Først når målene og tiltakene er avklart – og er mest mulig tverrpolitisk forankret – blir det interessant å diskutere virkemidler.

Det er ikke småtteri våre 43 folkevalgte i Tromsø skal ta stilling til i disse dager. Bymiljøpakken er trolig den største beslutningen de fleste av dem skal ta i sin politiske karriere. Ikke bare det: Beslutningen vil få konsekvenser for alle kommunens innbyggere både på kort sikt og i generasjoner framover.

Konsekvensene er store, og for mange av oss er de nok vanskelig å få tak på, enten kommunepolitikerne sier ja eller nei til pakken – og enten det blir innført bompenger, økt drivstoffavgift eller en kombinasjon av disse avgiftene.

Hva betyr nye avgifter for min familie, for vår bydel og for Tromsø? Hva får vi egentlig igjen for økte avgifter? Trenger vi denne pakken? Trenger vi alt i pakken? Spørsmålene er mange og høyst legitime.

Presset på dem vi har valgt til å ta den endelige beslutningen er nå helt utenom det vanlige. Naboer, familie, venner, interessegrupper og partifeller forsøker å påvirke utfallet gjennom direkte kontakt, leserinnlegg i byens lokalaviser – samt debatter i redigerte og sosiale medier.

Noen få utsetter våre folkevalgte for sjikane og trusler. De fortjener ikke å bli hørt, men har snarere parkert seg selv i debatten. De aller fleste bedriver imidlertid helt legitim påvirkning basert på sin overbevisning. Det er viktig. Dersom prosjektet skal ha legitimitet i årene som kommer, er det avgjørende at Tromsøs innbyggere tar ordet, fremfører saklige argumenter - og ikke minst er det viktig at folket blir hørt.

Det betyr ikke at alle får viljen sin til slutt, det er simpelthen ikke mulig. Det er derfor vi har valgt politikere som skal ta beslutninger på vegne av oss, fellesskapet.

Lokalpolitikerne sitter ikke i kommunestyresalen for å ta beslutninger som skal gjøre dem populære. I dette tilfellet skal de ta en avgjørelse, vel vitende om at den vil få negative konsekvenser for mange enkeltpersoner og grupper. Spørsmålet blir da: Er gevinsten for fellesskapet så stor at den trumfer ulempene for den enkelte?

Neste spørsmål: Klarer vi å se gevinsten? Mye tyder på at vi ikke gjør det, ikke minst fordi en stor del av debatten nå handler om bompenger og økt drivstoffavgift.

Jeg savner at flere politikere først er tydelige på hva de vil oppnå med bymiljøpakken, og dernest hvilke tiltak den skal inneholde. Først når målene og tiltakene er avklart – og er mest mulig tverrpolitisk forankret – blir det interessant å diskutere virkemidler.

Hvis hovedmålet med prosjektet er å dempe bilbruken, vil det sikreste virkemiddelet trolig være bomringer. Jeg understreker sikreste, for det eneste vi kan være sikre på, er at vi ikke vet hvor stor trafikkdempende effekt vi oppnår ved å skru opp den lokale drivstoffavgiften med tre til syv kroner. Grunnen er ganske enkelt at ingen andre har skrudd opp prisen såpass vesentlig før oss.

Bompenger har vi, på den andre siden, mange erfaringer med. Vi kan ikke forutsi eksakt hvor mye x antall bompengestasjoner i Tromsø vil redusere bilbruken. Derimot er det flere forhold som tyder på at bompenger vil være en sikrere inntektskilde enn økt drivstoffavgift. Vi vet nemlig ikke hvordan bilparken vil se ut i Tromsø om 10-15 år, men alle bilister i Tromsø kan pålegges å betale for fellesløsningene gjennom bompenger, enten motoren går på bensin, diesel, strøm, vann eller olivenolje.

Paradoksalt nok vil et slikt bompengesystem, der alle bilister betaler, ikke belønne de som kjører miljøvennlig. Da må argumentasjonen være at alle bilister som nyter godt av bedre infrastruktur og transportløsninger, skal bidra.  

Det leder oss over til rettferdighet. Om bompenger oppleves som mer rettferdig enn økt drivstoffavgift, er mer diskutabelt. Og rettferdighet er et helt sentralt moment i debatten.

Det første spørsmålet som må avklares, er om bilistene skal betale for infrastruktur som ikke handler om bilkjøring. Skal de som er nødt til å kjøre bil også betale for gang- og sykkelveier og et bedre busstilbud?

Personlig mener jeg svaret langt på vei er ja. Hvis flere finner det attraktivt og trygt å gå, sykle eller ta buss, vil det også komme betalende bilister til gode i form av mindre køer og generelt bedre fremkommelighet.

Bedre gang- og sykkelveier vil dessuten gjøre det tryggere på veiene for bilistene. I tillegg er vi som kjører bil ikke bare bilister. De fleste av oss er både fotgjengere og kollektivbrukere, og kanskje syklister en gang i blant. Som et lite apropos kan det være verdt å minne om at også syklister og gående måtte betale bompenger for å ta seg over Tromsøbrua i sin tid, selv om det riktignok ikke er et gangbart alternativ i dag. 

Rettferdighetsdebatten handler ikke minst om hvor bompengestasjonene skal stå. Det må politikerne våre ta på høyeste alvor. Dersom det blir politisk flertall for bompenger, må man sikre at ulik postadresse ikke gir nevneverdige forskjeller på regninga til bilistene. Da er det bedre å drifte noen flere bomstasjoner enn anbefalt med de kostnader det medfører.  

Uansett om konsekvensen heter «bompenger» eller «økt drivstoffavgift», vil mange merke det. Dette er politikerne våre smertelig klar over. Derfor er også tvilen hos selv garvede lokalpolitikere stor, og langt større enn normalt.

Ingen, selv ikke de som snakker varmest for bompenger, liker å påføre velgerne nye avgifter. Men det kan være verdt å minne om at flertallet av Tromsø-politikerne gikk til valg på at de ville innføre nettopp bompenger eller andre former for brukerbetaling for å gi byen vår et løft. Vi har altså gitt de folkevalgte mandat til å ta i bruk et ubehagelig virkemiddel for å oppnå en langsiktig, stor gevinst.  

Det finnes ingen løsninger som ikke blir ubehagelig for mange. Men: Det mest ubehagelige for fellesskapet på sikt, vil likevel være å si nei eller utsette beslutningen. Det må i så fall de som kommer etter oss betale for, fordi vi da vinker adjø – i overskuelig fremtid - til fremtidsrettede, tryggere og bedre løsninger for gående, syklister, kollektivbrukere og bilister.  

Vi får håpe og tro at ingen av våre lokalpolitikere velger den utveien.   

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Våre politikere får sjelden ros når de har gjort en viktig jobb. Det er vel mest kritikk over det som ikke blir gjort. Nå har Torgeir Knag Fylkesnes etter langvarig innsats fått til et viktig flertallsvedtak i Stortinget næringskomite. Et vedtak som et viktig både for Troms og Nord-Norge.

0
972

En hardt skadd pasient fikk ikke den hjelpen han burde fått, og mistet livet. Dette skjedde ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i desember 2013. Oppfølgingen overfor pasientens familie og egne ansatte sviktet fullstendig.

0
212