Jeg tok feil, Jens Johan. Veldig, veldig feil. I dag er jeg sjeleglad for at jeg bare tenkte det, og ikke skrev det. At jeg ikke hamra ut mine fordommer i offentligheten. Men jeg tenkte det, at du var uegna til å se de små. De som få andre ser. Jeg tok feil.

Jo lengre til høyre et samfunn havner på den politiske skala, jo mer usynlig blir de som fra før ikke har en stemme, hevdet jeg. Jeg tok feil.

Nå har du lukket en dør bak deg. Du skal åpne en ny. La oss håpe det blir den riktige døra. Jeg skal si noe om hva jeg tenker om dørvalg etter hvert. På vegne av flere. La oss kalle dem ”utenforskapet”.

Jeg husker hvor skeptisk jeg var. Det borgerlige flertall var et faktum en septemberdag i 2011. Slumsøstra i meg regna med at nå skulle vi bli helt usynlige. Jeg innrømmer fordommen: Vi skulle bli helt usynlige. De fattige, russjuke, de urettferdig behandlede, sliterne – de annerledes tenkende og levende. Oss som er til overs. Som ikke passer inn. Som ikke har store nok føtter til å fylle samfunns-skoene vi får utdelt.

De som av ulike grunner kan kalles ”utenforskapet”. Jeg leder en organisasjon for og av utenforskapet. Ikke fordi jeg er så fantastisk skrudd sammen, men for at livet har lært meg at jeg også trenger noen å lene meg mot. Hver dag.

Gjerne noen som ser og forstår mine demoner. Selv om de kan fortones små, Jens Johan, er de like fullt der. Skal jeg først gråte på en skulder, gjør jeg det gjerne på en kriminell, utstøtt, tidligere straffet, tidligere reima i psykiatrien. I mine øyne er det erfaringskompetanse. Viktig levd liv. Jeg stoler ikke på folk som ikke har levd.

Jeg var aldri redd for de andre. Skogman, Stein, Hilmarsen og Kanestrøm for å nevne noen. Eller Anni, Jonas, Øyvind og Kristoffer som jeg har lært å kalle dem. Hvorfor vet jeg ikke, men de bærer alle noe menneskelig over seg. Du kan se på dem – kjenne – at de har levd. At de har sett noe.

Så var det deg da. Fordommene mine blomstret: Advokat-riking-søring. Den fineste dressen blant advokat Pleyms disipler. En cand-juridisk neglekt med nesa i sky. En overfladisk trimmende svensk konsul fra finans- og miljødepartementer. En elevert tosk med spesialfelt innenfor skifterett, arbeidsrett og regelverk. Det kunne ikke bli fjernere fra gata. Det kunne ikke bli verre, tenkte jeg.

Jeg tok feil, Jens Johan. Veldig, veldig feil. I dag er jeg sjeleglad for at jeg bare tenkte det, og ikke skrev det. At jeg ikke hamra ut mine fordommer i offentligheten. Men jeg tenkte det, at du var uegna til å se de små. De som få andre ser. Jeg tok feil.

Jeg lever på siden av mange mennesker. Uten å bli utleverende har jeg daglig kontakt med et menneske som har slitt hardt. Med mye. Tidvis et sted mellom liv og død. Du har aldri sagt det høyt og vi har aldri snakka om det. På siden av dette vakre prøvede mennesket har også du stått. Stilltiende. Jeg kan fastslå at dette mennesket ikke hadde vært på det samme stedet uten at du har tatt deg tid.

–Det skulle bare mangle, ville du sagt. Nei, Jens Johan, livet er ikke slik. Det mangler ofte. Det er ikke alle som har denne egenskapen. Du har den.

Du har sett viktigheten av at noen ser. Men har vi sett deg? Gitt tilbake? Vet ikke. Jeg har prøvd, men det er ikke bare å tangere en personlig linje med en snorklipper. En som tilhører alle. Jeg håper byen har gitt deg noe tilbake. At du har investert noe av seg selv, som du nå kan høste.

Så er det det daglige. At jeg nesten hver dag de siste 4 årene har snakket med mennesker som har møtt deg - aldri i forbifarten – men i ro. Med fast blikk og interesse. Mine er lavest på rangstigen. Noen av dem usynlige for andre. Noen vi haster forbi, hvis historier vi ikke vil ha inn på livet. Vi blir redde og usikre. Vi tør ikke ta parti og lytte. Utlendingen eller fylliken, alenemora eller den russjuke. De vi helst ikke vil møte. Men ikke du.

Flertallet av dine velgere og venner vil aldri forstå jobben du egentlig har gjort. Ut over papirflytting og vedtak, ut over pomp og prakt, festtaler og alkoholfri prosecco. Ut over Kong Salomos grunne univers. Der har du vært, min venn. Sett det viktigste en ordfører skal kunne gjøre for sine borgere, å se dem. Å leve ut i praksis festtalen om å se, høre og forstå. Så har du gått lengre.

Du har også tatt imot og bekreftet. Store ord fra en grøfteredaktør som vanligvis bare bruker kjeft. Jeg har sett. Jeg har fått innblikk i deler av ditt virke som aldri vil komme ut i offentligheten – fordi det ikke skal det – men at du har gitt mer til enkeltmennesker enn hva vi kunne forvente. Hvor du har tatt tiden fra aner jeg ikke. Men det er sant. Du har vært tilstede med hele deg.

Og jeg har sett hvor viktig det har vært. Jeg kunne nevnt mye, men det er mange som har glemt at noe av det første du gjorde på trona var å kaste kappa, ikle deg gatefolkets klær, og gå ut i gatene. Under armen hadde du en bunke gatemagasiner. Jeg tror du gjorde noen refleksjoner de timene, Jens Johan. Hadde du ikke vært et bra menneske fra før, tror jeg det ville forandra deg. Å være usynlig for mange borgere en time eller to. Det gjorde noe med vår organisasjon. Vi er stolte og ydmyke.

Det skulle ikke ende der. Utallige ganger har du vært hos oss eller med oss. Suppe med gutta og jentene her. Situasjoner og refleksjoner du refererer til. Møter med et utenforskap du markerte tydelig ville være ordfører for. Vi kunne avskrevet det som stemmesanking eller sjarmoffensiv. Men det var ikke det.

Partipolitikeren var aldri her. Media var aldri med. Det var mennesket Jens Johan som kom på besøk. Faren, ektemannen og vennen. Hele deg. Når en abstinensherja kropp kommer inn til oss på kontoret og forteller smilende at han har møtt deg i gata. Blitt sett. Verdien av denne egenskapen, Jens Johan, kan ikke rangeres – ei heller forklares. Men jeg har sett det på nært hold.

Så har jeg sett din smerte. Du er rost opp i skyer for å velge gatefolk foran ministerbesøk. Det kan hende at det også lå andre grunner til dette valget. Det får bare være overmodig tenkt fra min side, det kan være at det er følsomt terapeut-babbel fra min side. I kirka. Per begraves. Ole politimester og ministeren åpner det nye politihuset uten deg. Sikkert viktig for deg det også, men du valgte en utskjelt kriminells begravelse. Med viten om at han også en gang var et barn.

På denne tiden har du vondt. Smertene river gjennom kroppen med hvert håndtrykk. Noen av oss vet at du har vondt. Du rekker ikke fortelle om den skadde handa før neste håndtrykk og klem er et faktum. På samme tid er det sikkert unntakstilstand i familien din. Utroskapsrykter og løgnaktig sammensurium av vås, går fra munn til munn. Konspirasjonsteoretikere la tre og tre sammen og fikk ti. Hva de skulle oppnå må fanden vite.

Du var observert flere plasser i Norge og i verden samtidig – med en slags hemmelig agenda. Folk i offentligheten skal tåle litt, sies det. Både jeg og deg, i landet der misunnelsen er større enn seksualdriften. Personer som er 20-watts lyspærer i 60-watts sokkel blir hørt. Der folk gjør seg høyere rundt sjenkestedenes leirbål med å stå på andre. På deg ser det ut som det preller av. Men jeg vet at det er vondt. Jeg så at det var vondt. Du vil ikke synke dit, sier du. Fint, men ingen skal fortelle meg at du ikke har vært forbanna – skuffa – fortvilet.

Det lammer og rammer. Denne gangen ikke bare deg, men også din familie. Karma is a bitch, sies det. Måtte de forkvaklelde sinn få boomerangen tilbake, singlende i bakskallen så det smeller tungt inn i der det rammer mest. Bare på den måten blir stormåsen stille. Jeg ville ikke vært kona di i denne situasjonen. Eller et av dine barn. Måtte fanden ta de hvileløse løgnaktige. De skal faen ikke arve noe. Det kan hende at du denne dagen i kirka – i din egen smerte – oppsøkte dine egne. Og aldri har du vært mer velkommen.

Jeg vet at å tape et valg å trekke seg tilbake fra det tunge smykket har omkostninger. Flosklete sagt har det nok vært fine stunder og vonde stunder. Du fokuserer på alt du fikk til. Fint det. Men noe annet gnager et sted. En blandet følelse. Var det verdt det?

Jo, Jens Johan, jeg tror det. Jeg vil ikke virke belærende, men du må bruke alt dette til noe. Du må ikke forlate de små, etter fristelser fra næringsliv og frynsegoder. Du må bli ved din lest. Vi trenger deg her. Her nede.

Ditt nye fagfelt innen jussen er forsvaret for de små av forskjellige farger. Mot uretten og mot vanviddet som rammer enkeltmennesker. Om du skulle ende på AAP og må på NAV, stiller jeg gjerne med en praksisplass her blant gatefolket. Med tittelen ”medvandrer” skal du jobbe her. Du skal ikke produsere noe som skal måles eller veies. Du skal ikke gjøre et eneste vedtak eller flytte et eneste papir. Du skal bare være deg selv. Det er godt nok i massevis, da du er av de mer tilstrekkelige mennesker jeg har møtt i mitt liv.

Det blir vel ikke slik, men jeg ser deg gjerne som en av Gatejuristens sakførere. De Elendiges stemme. Jeg drømmer om at du banker på Nina Walthinsens dør i Gatejuristens dør, og sier: ”Hei, jeg heter Jens Johan, jeg har noen erfaringer jeg vil bruke. Har du jobb til meg?”

Inntil videre. På vegne av svært mange små. Takk for at du har sett oss, hørt på oss, forstått oss, tatt imot oss og bekreftet oss. En gave vi aldri vil kunne betale tilbake. Tusen takk.

I mellomtiden har jeg mange ganger tenkt – både privat og profesjonelt – at skal jeg i en krig en dag, skal jeg ha Jens Johan Hjort med meg. En fyr jeg tok feil av.

På vegne av mange.
Eirik Junge Eliassen
Redaktør, Gatemagasinet Virkelig.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

På forsiden nå

I motsetning til radarparet Fjellheim og Magga mener jeg at vi tåler en sannhetkommisjon. Vi tåler det som individer. Vi tåler det som samfunn og som folk.

0
191

Når man skal gjøre opp med fortiden, behøver man ikke gå seg vill i egen samtid.

19
211