Ideene om ett folk, ett land og en stat, har ført med seg mye vondt. Det er problematisk at dagens samepolitikk bygger på den type forestilling, skriver Eduardo da Silva.

Takk, Karl Wilhelm Sirkka

Det paradoksale i samepolitikken er jo at den er bygd nettopp på mange av de prinsippene man mener førte til diskriminering av samene.

For en tid tilbake fikk jeg Karl Wilhelm Sirkkas bok i postkassen. Tittelen er opplysende: «Fra idé til faktura: Fra samepolitikk til politikk for Sametinget». Han var så vennlig å sende meg et eksemplar, sammen med et lite kort. «Takk for din støtte», skrev han.  

Jeg ble selvsagt glad for hans gest. Det eneste jeg har gjort i egenskap av folkevalgt, var å forsvare hans rett til å komme med politiske ytringer. Han ble til tider utsatt for en del negative kommentarer fra folk med tungt politisk ansvar i vårt skjøre lokaldemokrati.

Undertegnende og Sirkka er sikkert uenige om en del ting. Men vi er enige om at det fins situasjoner når en borger er berettiget, ja til og med forpliktet, til å meddele offentligheten sine bekymringer. Sirkka er svært bekymret over en del negative utviklingstrekk i samfunnet. Han er kritisk til en politikk som svekker grunnleggende statsrettslige prinsipper til fordel for et nokså ensidig  fokus på etnisk tilhørighet. Han er urolig for de langsiktige konsekvensene av dette. Det er jeg også.

Begrepet «etnisk norsk» blir mer og mer brukt i dagligtalen. Tidligere brukte man «norsk nordmann» med en viss humoristisk undertone, for å betegne en som dyrket en slags overdreven nasjonalisme. Nå er situasjonen annerledes. Bruk av etnisk tilhørighet er blitt normalisert, uten at vi egentlig reflekterer så mye over det. Det etniske har inntatt en sentral posisjon i den politiske diskursen.

Ordet «ethnos» kommer fra gresk, og det betyr noe så vagt som «folk». Men hvem er egentlig folket? En som har jobbet mye med disse spørsmålene er den danske forsker Ove Korsgård. I hans doktorgradsavhandling analyserer han hvordan begrepet «Det danske folk» er blitt brukt, gjenbrukt og misbrukt. «Folket» kan være alt og ingenting, som når man i den politiske retorikken appellerer til «folk flest» for å forsvare et eller annet standpunkt. Begrepet er elastisk, og forestillingen om folkegrupper er nettopp det: en forestilling.

Gruppen (familien eller stammen) yter beskyttelse til sine egne fremfor andre. Samtidig vil vi gjerne tro at akkurat vår gruppe er enestående, og gjerne et hakk bedre enn alle andre.  Det er fremdeles slik at stedet vi er født på og hvem som er våre foreldre er utslagsgivende for hvem vi blir definert som. Territorium (solis) og blod (sanguis) sier noe om hvem vi er. Blod og land. Blut und Boden. I moderne tid, hvor den religiøse begrunnelse for staten er blitt mer eller mindre borte, bygger man på ideen om at man tilhører et folk som har samme opphav og deler blodsbånd med hverandre. Samtidig forestiller man seg at hvert folkeslag hører til et bestemt område, snakker samme språk og deler «felles verdier». Noe annet blir ansett for å være naturstridig. Staten tok over for stammen, og statens territorium er  vårt felles revir, hvor alle andre må holdes unna. Ideen om nasjonalstaten bygger egentlig på slike tanker. Historien viser oss at dette er farlige forestillinger.

«Det nasjonale har vori den farlegaste revolusjonære sprengkraft i europeisk politikk, og det har vori betalt med straumar av blod», skrev den dessverre nokså glemte norske historiker Arne Bergsgård i 1946. Da var røyken fra nazistenes krematorier og disses ugjerninger fremdeles i fersk minne.

Karl Wilhelm Sirkka har et verdikonservativt ståsted som utgangspunkt for sine argumenter og en nokså pragmatisk holdning til virkeligheten. Det er ikke mange som kjenner Finnmark og Tromsø så godt som han. I tillegg har han brukt mye tid og energi for å pløye gjennom enorme mengder offentlige dokumenter, forskningsrapporter og annen litteratur. Han baserer sin argumentasjon på dette.

Debatten om fornorskning og om kolonisering av det samiske folket, er til dels, etter min mening, preget av ideologifargede forestillinger og en god del anakronifeilslutninger. Det paradoksale i samepolitikken er jo at den er bygd nettopp på mange av de prinsippene man mener førte til diskriminering av samene. Man vil gjerne yte samene rettferdighet ved å akseptere en samisk-gjøring av nasjonale institusjoner. Man tyr derfor til gamle nasjonalistiske ideologier og  navigerer dermed politisk i et nokså forurenset farvann. Å bygge parallelle institusjoner med utgangspunkt i etnisk tilhørighet er ingen vei å gå. Ideene om ett folk, ett land og en stat, har ført med seg mye vondt. Det er problematisk at dagens samepolitikk bygger på den type forestilling. Sirkka peker på denne tilnærmingens svakheter og problematiske sider.

De mørkeste kapitlene i nazismens politiske filosofi og ideologiske grunnmur ble til ved de mest renommerte tyske universiteter. Akademikerne sviktet. Da er det bra med en som Sirkka, som med argumenter, kunnskap og innsikt utøver borgerskapet i det offentlige rom.

Mens jeg skriver dette, har jeg lest boken «Hitler´s Philosophers, av den Oxford-baserte forsker Yvonne Sherratt. Det er en systematisk fremstilling  av hvordan tyske akademikere (filosofer, historikere, teologer med flere) og fagmiljøer var med å utvikle det ideologiske grunnlaget for nazismen. At også universitetsfolk er påvirket av ideologiske understrømmer og kan ofre sine vitenskapelige idealer for å fremme egne karrieremessige interesser, er dessverre et faktum.  

Sirkka har rettet et kritisk søkelys mot enkelte forskere og miljøer ved ulike institusjoner og særlig vår lokale universitet.  Dette hadde vært en god anledning for enkelte forskere til å gå i seg selv og se med kritiske øyne på sin egen forskning om det samiske. Karl Wilhelm Sirkka har gjort sin borgerplikt. Det krever mot og ryggrad. Jeg håper de forskningsmiljøene han nevner i boken også viser den samme integritet.

Sirkka bruker åpne kilder, han refererer fra dem og fremfører politiske argumenter med utgangspunkt i det han har lest. Han sitter med en innsikt som langt på vei overgår det som er vanlig i tradisjonelle akademiske miljøer. Sirkka bruker veloverveide politiske argumenter og han argumenterer med substans. Han advarer sterkt mot sammenblanding av etnisk tilhørighet og økonomiske og politiske privilegier. Det er en advarsel vi burde lytte til. Takk for boken Karl Wilhelm Sirkka! 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer