Tiden er overmoden for at Høyre og Arbeiderpartiet kommer seg fram på tærne og begynner å kjempe om hvem som er best, også på dette politikkområdet.

Når vi forandrer klimaet, forandrer vi alt. Vi lever i en tid hvor konfliktene mellom mennesker blir større. Flere blir flyktninger. I naturen vokser skadene dag for dag. Her i Norge ser vi at fuglefjellene stilner. I andre strøk er mange av verdens korallrev allerede i ferd med å dø. I nord smelter isen. Virkningen av klimaendringer kommer på toppen av andre trusler, og forsterker effekten av dem. Bare siden jeg ble født, har vi mistet nesten 60 prosent av verdens ville dyr, inkludert 40 prosent av livet i havet. Det er komplett umulig å påstå at vi overlater denne jorda til våre etterkommere i bedre stand enn vi selv fikk den. Vi er ikke i nærheten.

Det finnes ingen større styringsutfordring enn å legge om samfunnet slik at vi kan møte menneskenes behov uten å ødelegge naturen og klimaet. I Norge har vi to store styringspartier – Høyre og Arbeiderpartiet. Etter valget vil enten Erna eller Jonas stå overfor større miljøutfordringer enn noen statsminister noensinne har gjort.

Så hva gjør de store styringspartiene med verdens største styringsutfordring når det nærmer seg valg? Jeg håper og tror de gjør noe annet i år enn de har pleid å gjøre. Den vanlige oppskriften er nemlig å snakke om noe annet.

Valgforsker Bernt Aardal har undersøkt de ulike partienes «sakseierskap» ved stortingsvalgene i 2009 og 2013. Han har kartlagt hvilke partier velgerne mener har den beste politikken på ni utvalgte politikkområder, som skatt, skole, helse, distrikt og innvandring – og altså miljø. Både i 2009 og 2013 var miljø det aller dårligste politikkområdet for begge de to store styringspartiene. I 2013 mente 12 prosent av velgerne at Arbeiderpartiet hadde den beste miljøpolitikken, mens 8 prosent mente Høyre var best på miljø. Ikke engang de store partienes egne velgere har særlig tro på miljøpolitikken deres.

Den korte forklaringen er at de to store partiene har overlatt det meste av miljøpolitisk nytenkning til små partier rundt sperregrensen. I Norge er miljøpolitikk blitt synonymt med opposisjonsvirksomhet. De store partiene lytter til hva de mindre partiene foreslår, og svarer enten nei eller tja.

Verden fortjener bedre, og det gjør jamen de store partienes velgere også. Jeg minner om at to av tre nordmenn er opptatt av hva de kan gjøre for å redusere egen belastning på klimaet. Halvparten mener norske politikere gjør altfor lite for å få ned utslippene. Særlig venter ungdommen mer av de som styrer.

Tiden er overmoden for at Høyre og Arbeiderpartiet kommer seg fram på tærne og begynner å kjempe om hvem som er best, også på dette politikkområdet. Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg har lenge trukket frem havet som det området hvor de skal gjøre en forskjell i perioden som kommer. Det varmer hjertet til en marinbiolog som meg å høre det.

Havene våre står overfor trusler av episke proporsjoner. Havforsuring, overfiske, forsøpling og stigende havtemperaturer holder på å fundamentalt endre de økosystemene vi ikke kan se med det blotte øyet. Bare siden 1970 har vi mistet nesten 40 prosent av livet i havet. Over 30 prosent av verdens fiskebestander er overfisket. Og havene er blitt varmere fordi de har tatt opp i seg over 90 prosent av den energien som er akkumulert i klodens klimasystem. Det sier seg selv at vi snart når en tålegrense.

Det haster med å få på plass en redningsaksjon for havet. Men, enn så lenge er det lite som tyder på at politikk og forvaltning i Norge virkelig har tatt inn over seg hvor store trusler havet på kloden står overfor. Med en stadig ekspanderende oljepolitikk, som går lenger nord og inn i særlig verdifulle og sårbare områder, viser Norge gang på gang at vi setter kortsiktig profitt foran miljøfaglige råd. Regjering etter regjering, med både Arbeiderpartiet og Høyre ved roret, har valgt å ignorere miljøfaglige råd for å legge til rette for ny næringsvirksomhet. Hvis Erna og Jonas mener alvor med å redde livet i havet, så er det første de må gjøre å endre på dette.

Det neste de må gjøre er å vise internasjonalt lederskap, og lansere en redningspakke for havet. Redningspakken bør ta form som et resultatbasert initiativ for livet i havet, på samme måte som vi har gjort for regnskogen. Et slikt initiativ må belønne bevaring av livet i havet ved å gjøre bærekraftig forvaltning, vern av spesielt viktige områder og reduksjon av forurensing og forsøpling økonomisk lønnsomt. Her kan vi virkelig vise at havnasjonen Norge har noe å by på for livet i havet annet enn massiv eksport av sjømat og olje.

En redningspakke for havet handler om å vise initiativ både nasjonalt og internasjonalt. Det stiller krav til nasjonal ressursforvaltning, internasjonalt diplomati og vilje til langsiktig finansiering. Det er slikt vi trenger styringspartier til. Generelle utfordringer må besvares med konkrete initiativ.

Akkurat nå gjelder det havet. Men lignende tenkning og ambisjoner trengs på andre samfunnsområder også. Når gode løsninger kommer på bordet, må det gå an å drive miljøvalgkamp også om man stiller for ett av de store, styringsorienterte partiene. Det er bare å ønske lykke til.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

”I fjor døde 1.700 av influensa.”  

”Mange forstår ikke hvor alvorlig syke de kan bli”

“Risikogruppene utgjør om lag 1,5 millioner mennesker i Norge”.  

5
149