Med ytringsfriheten som høyt hevet fane, sa Listhaug at hun nå går tilbake til Stortinget for å kjempe for fortsatt rett til å ytre seg kritisk i innvandringsdebatten. Foto: Justis- og beredskapsdepartementet

Sylvis ytringer

Men blir meninger mindre farlige av at vi legger lokk på dem og later som de ikke eksisterer?

Det var ingen slagen person som gikk av som justisminister, selv om nærkampen med Jonas Gahr Støre nok har satt sine spor. De som, mot formodning, trodde at Sylvi Listhaug ville være moderat etter spissrotgangen i Stortinget, fikk tro om igjen. På pressekonferansen tirsdag var det åpenbart at Listhaug var på hevntokt, og språkbruken var deretter: overhode ikke egnet til å dempe konflikten som denne saken har skapt.

Og med ytringsfriheten som høyt hevet fane, sa Listhaug at hun nå går tilbake til Stortinget for å kjempe for fortsatt rett til å ytre seg kritisk i innvandringsdebatten. Men Sylvi Listhaug har aldri vært sensurert. Hun har gått over streken i sine ytringer og fått reaksjoner på det.

Vi har ytringsfrihet i Norge. Men det går an å tenke seg om før man ytrer seg. Det må være mulig å ha politiske debatter, med kvasse ordvekslinger, uten å nøre opp under forakt og hat mot meningsmotstandere. Det må være mulig å ha en politisk diskusjon om doble statsborgerskap og inndragning av pass for fremmedkrigere, uten å tillegge motstanderne hensikter man med sikkerhet vet at de aldri har hatt. Som å anklage Ap for å verne om terrorister. Det er absurd.

Vi har ytringsfrihet i vår del av verden. Men det kan koste dyrt å bruke den. Erfaringene fra de siste ti-tolv årene, fra karikaturstriden i 2005/06 til massakren hos Charlie Hebdo, er at ytringsfrihet ikke er noe vi skal ta for gitt. Det er sterke krefter som vil begrense den, og som til dels har klart det ved hjelp av vold og terror.

Ytringsklimaet her hjemme har også sine begrensninger. Det er mange som har en mening om hva som «går an å si». Spesielt i innvandringsdebatten. Som vil redigere ytringsfriheten innenfor gitte, politiske rammer. Det har Sylvi Listhaug helt rett i. Forskningsrapporten «Status for ytringsfriheten i Norge» viste at svært mange som var kritiske til innvandring kviet seg for å si det. Dette gjaldt særlig de som plasserte seg selv på venstresiden i det politiske landskapet, der det å komme med innvandringskritiske ytringer kunne føre til at de i eget miljø  ble stemplet som dårlige mennesker med et moralsk problem.

Rapporten kom i 2016, og forhåpentligvis er situasjonen noe endret nå.

Det er flere årsaker til det, og Sylvi Listhaug er en av dem. Hun var sterkt kritisk til politikken som var ført tidligere, og turte å stå i striden. De tause kritikerne hadde fått en talsperson.

Og hun har fått så hatten har passet. Hun har blitt anklaget for å splitte folket og antipatien mot henne er sterk. Rødts leder Bjørnar Moxnes uttalte på valgnatta at han ønsket Listhaug fjernet fra jobben. Det ønsket har han nå fått oppfylt, ved hjelp av et mistillitsforslag som opposisjonen, inkludert Ap, sluttet seg til. Hvor lurt det var av Jonas Gahr Støre å gå så langt, er et annet spørsmål. Han kan ha levert en gavepakke til Frp. De kommende meningsmålingene vil vise om det er tilfelle.

En Sylvi Listhaug ute av statsrådsposisjon betyr en enda mer frittalende politiker som godt kan fungere som stemmesanker dersom forholdene tilsier det. Og i Arbeiderpartiet er det full strid om innvandringspolitikken. En høylytt venstreside finner seg ikke i noen ny linje, som partiets talsperson på området, Masud Gharahkhani, annonserte tidligere i vinter. Det brygger opp til bråk. Det kan Frp profittere på.

Spørsmålet nå er hvordan det politiske klimaet her i landet vil bli i tiden framover. I løpet av uka har frontene vært så harde at mange opplever det som et slags tidsskille. Atmosfæren og kommentarene i sosiale medier har ikke minst bidratt til det. Ytringsfriheten kan også være temmelig stygg å se til. Og mytene om at det er på høyresiden at nettrollene sitter er for evig og alltid avlivet.

Mange er bekymret for alt hatet der ute. Kravet om sensur, spesielt fra den innvandringsliberale delen av venstresida, har dukket opp ved flere anledninger. Vi så det i Dagsnytt 18 mandag, da NRK ble anklaget for å ha brakt det Eivind Trædal fra MDG kalte «ekstremhøyre» inn i studio. Det burde de ikke, etter Trædals mening, ha gjort. For disse har farlige meninger, mente han.

Men blir meninger mindre farlige av at vi legger lokk på dem og later som de ikke eksisterer? Er ikke demokratiets eneste mulighet at vi lufter og diskuterer, også meninger og holdninger vi ikke kan utstå? Og hvem skal bestemme hva som er farlig?

Det er sterke og delte meninger i innvandringsdebatten. Det kommer vi ikke utenom. Den virker splittende. Men vi kan ikke annet enn å fortsette diskusjonene. På et anstendig nivå. Noe annet alternativ fins ikke.

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse