenbare. Vi har kommet til et punkt hvor situasjonen tilsier at hun må trykke på pauseknappen.

Deretter kan den politiske kverna langsomt begynne å male motsatt vei. I retning av å erkjenne at tvangssammenslåingen mellom Troms og Finnmark, på dagens premisser, ikke bør gjennomføres. Prisen har blitt for høy, også for Norge.

For det er også en sikkerhetspolitisk dimensjon ved dette, som er sterkt underkommunisert. Vårt grenseområde mot en stormakt, bør ikke ligge i vedvarende åpen konflikt med sentralmakten i Oslo.  Det er svært skadelig for Finnmark, og det er svært skadelig for våre nasjonale interesser.

Så er det selvsagt et paradoks at Nord-Norge trygler og ber om å få være inndelt i tre små fylker, mens resten av landet samler seg i store og folkerike regioner.  

Det er stor fare for at vi blir tre nordnorske spurver i tranedansen. Men alt har som kjent sin tid. Og vi er simpelthen nødt til å erkjenne at det som nå skjer, ikke har noen vinnere. Bare tapere.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse