Vår herres klinkekule: I 2017 fant forskere ut at menneskene har levd på kloden i mer enn 300 000 år. Men det er bare i løpet av det aller siste hundreåret, tre, fire generasjoner – at den potensielt mest masseødeleggende teknologien er oppfunnet og tatt i bruk. Illustrasjon: Colourbox

Å ta Vår Herre om foten

Som liten lærte jeg begrepet «å ta Vår Herre om foten». Det var min mor som sa det. I januar fyller hun 82 år. Begrepet er en advarsel mot å ikke akseptere grenser. Grenser for hva et menneske kan mestre eller råde over. For eksempel vær og vind. Eller strev. Det er noe grunnleggende filosofisk i ordtaket. Helt tilbake til antikkens filosof Aristoteles. Og mer aktuelt enn noen gang.  

Aristoteles mente at naturen både hadde mening og en orden, og at mennesket og samfunnet var en del av denne. Å forandre naturens orden, var for Aristoteles hovmod (gresk; hybris), som igjen ville medføre hevn (nemesis). Da naturvitenskapene vokste fram på 1600-tallet ble denne tilnærmingen skrotet: Mennesket var ikke lengre del av naturen. Naturen ble et redskap og mennesket opphøyet til «naturens herre og mester», som filosofen Renè Descartes formulerte det i 1637. Noen tiår tidligere hadde filosofen Francis Bacon slått fast at «menneskets flid beseirer naturen». I dag kan vi spørre: Er vi snart i mål?   

Da naturkreftene styrte hverdagen, arbeid var et umenneskelig slit og penicillin og narkose ikke fantes, var det høyst forståelig at ny medisin og ingeniørkunst representerte enorme framskritt som unisont ble hilst velkommen. Ingen kan i dag tenke seg å være disse godene foruten. På mange områder behersker vi naturen og har fått bedre og lengre liv. - Spiller mennesket Gud? spurte filosof og fysiker Ragnar Fjelland i en bok om vitenskapsteori i 1981. Snart 40 år seinere er spørsmålet enda mer relevant: Ingen sivilisasjon har hatt større mulighet til å kontrollere og utnytte naturen enn vår. Og ingen sivilisasjon har hatt større utfordringer for å hindre at teknologien ødelegger livsgrunnlaget våre barn og kommende generasjoner skal leve av.

I 2017 fant forskere ut at menneskene har levd på kloden i mer enn 300 000 år. I 2017 ble verdens eldste helleristning av en båt funnet i Ballangen i Nordland. Risset av båten var fire meter langt og kan være 11 000 år! Minst så lenge har altså folk levd av havet i Nord-Norge. Men det er bare i løpet av det aller siste hundreåret, tre, fire generasjoner – at den potensielt mest masseødeleggende teknologien er oppfunnet og tatt i bruk: Atomkraft og atomvåpen, omfanget av petroleumsbasert energi, plastproduksjon, en mengde giftige kjemikalier og genteknologi. Blant annet.      

Før handlet miljøsaken om punktforurensing og truede enkeltarter. Nå gjelder det globale systemer: Temperaturen. Grunnvannet. Atmosfæren. Havnivået. Været. Permafrosten. Elvene. Havstrømmene. At verdenshavene snart huser mer plast enn fisk. At mikroplast finnes i torskeeggene og nanoplast smyger seg inn i torskens hjerne. At maten, vannet, jordsmonnet og livsviktige næringskjeder trues. At hele fuglearter kloden over reduseres «på uforklarlig vis». Rachel Carsons science fiction «Den tause våren» (1962) blir stadig mer påtrengende. Jeg bor «i fjæra» ved Vestfjorden i Nordland. Sist sommer hørte jeg knapt en eneste terne. Den fineste sommerlyden jeg vet.

Vi er statister i tidenes største eksperiment. Våre ledere, vitenskapsaktører, industrien og finansmarkedene tar nå virkelig Vår Herre om foten. Og de vet ikke hva de gjør. De som forsker på klima, helse eller fiskebestander fanger bare fragmenter av virkningene. Men eksperimentet skrider ufortrødent fram: Nye kjemikalier og nye teknologier masseproduseres og tas i bruk. Og handelsreglene sikrer at truslene og giften sluses inn i markedet. For eksempel i barneklær og leker.

I 2017 var det 30 år siden «Brundtlandkommisjonens» FN-rapport «Vår felles framtid» kom. Og 25 år siden «verden» vedtok «Rio-erklæringen» på FNs miljøkonferanse. Begge stadfestet betydningen av føre var-prinsippet: At det er risikoprodusentene som skal bære bevisbyrden for at et produkt eller en praksis er forsvarlig. Ikke ofrene for miljø- og helseskade. Men i økende grad infiseres natur og mennesker av ny og farlig risiko: Fortsatt er det ofrene som påtvinges bevisbyrden. Selv ikke Stortinget kan stoppe et produkt som er helse- eller miljøskadelig. Tvilen kommer alltid risikoprodusenten og den frie handelen til gode. «De forpester oss», sier min mor. Framskrittet  trumfer både «Vår Herre», demokratiet, FN og kommende generasjoner. I året vi nettopp la bak oss, ble Erik Byes sang «Vår Herres klinkekule» kåret til Norges beste sangtekst. 

Det var vår egen Jord som var blitt borte,

og marken lå der nattekald og våt. 

Og Gud gikk hjem og hutret i sin skjorte.

Men jeg kan ikke minnes om han gråt. 

Og vi som av den lille jord er båren

og tror at intet teller uten den,

får drømme at Han leter mer i morgen

og håpe at Han finner oss igjen.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer