Gjennom Bjørn Kaldhols lange periode som styreleder i Helse Nord hadde det nordnorske helseforetaket et bærende og overordnet prinsipp: I en geografi som Nord-Norge, med store avstander og liten befolkning, er det helt avgjørende å verne om de mest spesialiserte helsetjenestene.

Og jo flere nordnorske pasienter det angår, og jo mer begrenset tilgangen på fagfolk er, desto viktigere er prinsippet. Ved å holde fast på dette, unngikk samfunnsbyggeren Kaldhol at syke mennesker ble lokalpolitiske forsøkskaniner.

PCI-behandlingen er et godt eksempel på dette. Det dreier seg om en uhyre spesialisert tjeneste, såkalt kardiologi, som blant annet går ut på blokke opp trange partier i hjertets kransårer. For å utføre dette, trengs det lang trening og høy kompetanse.

Nå står vi overfor et dramatisk linjeskifte i Helse Nord, etter at direktør Lars Vorland går inn for å splitte opp PCI-miljøet ved UNN.

Det er all grunn til å frykte at dette er starten på en nedbygging og erosjon av høyspesialisert behandling ved det nordnorske universitetssykehuset. Når demningen brister, er det en risiko for at det vil komme mer.

Styreleder ved UNN, Jorhill Andreassen, viser blant annet til at PCI-miljøet allerede er det minste i Skandinavia. Hvis det begynner å rakne, kan det rakne fort, sier hun.

Vi vil på det sterkeste be styreleder Marianne Telle i Helse Nord om å ta ansvar for den nordnorske helheten. Hun må ikke minst ta inn over seg synspunktene fra Finnmark, som blir rammet dersom man svekker et møysommelig oppbygget hjertemedisinsk miljø, som er holdt ved like gjennom egenrekruttering og en lang spesialutdanning som nå kan være i fare.

Prosessen i Helse Nord fremstår som alt annet enn imponerende. At man velger å se bort fra klare anbefalinger fra de som har arbeidet med PCI gjennom flere tiår, er ikke betryggende. At man dessuten er villig til å gjennomføre et hjertemedisinsk eksperiment uten å se hele den nordnorske behandlingskjeden i sammenheng, i strid med faglige anbefalinger, er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

Også økonomisk virker det hele syltynt begrunnet. Helse Nord vil bruke nærmere 30 millioner kroner på investeringer og drift av et senter i Bodø.

Samtidig blir Universitetssykehuset Nord-Norge påført en inntektssvikt på 40 millioner kroner i året. Slik kan man ikke behandle en lojal støttespiller som har fått orden på økonomien og har levert overskudd til eierne de tre siste årene. Dette er en uakseptabel økonomisk utarming av vår eneste universitetsklinikk i nord. 

Det er ingen tvil om at en slik opptreden fra Helse Nord-administrasjonen i Bodø, vil gjøre stor skade på tillitsforholdet til UNN. En tillit vi er redd det vil bli vanskelig å gjenopprette.

Fellesskapet har nå brukt milliarder på et nytt sykehus i Bodø. Det er en god investering i nordnorsk helse. Men å fylle dette sykehuset med innhold kan ikke skje gjennom å svekke livsviktige landsdelsfunksjoner for hjertepasienter i hele Nord-Norge og på Svalbard.

For hjertekirurgene, ingeniørene og sykepleierne ved UNN har saken vært vanskelig. Ordlyden i retorikken fra politikk, media og kolleger i Bodø har over tid vært en belastning.  De dedikerte fagfolkene, som er i døgnkontinuerlig beredskap for å redde nordnorske liv, hadde fortjent bedre enn stygge påstander om at de jobber på bekostning av befolkningen andre steder i landsdelen. 

Vi er helt enige med universitetsrektor Anne Husebekk ved UiT, som nå har gitt et særdeles klokt råd til Helse Nords styrerom den 22.februar. Nå handler det om å se den nordnorske helheten, og utsette saken i påvente av en risikoanalyse og samlet evaluering av pasientforløpet til hjertepasienter i hele landsdelen. 

En forhastet beslutning nå, vil gjøre ubotelig skade på det nordnorske helseforetakets legitimitet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

2. oktober starter en ny stortingsperiode. En formidabel oppgave venter på dere 20 representanter fra nord. De neste 4 åra skal dere framsnakke landsdelens sak og sikre Nord-Norge en likeverdig status i nasjonen Norge. Nettopp det er velgernes bestilling.

1
114

Nå må jeg begynne med å si jeg ikke har som vane å engasjere meg i saker. Jeg vurderer flere ganger ting som viktig, men jeg forholder meg altfor ofte til en taus protest. Reindrift, og spesielt i sørsamiske områder, har vært så langt fra mitt interessefelt man kommer.

0
192