Jeg mener også det må stilles spørsmål ved ting man tok for gitt den gangen og se konsekvensene av det for dagens samfunn.

Einar Niemi antyder med overskriften «Sannhetskommisjon, politikk og kampen om fortida» at det foregår en maktkamp om fornorskingshistorien. Ja, selvsagt og Niemi har kastet seg inn i kampen. Jeg og Anna Lydia Svalastog har vært klare på hva vi kjemper for – en sannhets- og forsoningskommisjon og en film. 

Svart-hvitt bilde

Niemi påstår at vi har tegnet et «svart-hvitt» bilde av historien. Det er en nokså alvorlig anklage overfor andre forskere. Jeg vet ikke hvilke deler av vårt innlegg han mener? Niemi påstår at vi har henvist til fiksjonsfilm for å forklare historien. Nei, vi mener bare at en film om fornorskingen vil være et viktig verktøy for å skape større forståelse og debatt om historien blant folk flest, og ikke minst i skolen. I vårt innlegg har vi faktisk ikke forsøk å gi noen forklaring på den «egentlige» historien. 

Fortielse 

Niemi mener påstanden om at fornorskingen er fortiet er et «slag i lufta». Vi fikk ikke plass til å utdype det, så her kommer en forklaring. Fornorskingen har ikke vært fortiet blant historieforskere ved Universitetet i Tromsø, men det har vi heller ikke påstått. Historien er likevel ikke særlig kjent blant folk utenfor universitetet, særlig ikke i sør. Det finnes ikke en eneste større film om fornorskingsperioden. I min doktorgrad avdekket jeg stor mangel på kunnskap om historien blant lærere og elever i ungdomsskolen. Av 808 elever i niende klassetrinn var det bare 11% som klarte å svare riktig på omtrent hvor lenge fornorskingspolitikken varte (mer enn 100år). Det var fire enkle svaralternativer (mer enn 20, 30, 50 eller 100 år). 14% tippet 50 år og 60% svarte «vet ikke». Blant lærerne var det 50% som svarte riktig (inkludert lærere i samiske distrikt). I Oslo, Østfold og Trøndelag lå det på 39%. I intervjuene innrømmet også flere lærere at de hadde googlet svaret. Det er mulig man kan diskutere svaralternativene og om det er riktig at politikken varte så lenge som 100 år, men at det varte mye lenger enn 50 år er det få som vil være uenig i. Skal man lære noe av betydning må man få med seg omfanget og lengden på politikken. Studentene ved Høgskolen i Østfold vet omtrent ingenting om denne historien, og det er tross alt en historie som er relevant for alle i Norge. 

Det kan i denne sammenheng være verdt å nevne at historien om det samiske folk ikke bare handler om undertrykkelse. Like viktig som å framheve fornorskingen er det å forstå at det finnes en historie før fornorskingen. Historien om Snøfrid Svåsedotter kan trekkes fram og at samiskspråklig opplæring ble i større eller mindre grad praktisert fra begynnelsen av 1700- til slutten av 1800-talet, før fornorskingen. Politikken ble kjempet fram i strid med de som ville beholde det samiske. 

Svein Lund om Samisk skolehistorie

Einar Niemi henviser til «det imponerende flerbindsverket Samisk skolehistorie» som forklaring på at det ikke er snakk om noen fortielse. Svein Lund har vært redaktør for prosjektet. Det har ikke vært lett å gjennomføre prosjektet og i ettertid har det vært svært få som har ønsket å vite noe om det. Jeg ba derfor Svein fortelle litt om det. Her er et utdrag av det han fortalte: 

Det norske statsapparatet har frå 1815 samanhengande hatt eit departement med ansvar for all utdanning i Noreg. Namnet har skifta, i dag heiter det Kunnskapsdepartementet. Dette departementet har heile tida hatt ansvar for skolepolitikken overfor samar og kvenar.

Eg var i eit tiår med i arbeidet med bokverket Samisk skolehistorie, som kom med 6 bøker i tidsrommet 2015-13 og ein god del stoff i tillegg på nettstaden skuvla.info. For kvart bind måtte vi søke finansiering mange stadar for å få ut bøkene. 6 gongar søkte vi Kunnskapsdepartementet, like mange gongar Utdanningsdirektoratet. Vi fik avslag kvar gong, og nokre av avslaga var behandla heilt oppe på ministernivå. 3 gongar retta vi formelle henvendelser til departementet for å få lov å legge fram saka og diskutere korleis arbeidet kunne gjørast. Kvar gong nekta departementet å møte oss. 

Da vi var ferdig med bokverket, ønska vi at det vi hadde samla skulle bli kjent, så elevar over heile landet skulle få vite om denne historia. Vi ga tilbod om ein turne til skolar og andre institusjonar der vi fortalte i lag med bidragsytarar til bøkene (om mogleg lokale). Dette foreslo vi for Kunnskapsdepartementet, Utdanningsdirektoratet, Fylkesmannen i Finnmark og Sametinget. Sametinget var positiv, men hadde ikkje pengar og meinte det var eit ansvar for norske skolestyresmakter. Det var vi samde i. Men ingen av desse ville ta ansvar, dei skauv det frå seg og meinte nokon andre var ansvarlig, helst Sametinget. Resultat: Det blei ingen turne. På dei 12 åra som har gått sidan vi lanserte første boka, har vi vore invitert til å snakke om dette gjennomsnittlig ein gong pr. år. Fleirtalet av invitasjonane har vore til seminar eller undervisning i Guovdageaidnu, dei gongane vi har fått presentere innhaldet i bøkene andre stadar trur eg vi kan telle på ei hand.

Det er ein klar samanheng mellom den ansvarsfråskrivinga vi har opplevd i arbeidet med Samisk skolehistorie og den tilsvarande ansvarsfråskrivinga vi no opplever av politikarar og byråkratar som ikkje ønsker at historia om fornorskinga skal komme fram. Håper du kan bruke dette. 

Er det svar nok? Har vi ikke dekning for å si at det har eksistert en form for fortielse? 

Forbudt 

Einar Niemi sier at samisk aldri var forbudt. Wexelsplakaten var en instruks til lærerne som Helge Dahl omtaler som fornorskingens Magna charta (Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814-1905, s.243). I instruksen fra 1898, § 4 stod det at:

Selv om i en kreds flerheden af børnene ikke forstaar norsk, maa læreren dog altid have de ovenfor givne bestemmelser for øie og saaledes lade sig det være magtpaaliggende, at det lappiske eller kvænske sprog ikke bruges i videre udstrækning, end forholdene gjør uomgjængelig fornødent (Meløy, L.L. (1980) Internatliv i Finnmark, vedlegg 1)

Nei, samisk og kvensk var ikke eksplisitt forbud, men dette lovverket bidro ikke akkurat til å fremme respekt for samisk og kvensk språk. Det er mye som tyder på at et flertall av lærerne for samisk- og kvensktalende elever ikke kunne snakke elevenes morsmål. Og en stor andel av dem som kunne bruke disse språkene lot være å bruke dem, enten fordi de mente det var rett, eller fordi de var redde for å bryte instruksen og bli straffa for det. Ja, enkelte lærere fulgte ikke instruksen like strengt, men hvor stor var den andelen? 

Et viktig spørsmål er også hvilke holdninger et slikt lovverk, og den politikken som lå bak, var med å fremme? En nær venn fortalte en gang en historie om sin bestemor. Han hadde fulgt henne, sammen med sin mor, til en fotograf der hun for første gang på svært mange år fikk ta på seg en kofte. Da den eldre damen fikk på seg kofta brøt hun sammen i gråt så tårene rant og rant. Etter at bildene var tatt fikk hun svigerdatteren og barnebarnet til å sverge på at ingen i familien skulle få se bildene før hun var død. Hva ligger bak de tårene og frykten for at familien skulle få se de bildene? Kanskje handler ikke vår historie først og fremst om seksuelle overgrep og barnemishandling på internater, slik som i Canada, jf. Bård Berg. Kanskje det som var negativt handlet mest om mobbing, skam og fornedrelse? Merk at jeg her ikke utelukker at det kan ha skjedd masse positivt. 

Min egen historie 

Til slutt vil jeg gjerne si et par ord om min egen historie. Vi er mange som har et personlig forhold til fornorskingen. Min bestefar het Gunnar Olsen. Han var samisk, og han var lærer og internatbestyrer ved internatskolen i Snefjord. Han fikk faktisk Kongens fortjenestemedalje for lang og tro tjeneste. Han måtte lære seg norsk og måtte søke mye hjelp fra medstudenter da han tok lærerskolen i Oslo, fordi han snakket dårlig norsk. Alle hans åtte barn, inkludert min far, lærte ikke samisk. Jeg har selvsagt diskutert det mye med min far og mine tanter og onkler. Det er forskjellige syn på det som skjedde. Flere av dem er ikke villige til å male et særlig dystert bilde av det som skjedde. Samtidig har jeg vokst opp med fordommer og jeg har hørt nok historier om skam og fornedrelse til at jeg ikke er villig til å generalisere min egen families opplevelser. Jeg mener derfor at jeg ikke ser dette fra en snever synsvinkel, der jeg tror at historien bare handlet om overgrep og urett. Men for å få bukt med fordommer mot samer i dag mener jeg historien må fram i lyset på en bedre måte. Jeg mener også det må stilles spørsmål ved ting man tok for gitt den gangen og se konsekvensene av det for dagens samfunn. I forlengelsen av det handler dette om rettssikkerhet og respekt for mennesker. Skal man fremme respekt for samers rettigheter må man klare å formidle hva det har kostet å kjempe for rettighetene og hva det faktisk handlet om. Da må man starte med utgangspunktet – fornorskingen, som unektelig for mange innebar at man så på det samiske som noe unyttig og verdiløst.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

SV har foreslått at Stortinget skal nedsette en granskingskommisjon som skal være en sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk. Etter at forslaget ble lansert har vi fått mye støtte, men også mange spørsmål.

0
9

EØS-avtalen tilrettelegg no for privatisering av offentlege tenester og kortsiktig vinning. Fellesskapet vert skadelidande.

0
149