De store problemene

Vi skyver problemet foran oss, det er så allikevel umulig å forestille seg konsekvensene når man sitter i superfredelige, grisgrendte, superrike Norge. Og det er absolutt ingenting aktivt vi kan gjøre med det.

Det er på Jorden nu to hovedproblemer. Det er ikke ekstremislamister kontra Vestens sivilisasjon. Sånt kommer og går. Det er ikke Nord-Korea. Sånt kommer og går. Det er fremfor alt ikke NATO-USA, Ukraina og Russland. Den konflikten er i stor grad en propagandakrig som vil være slutt øyeblikkelig når lederne – ikke minst de på vår side- tar til vettet og ser realitetene i øynene, uformørket av imperialistiske ambisjoner.

De to store hovedproblemene er overbefolkningen som kanskje løser seg, men som vi ikke kan gjøre noe med, ikke aktivt, ikke målrettet politisk – og det er klimaendringene som vi efter min mening eventuelt kan bremse litt, men ikke stanse,

 Vi er i dag knapt åtte milliarder mennesker på Jorden, for noen få år siden var vi 4 milliarder, og tallet øker stadig. Forskerne sier at vi allerede er for mange for en bærekraftig utvikling, hvor det tas hensyn til resurser i naturen – som vi alle direkte eller indirekte lever av. Og kanskje vi et kort øyeblikk også skal tenke på våre medskapninger, både planter og dyr som i stor og skremmende målestokk holder på å forsvinne, fordi vi rett og slett tar plassen deres og eter maten deres.

FN har beregnet at med den farten utviklingen går nu, så vil det i år 2100 være bortimot 20 milliarder mennesker på Jorden. Det høres mye ut, tallet er kanskje feil (er helt sikkert feil), men det som er nærmest helt sikkert sant, er at i våre barns levetid vil det være dobbelt så mange mennesker på Jorden som i dag. Økningen av befolkningen kommer i liten grad i vår del av verden. Vår norske reproduksjon er i underkant av 2 per par, utregnet efter total befolkning og antall nyfødte. Var det ikke for en liten innvandring, så ville vi bli færre her i landet. Stort sett er det likens i Europa og Nord-Amerika. Den avgjørende økningen kommer for det meste i U-land og nesten-U-land. I enkelte afrikanske land er reproduksjonen bortimot 10! –til sammenligning med den europeiske knapt 2.

Og alle vil ha det bedre, alle vil ha innlagt vann og strøm og vil ha biler og veier og bedre mat og helsestell og skoler – omtrent som vi har det, og hvordan kan vi nekte dem det?

Vi får av og til høre sånt som at reproduksjonene i Afrika osv vil flate ut når folk får det bedre. Hvordan vet vi dét? Og hvordan vet vi at økningen i folks levestandard, altså ressursbruken ikke vil øke raskere enn minskningen i reproduksjonen? Vi skyver problemet foran oss, det er så allikevel umulig å forestille seg konsekvensene når man sitter i superfredelige, grisgrendte, superrike Norge. Og det er absolutt ingenting aktivt vi kan gjøre med det.

Det er bare internasjonale stor-idioter med forretningsmessige interesser i å motsi det helt åpenbare, eller våre egne småidioter som ikke innser at klimaet på Jorden holder på å endre seg dramatisk. Det er ikke slik at det i vår levetid kommer til å bli vesentlig varmere overalt, bl.a. her vi bor. Men noen steder (Midt-Østen, Sentral-Asia) er allerede det blitt betydelig, drepende varmere, andre steder ikke.

I vår del av verden merkes endringen foreløpig mest som nedbør, stormer, jordras. Kanskje blir det merkbart varmere her også i vår levetid kanskje ikke.

Hva klimaendringene dypest sett skyldes, er jeg stadig vekk usikker på. Klimaforskerne burde vært litt mer ydmyke enn de har vært til nu. Det er sikkert sant at menneskeskapt CO2 bidrar, efterhvert også sekundært methan. Men er det hele sannheten? Er dette en liten eller stor del av sannheten?  Klimaforskerne har laget modeller. Men modeller er beskrivelser, ikke forklaringer? Ganske lenge efter at Kopernikus´ modell av planetens bevegelse forelå, passet fortsatt den gamle ptolemaiiske bedre med observasjonene. Det var Newton, hundreåret efter som forklarte fenomenet, ikke ved å se på modellene, men ved å se på mekanismene. Vi vet at Jorden har vært igjennom mange perioder av varme og av kulde i sin utvikling, lenge før det fantes mennesker og menneskeskapt forurensning.

De store isene på Grønland og i Vest- Antarktisk smelter i urovekkende grad, ikke bare ved at isene smelter på overflaten og renner i havet, men ved at relativt varmt havvann lager seg kanaler under isene, og forårsaker enorme floder, sjøer på størrelse med et norsk fylke. I Antarktisk smelter i år over 300 kubikk-kilometer is! –antagelig bare begynnelsen. Også isen i Øst-Antarktisk, den virkelig store massen, har begynt å røre på seg. Forskerne sier at hvis det ikke hender noe helt dramatisk som vi nu ikke forstår, så vil havet år 2100 være 1-1.5 meter høyere. Smelter Øst-Antarktisk så stiger havet over 20 meter. Det tar et par hundre år. Men et par hundre år, det er tidsrommet efter 1814, ikke så veldig lenge.

 Ingenting jeg har lest eller hørt, har overbevist meg om at dette kan stanses. De tiltakene politikerne vil innføre er helt, helt inadekvate.  Og selv om vi helt kunne stoppe menneskeskapt CO2 – vil det være nok? Er det noe annet, mye større som ligger under?

Derimot er det noe som er så sikkert som noe kan bli om menneskers fremtid: Dette vil fortsette. Isene vil smelte. Vi kan ikke stoppe det. Havet vil stige en meter i våre barns levetid. OG HVA GJØR VI MED DET? Hvordan forberede oss på havstigningen, på forandringene i livsforholdene rundt omkring i verden, de enorme folkevandringene som vil komme. Det hører vi veldig lite om. Bare småtteri om el-biler og kvotekjøp og Parisavtalen. Politikere våkn opp! Vi må forberede oss på de virkelig store endringene i våre livsforhold, antagelig om 60-80 år.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!