Grunnen til misnøyen er kanskje at vi har for store forventninger til livet? God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge.

Hva binder oss nordmenn sammen?  En pakistaner som snakker norsk, går i lusekofte, feirer norsk jul og kanskje til og med går i kirken julaften, blir ikke regnet som ordentlig norsk. Vi over 50 år snakker fremdeles om de og vi. Dette er en debatt vi ikke blir ferdig med. Med den innvandring vi har hatt og den globalisering vi står overfor, er vi blir vi nødt til å drøfte og forholde oss til hvordan vi sikrer et fellesskap som kan romme mangfold og ulikheter på en positiv og god måte. Norge må ikke ende med at bli et geografisk område høyt mot nord hvor forskjellige grupper lever i parallelle samfunn med vidt forskjellige normer om hva som er riktig og galt. Vi må forstå hverandre, ikke bare språklig, men også når det gjelder hverandres handlinger og levemåte.

Hva binder oss sammen? Det er ikke religionen. Men flagget da? Hvor norsk er egentlig identitetstegnet flagget? Ikke så mye. Korset er i hvert fall importert fra Rom. Og hva Gud  og Allah angår, så er vel heller ikke de typisk norske?

Men noe må det være et eller annet som binder oss sammen. Jeg tror det er all klagingen.  For vi lever i et sutresamfunn. Grunnen til misnøyen er kanskje at vi har for store forventninger til livet? God økonomi, god helse, et meningsfylt liv med lykke og kjærlighet er nærmest en selvfølge for oss som lever i oljenasjonen Norge. Vi har fått en kravkultur som de fleste mener er helt naturlig. Og får vi ikke det vi mener vi har krav på, går vi til klagemuren. I Jerusalem klaget de til Gud. I vårt sekulariserte samfunn vet vi ikke helt hvem vi skal klage til. Men ofte går klagen til politikerne eller VG!

I vårt sutresamfunn er de gamle idealene i ferd med å rakne. De gamle idealene eller dyder som de gamle snakket om, ærlighet, redelighet, mot, tapperhet og nestekjærlighet er fremmedord, fjernt fra vår virkelighet.

Jeg tror det fremdeles er mye ressurser i til et mer rettferdig og varmt samfunn dypt nede i den nordnorske folkesjelen. Og denne røsten er langt viktigere enn stemmene børsen! Våre forfedre som vokste ut av fattigsamfunnet og bygde opp et samfunn hvor de tok vare på hverandre og brydde seg. Alt var selvsagt ikke like rosenrødt, men de gamle bygde på solide verdier som nå må læres på ny og vedlikeholdes. På arbeidsplass, skole, i familien og i vennekretsen, i lag og foreninger og gjennom politisk virksomhet fikk de en livserfaring og en trygghet bygget på verdier og normer. Det er dette limet som etter min mening nå er i ferd med å løsne.  

For vi er opptatt av oss selv og vårt og blir stadig mer likegyldige. Men hvorfor bry seg?  Det er jo det offentliges oppgave, både hjemme og ute. I et samfunn hvor ansvarsfølelsen forsvinner og vi har nok med oss selv og vårt, vil egoismen og egeninteresser seire over fellesskapet!  Og det er det som er ferd med å skje i en tid preget av individualisme og selvrealisering! Vi har krav på et rikt liv uten bekymringer.

Her i landet har vi et velutviklet velferdssamfunn hvor den offentlige sektor spiller en stor rolle. Det vil den fortsatt gjøre. Det offentlige er et sikkerhetsnett for oss borgere. Selvsagt er det viktig med et finmasket sikkerhetsnett. Vi skal vite at hjelpen er der hvis vi virkelig trenger den. Men det blir et problem hvis sikkerhetsnettet er så fint at det nærmest fungerer som en sovepute for oss. Vi er i ferd med å overlate alt til offentlig sektor. Vi forsøker ikke en gang å ordne opp i det selv før vi henvender oss til fellesskapet, det offentlige, kommune, fylkeskommune eller stat.  Det er en evig utfordring å balansere mellom en sterk offentlig sektor på den ene siden og individets frihet og selvrealisering på den andre siden. Vi må være nok til å innrømme at balansen mellom det personlige ansvar og fellesskapet/det offentlige ikke fungerer godt nok i det norske samfunn i dag som på mange måter har blitt et sutresamfunn hvor vi krever. Og får vi det ikke som vi vil, blir vi bitre og sure!  Og det som er verre-misnøyen tapper oss for krefter!

Velferdsstaten hvor det offentlige skal gjøre alt for oss fra vugge til grav har liten plass til de gamle dyder. Men vi mister kontakten med det dypeste i oss, hvis vi ikke stiller spørsmål om hva som virkelig betyr noe for oss og hva vi lengter etter. De energiske og handlekraftige dyder må bli en naturlig del av vår hverdag. Den norske borger har et personlig ansvar. Og skuffelser, nederlag og sorg er en del av livet. Og døden. Men markedsføringen av det gode liv har og vil fortsatt skape urealistiske forventninger om hva livet vil bringe.

Jeg ser frem til en valgkamp der politikere åpent står frem og sier at vi ikke kan skape et himmelrike på jord. Vi har ikke råd til alt! Derfor hjelper det ikke å stå ved klagemuren å sutre!   

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

Åpent brev til Frank Bakke-Jensen, vår nye forsvarsminister

1
315

Ideen om jernbane mellom Finnland og Norge har eksistert i flere tiår. Tornedalsrådet har jobbet med denne ideen gjennom flere år, forstudier ble gjort i 1994 og banen fikk da navnet Nordkalottbanen.

0
11